Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost
"DEN HVITE MANNS BYRDE." (1994)
Det Norske Fredskorpset mot år 2000.

    Det er i disse dager ett år siden Det Norske Fredskorpset avholdt sitt 25-års jubileum. Jubileet ble blant anna markert ved at NRK sendte Aslak Aarhus' film om Fredskorpset, "Eventyr på statslønn". Filmen, og debatten etterpå, fokuserte hovedsaklig på Fredskorpsernes høye levestandard sammenligna med dem en skal hjelpe, nemlig fattige bønder og nedslitte institusjoner i avsidesliggende områder f.eks. i Tanzania, Zambia og Botswana. Filmen blottla effektivt problemene som er forbundet med å la bistandsarbeidere fra det rike Nord, de være seg idealister eller ikke, dra til det utarma Sør for å "hjelpe de fattige". Synet av sjøl beskjeden norsk levestandard tett omgitt av naken fattigdom traff gode nordmenn i mellomgolvet. Debatten ble deretter - følelseslada - og ikke spesielt saklig.
    Ikke minst var dette tilfelle innad i NORAD, og få eller ingen forsøkte å trekke noen generelle konklusjoner etter at den tildels opphissa diskusjonen la seg.
    Situasjonen er relativt typisk, sakskomplekset som går under navnet "bistand" er komplisert, og motsigelsene skapt av Europas dobbeltrolle som både utbytter og "giver" intrikate. For bakgrunnen er sjølsagt denne:
    Etter århundrer med effektiv utbytting av Afrika blir kolonialismen langsomt, men sikkert drevet tilbake av afrikanske frigjøringsbevegelser. I løpet av 1960- og 70-tallet framstår endelig det store flertallet av afrikanske stater som sjølstendige. Sjølstendigheten koster dem imidlertid dyrt, Afrikas stater har et dårlig utgangspunkt etter århundredene under det europeiske åket. Europa kommer da på idéen at vi må hjelpe Afrika etter utplyndringene, og statlige og private organisasjoner invaderer pånytt det afrikanske kontinentet. Samtidig fortsetter imidlertid kapital, i form av billige råvarer, å strømme ut av Afrika. Dermed blir en ny type dobbel avhengighet skapt: Afrika klarer ikke å rive seg løs fra Europas (samt etterhvert også USAs & Japans) økonomiske herredømme, samtidig som landene blir avhengige av vår "bistand". Det er skapt et perfekt utbyttingssystem; man gir litt med den ene handa, og tar med den andre. Ingen kan være i tvil om hvilken veg brorparten av kapitalstrømmen går: Et fall i kaffeprisen for et par år siden, utligna f.eks. med ett slag hele den norske bistanden til Tanzania.
    Dette er rammene bistanden opererer innafor, også den norske, Fredskorpset (FK) inkludert. Noe bistandsdepartement og bistandsarbeidere sjølsagt er klar over. Noe som gir folk god eller dårlig samvittighet; mange dårlig.
    Et godt tiltak mot dårlig samvittighet er idealisme. Ved å si fra seg noen av de rikes privilegier, kan en del av bistandsabeiderne framstå som "reine". Og ikke bare det, "reinheten" kan i noen grad smitte over på hele bistandsmiljøet. (Er det tilfeldig at to av verdens dominerende imperialist-stater, England og USA, har de to mest markant fattige "volonteer"-organisasjoner?) Denne funksjonen som "renselse" er det idag det norske Fredskorpset fyller, på vegne av et miljø prega av indre motsigelser og dårlig samvittighet. I en del sammenhenger er Fredskorpset sågar NORADs flaggskip utad, noe man viser til hvis kritikken mot ekspertenes luksusliv og mislykka gigantprosjekter blir for sterk. Innafor Fredskorpset finnes en beskjeden levestandard og bare små prosjekter; ingen "hvite elefanter."
    Nettopp fordi Fredskorpset fungerer som renselse for vår felles dårlige samvittighet, blir det dobbelt sjokkerende når en norsk Fredskorpser står fram på TV-skjermen og hevder at hun ikke er idealist. Dermed raser ikke bare bildet av FK som snilt og idealistisk, men også bildet av hele bistandskomplekset.
