Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost
MED EN KAKERLAKK I KAMERAET? (1987)

Norsk film går for å være traust, kanskje særlig norsk barnefilm. Det har gått mye i hverdagsrealisme og hverdagsproblemer. Ikke noe vondt om det, men Inge Tenvik og Regionalfilm A/S har snudd på flisa, og det ganske ettertrykkelig. For hva skal man si om følgende: I 8 uker, fra 20. januar til 20. mars har en norsk stab med Inge Tenvik (manus/regi). og Svein Krøvel (foto) i spissen vært i arvbeid med en eventyrfilm for barn, tatt på location på Kapp Verde,utafor kysten av Vest-Afrika. Og det attpåtil med bare Kappverdianere i rollene! Filmen heter "Prinsen av Fogo", skal være ferdig til den norske filmfestivalen i Haugesund i slutten av august. Ideen til prosjektet fikk Tennvik under et stipendopphold på Kanari-øyene, hvor det filmatisk spennende landskapet med brytningene mellom hav og land utfordret fanta- sien.
Den konkrete utformingen av historien om "Prinsen av Fogo" ble til etter bokstudier av forholdene på Kapp Verde, som ligger ytterligere noen mil sørover. På dette grunnlaget fikk han innvilget kortfilmstøtte. Etter mer omfattende undersøkelser på Kapp Verde, i oktober/november -86 ble manuskriptet utvidet til full spillefilmlengde (75 min.)

"Prinsen av Fogo" handler om Carlos, 9, som bor i et lite hus i utkanten av byen Sao Filipe, på vulkanøya Fogo som er en av
Kap Verdes 9 befolkede øyer. Carlos bor hos bestemora sammen med sine 3 fettere og kusiner. Faren som var fisker er blitt borte på havet og mora arbeider i Norge.

Kap Verde er et fattig land med relativt høy arbeidsledighet så det er svært vanlig at særlig menn, men også en del kvinner, arbeider i utlandet. Faktisk bor like mange kappverdianere i andre land som de som bor på de karrige øæyene ute i Sør-Atlanteren, omlag 300 000 både hjemme og ute. Slik springer filmen ut av hard afrikansk virkelighet. Men unge Carlos vil det anner-ledes. Han leker at han er "Prinsen av Fogo", og for at mora skal komme hjem og bosette seg hos ham, må han klare tre prøver: Han må klatre til toppen av vulkanfjellet Pico, han må vinne over
en større gutt, kjempen Louis, i bryting og endelig fange den
store sølvfisken, en tunfisk. Så langt om selve historien.

Som en av medarbeiderne på prosjektet deltok undertegnede i innspillinga 4 uker i februar. Å filme i Afrika er en spesiell opplevelse. Riktignok er kapverdianerne nokså påvirket av europeisk tenkemåte etter over 500 år som portugisisk koloni, men stress og kappløp med tida er europeiske fenomener som neppe noen gang vil slå inn i afrikansk kultur. Vi treffer f.eks hr Moniz, en eldre filmentusiast i slutten av 60 åra, nå leder for Det Kappverdianske Filminstitutt , under Kultur og Sportsdepatementet. Han er en smule bekymret for oss. - Dere må ikke arbeide så hardt, karer, sier han. - For å kunne lage god film må man også kunne leve livet. Glem nå ikke det, smiler han og gir oss et brev hvor han ber alle som kommmer i kontakt med filmteamet om å bistå oss på beste måte. Kapp Verde er et vennlig land.
Vi inngår alle avtaler om oppmøte for skuespillerne svært nøyaktig og forklarer grundig hvorfor og hvordan, likevel møter mange skuespillere og statister opp over en time for seint, som om ingen ting var skjedd. Vi minner om avtalen fra dagen i forveien, man ser overbærende på oss og forklarer rolig at det ikke passet å komme før, fordi en kjenning stakk innom.
Følgende situasjon får oss også til å undre oss: Carlos skal fange sin tunfisk, og stjeler en båt. Uheldigvis sovner han ombord og driver inn mot stranda i de farlige brenningene. Når vi skal filme båten drivende mot land, må det være noen folk ombord for at båten ikke skal knuses mot stranda. Vi ber om 2 mann som kan svømme, men 3 mann går ombord. De ror ut og legger seg ned i båten. Men viser hodet på en av dem og roper at en mann må på land. - Han kan ikke svømme, blir det ropt. Det blir hektisk i staben, vi har allerede brukt to timer uten å få et eneste bildee    ilde, og der ligger fiskerne og driver i en liten båt i atlanterhavsdønningene uten å kunne svømme! -Få mannen på land øyeblikkelig! skriker produsent Trond Gaute Lockertsen og peker vilt på klokka. Vi har dårlig tid! Unggutten i båten reiser seg og stuper elegant fra rekka og svømmer på land. Vi er heldige med dønningnene og får dramatiske bilder. Alle er fornøyde.

