Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost
FRI FOR SOL, FRI FOR KLOKKE.
Om en mytologisk teater-turné.

Prosjektet er risikabelt: Etter to år i Tanzania, 1991-93, med sysselsetting innenfor alt fra teater til lik-kjøring, forsøkte jeg etter hjemkomst til Norge, i ettertankens klare lys, å bedre forstå hvordan livet i Afrika egentlig fungerer.
    I landsbyen følte jeg ikke sjelden at jeg spilte meg selv ut over sidelinja blant annet som en følge av min europeiske oppfatning av tida. Man så spørrende på meg: Hastverk? Er det virkelig ikke tid nok til alle?
Det ble nødvendig for meg å skrive et stykke om en nordmanns møte med Iraqw-folkets mytologiske univers. Jeg ville spille dette mytologiske stykket for nordmenn, sammen med mine tanzanianske venner. Ingen av dem hadde vært utenfor Tanzania før.
    Jeg ville oppleve deres fremmedfølelse overfor Europa, for å forstå min egen afrikanske.

Et opplegg for et dundrende kulturkræsj?

Det begynner allerede i landsbyen; Mbulu i det nordlige Tanzania.
    Jeg har forberedt alt hjemme i Norge, manus er ferdig, rammene for forestillingen er lagt gjennom et årelangt samarbeid med mine to tanzanianske skuespillerkolleger, lærer Eluteri Gwarehhy og musiker Safari Ingi. Nå gjenstår bare reisen til Norge, så er vi igang for fullt. Vi skriver august 1996 og jeg er i Tanzania for å skaffe rekvisitter, gjøre de siste korreksjoner på manus. Det handler om en norskings møte med Iraqw-folkets indre og ytre virkelighet.

        NORDMANNEN: (i stykket)
En dag hadde vi fått anbefalt en liten restaurant som het "Chez Maigret". Innehaveren hadde vært i Frankrike. Vi hadde bestilt kylling og chips til seks personer. Klokka ett. Vi troppa opp, skrubbsultne.
Ingenting skjedde.
- Hvor er maten? Vi avtalte klokka ett?
Dama peker ut gjennom vinduet, deretter på håndleddet sitt:
- Hamna jua, hamna saa.
"Fri for sol, fri for klokke."
At det går an!

For fem år siden stod jeg for første gang i Mbulu dypt forvirret. Vi, min kone og jeg, gjorde avtaler med våre tanzanianske arbeidskolleger om tidspunkter og arbeidsprosesser, men det meste kom radikalt annerledes ut enn planlagt. Min europeiske måte å forholde meg på fungerte ikke. Mine erkjennelsesmessige grunnpillarer var i ferd med å slå sprekker, jeg famlet desperat etter virkeligheten. Det ble nødvendig å forsøke å se den gjennom afrikanske briller, gjennom mytologien.

Nå står jeg her med manuskriptet, og lærer Gwarehhy og Safari Ingi sier at det stemmer. Fortellingen om hvordan himmelen og jorda ble adskilt er en skapelsesfortelling. De vil gjerne dra til Norge for å vise denne forestillingen, vise fram Iraqw-folkets historie og mytologi. "Hamna shida" sier de, ikke noe problem, alt er i orden og det er fem dager til flyet går fra Kilimanjaro International Airport.

Det er bare at Safari har fått trøbbel med de to konene sine der hjemme. Safari er tilhenger av naturreligion, selvlært musiker og analfabet, på godt og ondt totalt innvevd i livet i den vesle landsbyen Bashay tre mil fra Mbulu. Igjen står tida på spill. Det er plutselig ikke bare å reise til Norge, nå.
    Den første kona til Safari er døv, det vil også si stum. Ryktene i Bashay har i lengre tid fortalt at Safari ikke har holdt henne med husholdningspenger mens han har vært ute og spilt. Nå har hun fått nok og flyttet hjem til mor.
    Safari Ingi lar seg imidlertid ikke pille på nesa og har tatt seg ei ny kone, som han har latt flytte inn hos seg uten verken å stelle istand tradisjonelt bryllup eller kirkebryllup. Dette misliker familien til kone nummer to så sterkt at de kommanderer datteren hjem. Hun nekter, og ryktene når nå Safari i Mbulu om at politiet vurderer å gripe inn.     Safari vet ikke hvilket bein han skal stå på. Lærer Gwarehhy som er kristen og "educated" gremmer seg høylytt over Safaris primitivisme, og flere lærere ved min gamle skole og arbeidsplass lar meg forstå at det ikke bare er positive holdninger i Mbulu til at en "sånn person" skal representere Iraqw-kulturen, til og med på turné i Europa.

