Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost
HEKSEJAKT.

    Det skjer av og til uforklarlige ting i afrikanske landsbyer, i Tanzania, i Mbulu. Det er hendelser med et islett av uhygge. Man kan forsøke å forklare, eller le det hele vekk, man blir likevel fanga inn, begivenhetene slipper ikke taket.
    Vi omgåes dyrlegen i Mbulu, han er chagga, fra Kilimanjaro-området, en velutdanna person, ryddig i all sin ferd. Han har vaksinert Simba mot rabies for oss, en viktig tjeneste som bare koster 30 shilling; vi inviterer ham og kona på middag. De forteller historien om den gale hyena i Mbulu:

    Det hadde seg slik at to kvinnfolk på kvegmarkedet begynte å krangle, det utvikla seg til heftig munnhuggeri, og den ene kvinna avslutta konfrontasjonen med å frese til den andre:
    - Kwenda fizi! Dra deg hjem, di hyene!
    Dagen etter dukka ei rabies-smitta hyene opp i nabo-landsbyen. Den strøyk tett opp mot husene, gikk til angrep på folk, midt på lyse dagen var det, og den skambeit en tiårig gutt.
    - Tror dere det var den dama? spør doktor Meridan, og ser alvorlig på oss. - Folket i landsbyen sier det.

    Vi drar på det, vi gjør det, nøler med å svare. Det virker litt pinlig, mannen har jo gått på Universitetet. Vi prøver å snakke bort hele episoden.
    En morgen jeg kommer bort på skolen, merker jeg en klam spenning. Lærerne Hotay, Marmo, Buxáy og flere står i ei klynge og ler. Men det er noe tvungent over samtalen, under latteren ruger en ulyst. Årsaken kommer raskt for dagen: På en av jentedoene har mama Ndosi i morges funnet et dødt foster, ti-tolv uker gammelt.

    Saken er nettopp reist på morgensamlinga klokka åtte, men ingen meldte om kjennskap til saken. Naturlig nok, å bli gravid for ei jente på secondary school i Tanzania betyr utvisning. Jeg har sjøl kjørt et par ulykkelige hjem til fjerne landsbyer: Den ene jenta måtte avbryte skolegangen i sitt tredje år, familien måtte innse at investeringer på 40 000 shilling per år i skolepenger ikke kom til å gi noen avkastning i form av eksamen. Onkelen hennes kom til å banke henne opp, ble det sagt.

    Vi har tidligere diskutert med rektor Ndosi, han var klinkende klar:
    - Hvis vi ikke er strenge på dette feltet kommer skolen i løpet av kort tid til å bli forvandla til en barnehage. Sånn er det bare.
    - Hva med den andre parten, det trengs vel to personer-?
    - Jentene må oftest ta støyten alene, å bevise at en bestemt gutt er den medskyldige, er vanskelig, hvis ikke jenta forteller det sjøl.
    Kunne provosert abort være en løsning?
    - Sykehusene i Tanzania er dårlig utstyrt og verken vil eller kan bruke ressursene sine på sånne operasjoner.

    Så langt tidligere rektor Ndosi. Ei gravid skolejente må bære fram barnet sitt og slutte på skolen, basta! Men altså ikke denne gangen.
    - Det foregår som du ser saker og ting på Imboru i nattens mørke, sier Hotay til meg.
    - Men vi skal nok få tak i synderen, legger Buxáy til.

    Mange ler, men stemninga er underlig, aggresiv. Og etter-forskninga tar til umiddelbart.
    Lærerne holder møter med klassene sine, de kvinnelige lærerne forhører jentene, om noen har sett eller hørt, ethvert rykte gåes etter i sømmene. Skolen summer og syder, et dødt foster er funnet på do, den skyldige skal finnes, den skyldige skal straffes.
    Men timene går, den skyldige blir ikke funnet, hvordan det nå kan ha seg. Den arme jenta det gjelder, hvordan kan hun skjule seg i denne heksegryta, hun må være fra seg, kanskje også syk, kanskje har hun fått en alvorlig infeksjon? Men her vises ingen nåde, den inkvisitoriske etterforskninga går sin gang, for noe må skje, det må statueres et eksempel. Jeg får en foruroligende følelse av at dette kan ende med forferdelse.
    Jeg kommer over lærerkollegene igjen, de diskuterer stadig. Jeg spør:
    - Hvorfor er det så om å gjøre å finne denne stakkars jenta?
    - Det har skjedd noe ulovlig, noe avskyelig, svarer
Hotay.
    - Men er det ikke straff nok for den uheldige å abortere på do, aleine?
    Lærerne flirer.
    - Veit forresten noen om aborten var provosert eller om det skjedde spontant?
    Lærerne rister på hodet.
    - Jenta kan jo sveve i livsfare.
    Man ser rart på meg, jeg framhever åpenbart andre sider ved saken enn de lærerne finner naturlige. Jeg synes reaksjonene deres er påfallende, skjuler lærerne fakta, stikker noe under?