    Av samme grunn ble det også så sjokkerende at Fredskorpserne i 1989-90 fagorganiserte seg i NTL. Organiseringa førte til et lønnshopp fra omlag 125 000,- nok. til 150 000,- pr. år. Organiseringa førte også til et merkbart dårligere samarbeidsklima internt i NORAD, dvs. mellom Fredskorpserne og ledelsen. NORADs svar på organiseringa har vært en holdning som blant Fredskorpsets medlemmer har blitt oppfatta som smålig. Samarbeidet mellom NORAD og FK'erne om utarbeidelsen av nye kurs og planer for Fredskorpset fungerer dårlig, og tidligere opparbeidde fordeler blir tatt vekk. Fredskorpserne fikk f.eks. tidligere tilgang på sykkel for å spare en del lokal småkjøring, sykkelen ble fjerna i 1991 fordi den ikke var "hjemlet i avtal- en". NORAD har inndratt retten til å definere styremøter i NTL som tjenestekjøring, mens dette tidligere ble regna som sjølsagt, da organisasjonen het Fredskorpsernes Organisasjon (FKO) og opererte utafor LO.
    (At organisering i LO, med lønnsreguleringer basert på utviklinga av norske levekostnader, skal være den beste organisasjonstilknytning for bistandsarbeidere i Afrika, er ikke uten videre opplagt, men det er en annen historie.)
    Oppsummert står Fredskorpset pr. idag overfor en tiltagende umyndiggjøring fra NORADs side. Gjennomgangsmelodien er at Fredskorpserne er blitt "så kravstore", et argument som stadig blir framført av folk innafor NORAD som tjener 2 og 3 ganger så mye som FK'erne og som høster rike fordeler som hvite diplomater og eksperter i hovedstedene. Deres egne høye lønninger og godtgjørelser står forøvrig overhodet ikke under debatt; idealismen er strengt regulert inn under Fredskorpset.
    Hvorom allting er; det er skapt en atmosfære av gjensidig mistenkeliggjøring, som idag, i alle fall i Tanzania, blokkerer en reell kommunikasjon. Hvis dette betente samarbeidsklima mellom NORAD-byråkratiet og Fredskorpset får fortsette å utvikle seg, vil det på litt sikt klart gå ut over kvaliteten på det arbeidet som utføres lokalt. De lokale erfaringene vil ikke i tilstrekkelig grad bli inkorporert i nye planer og opplegg fra NORAD, og systemet vil degenerere til veldedig, envegs overføring av penger til afrikanske lokalsamfunn.
    Det er nærliggende å spørre om et apparat som det ovafor beskrevne i det hele tatt har noen berettigelse, med sine traumer og sin angst, sine rå klasseskiller, og med ei virkning for afrikanerne som ikke kan beskrives som anna enn avhengighetsskapende? Svaret er at tross alle sine feil, så representerer bistanden en overføring av kapital fra Nord til Sør, og nettopp fordi dette har skapt avhengighet, ville det være enda mer reaksjonært å kutte av den handa som tross alt gir fra seg noen kroner. Vi må altså prøve å forbedre effekten av de pengene vi overfører til Afrika.
    NORAD har de siste par årene utvikla en strategi som går under navnet "mottakeransvar". Mottakeren av hjelpa skal i større grad være ansvarlig for bruken av midlene. Spørsmålet er hvordan fattige mottakere skal kunne representere handlekraft nok til å ivareta egne interesser overfor donorene? Det er jo nettopp denne mangel på makt og handlekraft som har gjort at landene har havna i fattigdom. Her representerer etter min oppfatning Fredskorpset et interessant alternativ. På grunn av FK-prosjektenes beskjedne størrelse, er det i FK-sammenheng i alle fall en viss mulighet for at mottakerne kan stå som medansvarlige, og at en prosess i retning av egenutvikling og frigjøring kan komme igang. Men dette forutsetter at Fredskorpset sjøl fungerer dynamisk, at prosesser følges opp, at informasjon og meningsutveksling flyter fritt. Noe som ikke skjer idag.