Safari blir desperat, ei månelys natt kaster han seg på sykkelen og tramper hjem til landsbyen.
    Det er nå bare tre dager til vi skal sette oss på flyet; hva i huleste har jeg satt igang? Blir det opptøyer og blodsutgytelser i Bashay? Utsettelser? Hva vil mine sponsorer i UD si? Det finnes selvfølgelig ingen mulighet til å nå Bashay per telefon, og å organisere biltransport tar ei lita uke. Nok en gang står jeg i Afrika fullstendig prisgitt krefter det ikke er noen gitt å kontrollere, og som bare må ta si tid: Åndene, forfedrene; mytologien.

Lærer Gwarehhy skjeller og smeller, han raser. Samme dag vi skal forlate Mbulu dukker imidlertid Safari Ingi opp med største selvfølgelighet. Han har til og med med seg en ny, flott kalabass-fiolin, spesiallaget for turnéen.
    Som autorisert reiseleder griper jeg nå kommandoen og sørger for at vi kommer oss på flyet: Endelig kan vi gi oss den industrialiserte (les:kontrollerte) verden i vold.

På bussen inn fra Fornebu begynner spørsmålene å hagle: Hvorfor i all verden forlater bussene holdeplassen før de er fulle? Hvem eier alle bilene på parkleringsplassene, hvorfor er det ingen som bruker dem, de står jo bare der? Og hvem, undrer Safari, hvem styrer trafikklysene?

Så setter vi oss på toget og dunker i langsommere takt inn i Norge. Opp gjennom Gudbrandsdalen reiser vi, og mine venner konstaterer at med sine bakker og skogkledde åser, med beitende kyr og geiter ligner landskapet sannelig på Mbulu. Vi har fått bakkekontakt.