    Så skjer det noe. Jentene i en av 2.-klassene har utpekt ei de mener må være den skyldige. De er temmelig sikre i sin sak, jenta har vist en besynderlig oppførsel, har tidligere vært borte på uforklarlige tidspunkter. Hvis noen på skolen har hatt en hemmelig kjæreste, blitt gravid og nå abortert i l¢nndom, må det være henne.
    Jenta blir f¢rt fram på trappa foran lærerværelset, hun ser seg alvorlig omkring, engstelig. Lærere og elever stirrer.
    Det kommer bud fra kontoret, jeg er ønska hos rektor øyeblikkelig. Jeg rusler inn, tar plass ved skrivebordet på det vesle kontoret.

    - Ja, hva skal vi si om dette, da? sier rektor Nawe.
    - Jeg liker det ikke.
    - Nei, det kan du si. Men vi er nødt til å ta dette alvorlig. Og vi må handle raskt, f¢r jenta finner på å rømme. Jeg lurer på om du vil påta deg å kjøre henne til undersøkelse på sykehuset i Haydom?
    Mannen på den andre sida av skrivebordet ser rett på meg. Jeg er på veg til å bli dratt inn i heksejakta, jeg vegrer meg.
    - Hvorfor er det så om å gjøre å arrestere denne jenta?
    Rektor Nawe blir taus et øyeblikk, så svarer han:
    - Fordi det ville oppstå uheldige spekulasjoner hvis vi ikke gjorde alt som står i vår makt for å bringe klarhet i saken.
    - Jaså?
    Rektor virker lettere irritert.
    - Lærerne vil bli mistenkt. Foreldrene, kirka, alle ville stille spørsmål om hva vi egentlig driver med.
    Det demrer, omsider. Jeg har sjølsagt hørt det nevnt, at lærerne ved mange secondary schools utnytter jentene, kanskje mot betaling eller lovnader om gode resultater. De katolske prestene lever heller ikke direkte i sølibat.
    Men likevel, her på Imboru, disse lærerne er mine gode kolleger. Kan man virkelig tenke seg-? På den annen side: De denger elevene, nesten med et smil.
    Jeg flytter meg på stolen.
    - Hvis det virkelig er nødvendig, skal jeg kjøre jenta på sykehuset.
    - Det er bra, jeg takker for det. Det beste hadde vært om du hadde kunnet dra allerede idag.
    - Greit.

    Jeg rusler med bankende hjerte hjem over jordet for å hente bilen. Veksler noen ord med Martha og Myriam, hiver innpå en matbit før jeg setter meg i bilen. Jeg svinger opp foran hovedinngangen. Her venter jenta sammen med husstellslærer Mama Finda, som også skal bli med. De klatrer inn, stemninga er trykka, jeg ville helst ha vært et annet sted.

    Så kjører vi avgårde, vegen sørover mot Haydom går gjennom et flatt, men likevel småkupert landskap, høysletta som utgjør Iraqw-land fortsetter milevis innover i landet. Til Haydom er det åtte mil, vi humper avsted på den smale landevegen. Kaktuser peker på oss i groteske stillinger.
    Jeg gl¢tter opp i speilet på passasjeren i baksetet, hun heter Witness; jeg stirrer. Erindrer historien om mannen med sykkelen.

