Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost
800 000 SHILLING

    Det går mot regntid. Den korte regntida rundt nyttår er også såtid, for mais og b¢nner, hovedkosten for de fleste tanzanianere.
    Lærer Buxáy er bekymra, han er hovedansvarlig for skolefarmen. Forrige års avling var ikke av de beste, og fristelsen til å spise av såfr¢et har blitt for stor. Skolen har for lite.
    Mama Ingeborg sitter i flere m¢ter med Produksjons-komitéen, man klager og akker seg, det finnes ikke penger og ikke såfr¢, snart faller regnet og hva skal man gj¢re?

    En dag kommer Mama hjem fra skolen og sier hun har måttet skjære igjennom. Hun ble provosert av klaginga, forteller hun, og fikk regna ut hva et nytt parti såfr¢ ville koste. Nå har hun lagt pengene på bordet. Av egen lomme har hun lånt ut
800 000 shilling, dr¢yt 15 000 kroner.

    Det er min tur til å bli provosert: Skal vi i tillegg til den offentlige hjelpa nå også drive privat u-hjelp? Har vi ikke nok å gj¢re med å forvalte Den Norske Statens midler om vi ikke også skal involvere vår private ¢konomi? Vi har da vel for svarte ikke så god råd, og har Mama tenkt på hva som vil skje om det ikke kommer regn?
    Problemene i afrikansk jordbruk blir brått påtrengende, nå gjelder de ikke bare dem "der ute", nå handler det om oss, våre egne sparepenger. De er investert i et tonn maisfr¢, som skal såes på farmen til Imboru Secondary School. ¥konomisk har jeg en f¢lelse av at pengene like gjerne kunne vært satt på en hest på galoppbanen i Nairobi. Dette er antagelig en grov fornærmelse mot våre gode kolleger lærerne, utdanna agronomer som de er flere av dem. Likevel står det glassklart at ¢konomien i maisprosjektet helt enkelt er avhengig av regnet.

    Jeg får summa meg, opphisselsen legger seg. Vi er med ett slag i samme situasjon som 25 millioner tanzanianere, i alle fall nesten. Er nå det egentlig så galt?
    Jeg drar til Arusha og laster bilen full med maisfr¢, sekk på sekk, over ett tonn. Toyota'en siger godt ned, men jeg har ingen problemer med å forsere Kilimapunda med lasten. Med andakt laster jeg sammen med Buxáy og Darabe maisfr¢ene inn i skolens lagerrom i påvente av nedb¢r.

    Hvordan blir det nå med regnet?
    Det interesserer oss overmåte, og det tetner virkelig til over åsene om ettermiddagene.
    En dag rett f¢r julaften slår skyene sprekker; regnet står i bakken. Ungene l¢per lykkelige omkring og dusjer, sklir i gj¢rma som ¢yeblikkelig danner seg.
    Og det fortsetter å regne, det kommer stort sett ei skur hver dag.
    Vi synes dette er storveges, men lærer Buxáy er mer n¢ktern. Regnet som har falt er vel og bra, sier han, men det er ikke nok. Bare de mest optimistiske b¢ndene har forel¢big begynt å så, og kommer det ikke mer regn er vi ille ute, slår Buxáy fast.
    Det kommer mer regn. Buxáy er ennå ikke forn¢yd, men det er ikke anna å gj¢re enn å få maisen planta. Ved hjelp av elever og innleid assistanse får man pl¢yd og sådd, sæden er i jorda.
    Vi venter på enda mer regn, håper at Buxáy skal berolige oss med at nå er det endelig nok, men den meldinga kommer ikke. Buxáy gj¢r oss snarere urolige med ei stadig mumling om at dette regnet bare er små drypp, det teller ikke som anna enn duskregn.

    Og etter tre-fire uker er det over, helt etter normalen. Det har tross alt kommet en del, det spirer og gror over alt, markene blir lyst gr¢nne, landskapet er friskt og klart. Borte er st¢vet og det t¢rre, pistrete graset. Optimismen råder, alle har gjort det som gj¢res skulle, nå er resten opp til h¢yere makter. Det er bare å vente på den neste regntida, som kommer i april/mai.
    Vi går forn¢yde omkring og ser maisen spire, den skyter opp av bakken, vokser opp, centimeter for centimeter, maisen når oss snart til knes. Den kaster allerede skygge, verner sine r¢tter mot den stikkende sola. Åkrene er gr¢nne så langt ¢yet rekker, og de vaiende maisbladene gir oss en f¢lelse av ro, lykke.