Jeg har vært engstelig for prøveperioden i september. Med så mye nytt på alle kanter; kan mine venner klare å konsentrere seg om mytologisk tekst - og å passe klokka?
Det går merkelig nok så å si uten problemer, regissør Elin Hassel Iversen holder sin styrende hånd over oss, og Safaris spilleglede smitter. Formen blir en krysning; afrikansk innhold, norsk dramaturgi. Det er nødvendig i Norge: I rein afrikansk tapning ville forestillingen ha tatt fem timer.
    Vi får imidlertid ett stort problem. Vi er aldri mer enn tre som snakker samme språk. En farlig tendens utvikler seg: Elin instruerer på engelsk, Gwarehhy oversetter til swahili eller iraqw. Som den læreren han er faller han lett inn i en doserende tone overfor analfabeten Safari. Han er på sin side svært følsom nettopp overfor dette å få ting servert med teskje. Han er artist, utvalgt av gudene, han har stått på scenen oftere enn alle oss andre til sammen og utbryter gang på gang: Jeg forstår - ikke snakk til meg som et barn!
    Dertil kommer at både Gwarehhy som er katolikk, og jeg som er humanist, tross alt ser Iraqw-mytologien noe mer distansert enn Safari. For ham er dette sanselig virkelighet, tradisjonell iraqwer som han er i sinn og skinn.
    Regissør Elin og jeg oppdager etterhvert at Safaris opphisselse ikke er ubegrunnet: Lærer Gwarehhy slenger ofte på sine egne nedlatende bemerkninger når han formidler Elins instruksjoner til Safari. Gjør han dette for å markere seg som moderne, for å tekkes oss nordmenn? I dette virvar av mytologiske og kulturelle nivåer blir plutselig min vaklende swahili den mest pålitelige oversettelsen.
    Gemyttene faller til ro, og gjennom disiplinert arbeid når vi fram til premiere. Den går bra! Vi spiller fem forestillinger i Trondheim, så starter turnéen. Alt er fryd og glede inntil både Gwarehhy og Safari etter to dager rammes av en voldsom hodepine. Safari Ingi som til vanlig beveger seg mykt som en katt er stiv i kroppen som en planke. Han ser i tillegg dobbelt. Jeg utsteder diagnosen stress, ingen av mine venner har i den grad måttet følge klokka slik vi nå må gjøre for å få turné og forestillinger til å gå i hop. Begge er redde for at noe alvorlig er i gjære. Gwarehhy faller en smule til ro når jeg forklarer at stress er en temmelig vanlig lidelse i Europa, som følge av våre idéer om alltid å få gjort mest mulig på kortest mulig tid. Jeg finner ikke riktig ordene for stress på swahili når jeg snakker med Safari, jeg sier at det på en måte er som med trafikklysene. En usynlig makt tvinger oss til å kjøre! og å stoppe! i ett sett, og dette blir mange stive av i både hodet og kroppen. Men Safari tror ikke smertene i ryggen skyldes trafikklysene, han vil til doktoren og få dawa, medisin.
    Legevakta i Steinkjer avverger krisa. Vi klarer oss uten å avlyse forestillinger.
    Men jeg merker at noe er forandret. En nyhetens interesse har lagt seg, både for teater og festlig teknologi. Til og med "Ulaya juu", oppe i Europa, finnes det problemer, merkelige problemer som ikke kan sees, selv om det finnes både varmt og kaldt vann i springen hele tida, lys når vi skrur på bryteren og summetone når vi ønsker å bruke telefonen.
    Likevel; lærer Gwarehhy boltrer seg. Han ringer til sine brevvenner over hele Norge, til andre land i Europa også. Safari snakker mest med meg. Bare når han treffer andre nordmenn som snakker swahili blomstrer han opp. Drar sine fantastiske historier om magiske leoparder og knivkastende maasaier.
    Gwarehhy og Safari snakker mindre og mindre med hverandre, men ennå holder responsen fra publikum teaterprosjektet vårt flytende.
    I Kristiansand starter en krangel om en bagatell i forbindelse med lyssettingen, og mine venner slutter helt å snakke sammen. Dagen etter sprekker Safari fullstendig etter forestilling på Kampen Skole i Oslo. Han nekter å bli med på å rigge opp til neste forestilling, han står på fortauet på Kampen og skjærer tenner og gråter. Han nekter å samarbeide mer. Vi kan bare kjøre fra ham, han er ingenting verd, han kan like gjerne kaste seg foran både biler og trikker, han er ikke redd for å dø. Turnébilen drar, jeg blir igjen. Mytologien skal ennå spilles opp tre ganger til.
    Vi begynner å gå, i flere timer trasker vi hvileløst gjennom storbyjungelen. Jeg mobiliserer alt jeg kan og vet om afrikansk tenkemåte, unngår skråsikre konklusjoner, alt er flytende sanselighet. På en Kina-restaurant på Oslo City faller vi litt til ro, noen sa at et måltid kan løse de fleste problemer. Situasjonen føles absurd. Somaliere og eritreere kjører forbi i rulletrappene, men Safari kan ikke snakke med dem, de forstår ikke swahili, det må jeg prøve. En gudløs nordmann som bare aner fliker av hva min venn Safari sliter med.
    Etter ytterligere et par timer er Safari blitt såpass rolig at vi kan diskutere hva vi skal gjøre med de gjenstående oppføringene. Safari gjør seg kostbar, men under visse betingelser går han med på å spille de siste tre gangene.
    Vi klamrer oss til teksten, mytene og sangene, og vi kommer i mål. Vi har fått vist Iraqw-mytologien til mer enn femten hundre nordmenn.

Men de siste dagene i Oslo er triste, de går med til å lappe sammen et slags vennskap. Safari og Gwarehhy skal jo reise hjem sammen. Jeg spør den siste dagen deres i Norge om noen av dem kunne tenke seg å bo her?
    Safari bare ser på meg. Gwarehhy drar på det: - Dere har jo alt her-? Og tempoet deres kan vi kanskje følge om hundre år.

Har vi så kommet hverandre nærmere? Og i så fall; til hvilken pris?

I ånden ser jeg for meg Safari hjemme i Bashay legge ut om flyturene, trafikklysene, tunellene og minibankene. Jeg vil tro han i alle fall har fått noen gode historier å fortelle.
    Og jeg har nå også fått skrevet dette.

 

-Fri for Sol, Fri for Klokke
-Afrikanske Bilder
-Drama i Tanzaniansk Secondary School
-Om å si ja
-Heksejakt
-Sugardaddies
-800 000 Shilling
-Rørdeler
-"Den hvite manns byrde"
-Kapp Verde
-Med en kakerlakk i kameraet?