    Han var på tur fra Victoria-sjøen og skulle ta bussen. Med sykkelen vel forvart på busstaket, oppdaga han plutselig da han skulle betale at lommeboka hans var borte.
    - Uten billett får du ikke bli med bussen, sier sjåføren.
    - Noen av de andre passasjerene har stjålet lommeboka i trengselen, sier mannen sint.
    - Hjelper ikke, skal du være med bussen, betal billetten, er svaret.
    Mannen med sykkelen blir harm, klatrer opp på busstaket og heiser ned sykkelen sin, slipper lufta ut av dekkene. Finner fram sykkelpumpa og begynner langsomt å pumpe luft i hjulene.
    - Tyven er her på bussen, sier han og stirrer på de andre passasjerene, fortsetter å pumpe, langsomt og sugende. Passasjerene glor forferda på den underlige skruen med sykkelen, som pumper og pumper, hypnotisk. Plutselig skriker en av passasjerene opp, han har uttholdelige smerter i magen, luftsmerter.
    - Der er tyven, sier mannen med sykkelen.
    De andre passasjerene kaster seg over den skrikende mannen og ransaker ham, under skjorta hans blir lommeboka funnet.
    - Hva sa jeg? smiler mannen med sykkelen.

    Men alt jeg studerer jenta i baksetet, det eneste jeg ser er ei alminnelig tanzaniansk skolejente, nå utsett til syndebukk for et helt lokalsamfunns dårlige samvittighet. Witness ser ut gjennom bilvinduet på landskapet som glir forbi. Ansiktet er mer avslappa nå, men uutgrunnelig, har hun abortert i natt, er hun flink til å late som ingenting, dreven. Men hvem lærer ikke å sno seg i dette systemet?

    Etter et par timer kj¢rer vi inn på sykehusområdet til Haydom Lutheran Hospital. Haydom-sykehuset er velorganisert, grunnlagt av den norske misjonslegen Ole Olsen tidlig på 50-tallet. Sykehuset har idag 300 senger og betyr svært mye for helsevesenet i hele det nordlige Tanzania. Det drives med støtte fra Norsk Luthersk Misjonssamband og NORAD.
    Vi snakker med ei s¢ster på mottaket, Mama Finda forklarer situasjonen, Witness blir tatt hånd om.
    Etter et par timer er undersøkelsen avslutta, jeg snakker med den ansvarlige legen, en finlender.
    - Hymen är orörd, sier han.
    - Virgo intacta altså?
    Legen nikker. Jeg puster ut. Takker.
    Witness kommer fram.
    - Da kan vi vel bare returnere, sier jeg, og vi tar alle plass i bilen igjen. Witness har stadig det samme uttrykket, gåtefullt, ingen synlig lettelse å spore hos henne, hun betrakter verden som hun har gjort hele tida; med en viss skepsis. Jeg undrer meg.
    Ingen lager heller særlig oppstuss når vi kommer tilbake til skolen, og saken dermed er like ul¢st.
    Det går et par dager, ei uke, etterforskninga kommer ingen veg, kj¢rer seg fast, ebber ut. Glemselen trekker etterhvert sine tråder over det hele, ingen bryr seg lenger.
    Bortsett fra en, eller muligens to, som deltok ei ensom natt.

    Jeg treffer igjen doktor Meridan en dag han freser forbi på motorsykkelen sin. Han stopper og hilser, tar av seg hjelmen.
    - Har du tenkt noe mer på den historien med hyena, sier han og smiler med hvite tenner.
    - Nei, sier jeg overraska. - Jo, forresten, jeg har kanskje det.
    - Og hva er svaret ditt idag?
    Jeg leiter etter ordene.
    - Altså, det var jo ikke den dama, sier jeg. - Men jeg har kommet til at kanskje har de rett likevel borte i landsbyen. På en eller annen måte var det nok henne likevel, som laga helvete der borte.
    - Akkurat, det har jeg også tenkt, sier doktor Meridan, og klasker håndflata i mi, som tanzanianerne ofte gjør når de har kommet til poenget.

 

-Fri for Sol, Fri for Klokke
-Afrikanske Bilder
-Drama i Tanzaniansk Secondary School
-Om å si ja
-Heksejakt
-Sugardaddies
-800 000 Shilling
-Rørdeler
-"Den hvite manns byrde"
-Kapp Verde
-Med en kakerlakk i kameraet?