    En tidlig morgen rykkes vi ut av idyllen. Lærer Hotay står på trappa og sp¢r om vi kan hjelpe ham. Det gjelder transport av et barnelik; en slektning av ham har mista en nyf¢dt nå i morges. Mora rakk ikke å komme seg til sykehuset f¢r f¢dselen var igang, og barnet d¢de der hjemme. Både mora og barnet skulle vært unders¢kt, om jeg kan hente dem?
    Vi kj¢rer avsted til landsbyen, svinger opp foran et av jordhusene ved Mnada-området. Hotay går inn, men kommer raskt ut igjen.
    - Hun er ikke her, sier han kort.
    Vi svirrer om på måfå, stopper ved et annet hus, og Hotay får greie på at mora har gått alene til sykehuset med det d¢de barnet. Folk er litt distanserte, mora er i meeta nå, og ingen skal tradisjonelt ha noe med henne å gj¢re. Men Hotay trosser stammeskikken denne gangen og lar nestekjærligheten gå foran.
Vi kj¢rer ned til skolen. I snekkerverkstedet er Marmo og flere av de andre lærerne igang med å snekre ei kiste til barnet. Atmosfæren er på ingen måte prega av stundens alvor, man vitser og flirer, det er lite som minner om timene f¢r en begravelse.
    Kista blir ferdig og vi tar avsted til sykehuset. Hotay snakker med en lege, d¢dsattest er utstedt, barnet er lagt på likhuset. Mora skulle komme tilbake for unders¢kelse seinere, hvis det viser seg n¢dvendig, som det blir sagt.
    Hotay og Marmo går ut i likhuset, ei skurlignende bygning i utkanten av sykehusområdet. De kommer tilbake med kista igjen-spikra, og vi kj¢rer til kirkegården.
    Kirkegården, eller rettere, den kommunale gravplassen, ligger ikke langt fra skolen, et åpent område tilplanta med kaktusaktige busker. Enkelte steder stikker små trekors opp i småskogen. Den kommunalt ansvarlige dukker opp, i amerikansk baseballskjorte, han anviser gravplass. På tur graver lærerne ei grav i den djupe, r¢de jorda. Mora, og faren, som nå også har kommet, sitter stille på grasbakken et stykke borte. Arbeidet er hele tida prega av denne uanstrengte, nesten lettsindige atmosfæren. Jeg undrer meg over om ikke foreldrene synes det er grusomt med denne vitsinga når barnet deres skal begraves.
    - Dette er trist nok som det er, vi må alle pr¢ve å muntre oss opp, svarer Hotay.
    Grava er djup nok, Buxáy leser et vers fra Bibelen og holder en kort tale. Han snakker om det uskyldsreine barnet som slipper lett inn i Himmelen.
    Så senker vi kista, måker jorda over. Vi planter en kaktus på grava; vinden suser, et stykke borte rauter ei ku.
    Foreldrene står litt tafatte blant de gr¢nne kaktusbuskene, jeg sp¢r om jeg skal kj¢re dem hjem, men de sier de helst vil gå.    
    Så er det ikke mer, foreldrene begynner langsomt å spasere hjemover. Det er noe som siger på, mora har f¢dt, mista barnet og lagt det i jorda i l¢pet av få timer. Det hviler en ikke uttalt sorg over gravf¢lget, ingen gråter.
    Lærerne setter seg inn i bilen og vi kj¢rer tilbake til skolen, undervisninga skal gå sin gang.
   