    Men det finnes en veg ut av det fastlåste forholdet NORAD/Fredskorpset. Dette er at Fredskorpset etableres som en uavhengig organisasjon på sida av NORAD. Finansieringa vil fortsatt måtte skje med statlige midler, men den konkrete styring og planlegging av Fredskorpsets aktivitet, vil kunne skje gjennom organisasjonen sjøl.
    Denne ordninga ville ha flere fordeler; den ville mobilisere Fredskorpets medlemmer aktivt i definering av Nord/Sør-konflikten og bidrag til konkrete løsninger av den. Planlegging av aktiviteten ville på en helt annen måte enn idag bli reell for Fredskorpserne, man ville få en langt mer interessant vekselvirkning mellom lokalt arbeid og sentral planlegging. Idag er det i realiteten Stortingsflertallet som bestemmer innretninga på Fredskorpets arbeid. Mange diskusjoner innafor FK blir idag

avfeid av ledelsen med at "det kan vi ikke gjøre noe med, for det bestemmer Stortinget." Dette er for eksempel tilfellet med den norske tilslutninga til det Internasjonale Pengefondet og Verdensbankens politikk. Denne politikken er med sine krav til afrikanske regjeringer om nedskjæring av offentlige budsjetter, fjerning av subsidier og hardhendt devaluering av landenes valuta på ingen måte udiskutabel. Men gjennom sin inkorporering i NORAD og det norske statsapparatet, er Fredskorpset helt avskåret fra å kritisere, enn si gjøre noe som helst med denne politikken. Ironisk nok er det Verdensbankens politikk, støtta av regjeringa Brundtland og Stortingsflertallet, som er årsaken til at norske Fredskorpsere har blitt millionærer i lokal valuta. Gjennom Verdensbankens krav om devaluering av f.eks. tanzanianske shilling og zambesiske kwacha, har verdien av Fredskorpsernes (og andre bistandsarbeideres) lønninger utbetalt i norske kroner blitt mangedobla i løpet av få år. Men skylda får likevel FK'ernes "kravstorhet"; eller kanskje nettopp derfor.
    Etableringa av Fredskorpset som sjølstendig medlemsorganisasjon ville fjerne mange av de irritasjonsmomenter og blokkeringer som idag hindrer en positiv utvikling av FK. FK ville kunne opprette sitt eget organisasjonsapparat, med sine egne ansatte ledere, og ikke som nå f.eks. i Tanzania være henvist til ambassadens upersonlige byråkrati og lange ventetid foran sikkerhetsklarerte dører. Sistnevnte kan synes som en uvesentlig detalj, men det er et faktum at få FK'ere i Tanzania idag føler seg særlig velkommen til å snakke med ledelsen.
    Argumentene for et sjølstendig Fredskorps er ikke nye. Faktisk ble det i 1990 lagt fram en rapport fra et eget Evalueringsutvalg som konkluderte med at Fredskorpset burde fristilles i forhold til NORAD. Men typisk nok valgte Stortingsflertallet å se bort fra denne rapporten og vedtok at Fredskorpset som før skulle være underlagt NORAD.
    I Danmark er derimot Fredskorpsets søsterorganisasjon Mellomfolkeligt Samvirke etablert som egen organisasjon utafor det statlige DANIDA. MS drives hovedsaklig med statlige midler, men utformer sine egne politiske linjer, og har blant anna uttalt seg klart imot Verdensba- nkens politikk i Afrika. Hvilke land MS skal arbeide i, ligger imidlertid under Folketinget å bestemme.
    Også innafor den svenske volontär-bevegelsen diskuteres fristilling i forhold til SIDA.
    Forhåpentlig vil også den norske debatten skyte fart; Det Norske Fredskorpset trenger sårt til nytenkning og vitalisering.

 

-Fri for Sol, Fri for Klokke
-Afrikanske Bilder
-Drama i Tanzaniansk Secondary School
-Om å si ja
-Heksejakt
-Sugardaddies
-800 000 Shilling
-Rørdeler
-"Den hvite manns byrde"
-Kapp Verde
-Med en kakerlakk i kameraet?