    Maisen står h¢y nå, rager et par meter i været på feltene i nærheten av skolen. Forventningene til årets storavling er likevel i ferd med å legge seg. Vi er i begynnelsen av april, og i et godt år skulle "det store regnet" allerede ha begynt. Buxáys dystre spådommer er i ferd med å slå til: Maisen står h¢y og fin, men den har begynt å t¢rke. Det kom ikke nok regn i desember. Maisen måtte i jorda, men resultatet ser vi. Kolbene som har begynt å knytte seg er mange steder små og knuslete, knapt verd å h¢ste inn. Hvis det nå ikke snart kommer regn.
    Dagene er lumre som f¢r et tordenvær. Om ettermiddagene trekker skyene opp i horisonten, samler seg til det store angrepet, men det er som om de trekker seg fra slaget i siste ¢yeblikk. De går i oppl¢sning, forsvinner over åsene i skumringa og etterlater oss med den uforl¢ste spenninga.

    Vi tenker bare på en ting om dagene. Den sola vi som nordboere er vant til nærmest å tilbe, er i ferd med å bli en forbannelse. Hver dag steiker den over hodene på oss, svir av himmel og jord. Gr¢nsken er i ferd med å forsvinne, det er som om alle farger, sj¢lve livet, holder på å trekke seg inn i seg sj¢l. Etterlater oss med en t¢rr, gul skygge.
    Jorda og vegene er blitt hardtrampa, det r¢de st¢vet virvler opp hvor vi går, en bil, ei gruppe mennesker nærmer seg som en st¢vsky; gjennom landskapet går en t¢rr vind. Vi svetter, men vannet, sj¢l i Biskopenes vannledning som vi er kobla på, er borte. Det kommer av og til i surklende st¢t, det er som om det tar pusten fra oss. Som to ford¢mte blir Mama og jeg gående og glefse ampert til hverandre.
    B¢ndene i dalsidene driver svijordbruk og har blitt utålmodige. For liksom å legge forholdene til rette, svir de av små skogteiger om kveldene. Bålene gnistrer på åskammene, flammer som gl¢dende vulkaner mot stjernehimmelen. Er vår siste time kommet? I kirkene samles folk og ber, de ber om regn.
    Hva kan vi gj¢re?

    Ingenting. Anna enn å håpe og be. For oss står 800 000 shilling på spill, for folk flest gjelder det eksistensen. Ikke at folk kommer til å sulte ihjel. Hvis katastrofen skulle bli total vil mat bli brakt inn fra andre deler av landet, men hva gj¢r du når hele inntekstsgrunnlaget bare t¢rker vekk?

    Så ei natt våkner vi av et skrall. Det er som om tusen hammerslag dundres inn i b¢lgeblikket over hodene våre. Vi l¢fter langsomt på overkroppen; det regner!
    Himmelen har åpna seg, det fosser ned. Med tårer i ¢ynene omfavner vi hverandre, det er som om alt åpner seg, regnet er en elskovsakt, det hamrer og hamrer, og i det fuktige m¢rket kan livet vende tilbake.

    Men som om noen har skrudd av ei kran, stopper regnet. Det har knapt regna en halv time. Vi kan stadig foreta oss like lite, og har ikke anna å gj¢re enn skuffa å legge oss til å sove igjen.
    Om morgenen er bakken fuktig, men jorda virker nesten uber¢rt av regnskyllet. F¢r Buxáy får sagt det, skj¢nner vi at denne skura ikke er nok. Men det fortsetter å komme en regnbyge nå og da, f¢r den store rotbl¢yta endelig kommer i midten av mai.    
    Da er det for seint. Bare de som sådde svært langt ut på nyåret får brukbare avlinger.
    Men bygene redder maisen på åkrene nærmest skolen. På skolens åkrer lenger vekk, har det ikke regna i det hele tatt, det har ikke falt regn siden i desember, og avlinga blir svært beskjeden. Innh¢stinga på Imboru viser et h¢yst ujevnt resultat, men totalt sett kommer maisprosjektet ut med balanse, såvidt det er. Skolen sparer noen titusen shilling i forhold til å kj¢pe inn maisen på det åpne markedet.
    Og i rater på 200 000, betaler skolen tilbake det Mama Ingeborg har lånt ut. Vi får tilbake hver eneste shilling.
    På et vis f¢les det forferdelig feil.

 

-Fri for Sol, Fri for Klokke
-Afrikanske Bilder
-Drama i Tanzaniansk Secondary School
-Om å si ja
-Heksejakt
-Sugardaddies
-800 000 Shilling
-Rørdeler
-"Den hvite manns byrde"
-Kapp Verde
-Med en kakerlakk i kameraet?