Ting går altså forbausende bra. Ved å lære litt av hverandre med hensyn til punktlighet kontra å ta ting med ro "går det seg til" etterhvert. Kappverdianernes befriende humor løser opp mange situasjoner. Ta for eksempel vår "Prins Carlos": Han leverer selv
godt spill, men fotograf Svein Krøvel har problemer med en kamerakjøring , er ute av fokus og er langt fra fornøyd, han er rett ut sagt amper. Carlos får beskjed om "kamerafeil" og spør etter 5. tagning:
-Si meg, er det en kakerlakk i kameraet, eller-?
Andre ganger har Carlos vanskeligheter med å la være å se i kameraet. Tolk Kristine Haldorsen er blikkpunkt for ham og
sier at Carlos ikke skal se i kamera, men på henne! Carlos svarer: - Man skal aldri se en kvinne inn i øynene!

En dag møter to gutter opp på hotellet hvor vi bor for å melde seg som statister. Det er Gabriel som vi har snakka med dagen i forvegen og kameraten hans, Ernesto. Vi prater litt om hvor og når de skal møte opp. Under samtalen ser vi at Gabriel blir mer og mer betutta og til slutt begynner han å gråte. Har vi gjort noe galt, undrer vi. Ernesto forklarer: - Faren hans er så streng, han er adventist, og Gabriel får ikke lov til å være med i filmen. Men han har veldig lyst. - Enn du da? spør vi.
- Jeg skal være med, skriv meg opp. Jeg heter Ernesto "Che" Guevara, sier han stolt. Faren min har ei bok om "Che" hjemme
og synes han var så tøff. Jeg veit alt om "Che" Guevara jeg også.
Ja, jeg skal være med i filmen. Vi må le av friskusen, men vi har vondt av stakkars Gabriel som nedbrutt rusler ut fra hotellet.

Vi blir møtt med velvilje og entusiasme stort sett hvor vi kommer. Kanskje ikke så underlig, "Prinsen av Fogo" blir den
første spillefilm noensinne fra Kapp Verde. En fransk film har brukt Kapp Verde som kuliss for å illudere Algerie, og en potugisisk-kappverdiansk samproduksjon kom igang for noen år siden. Men produksjonen brøt sammen da de kapverdianske skuespillerne ikke ble gitt skikkelig avtale, mens det potugisiske teamet på sin side boltret seg på luksushotell for produksjons-
kapitalen. Jo, ting kan skjære seg.

Vi får også føling med det: På mange opptakssteder samler det seg
mye folk for å se på, ikke 10-15, men 60-70, opptil 100 personer
ser på filminga. Mest unger naturligvis. Og de står og ler av
kameratene sine, som er våre skuespillere. Det går så langt at
skuespillerne er på gråten og ikke vil agere, fordi kompisene står og gliser. Vi skofler dem vekk, men det gjør ikke saken lettere at vårt kroppsspråk er forskjellig fra kapp-
verdianernes. Når vi vifter med armene for å vise at de skal
"gå vekk", er det samme bevegelse kappverdianerne bruker for å
si "kom hit". Vår pekefinger foran munnen for å si "hysj" er
ukjent, og effekten blir naturlig nok det motsatte, ungene holder på å le seg ihjel. Vi tar det med godt humør, men gudene skal vite at mange opptak tar tid, lang tid. Og synkronlyden går ofte fløyten pga den stadige mumlinga i bakgrunnen.

Et annet spesielt problem for lydopptakene, er alle hanene i Sao Filipe. Fjærfeet går fritt omkring overalt og uten motorisert trafikk, er lydbildet i byen dominert av nettopp hanene. Det er omlag 1000 av dem i Sao Filipe. Hver gang opptakene starter med "kamera går, lyd går", galer en hane. Filmteamet utvikler etterhvert en sterk "hanefobi", vi blir så vant til galinga at hvis et opptak en sjelden gang starter uten hane, stopper alt opp
inntil det forløsende "kykeliky" gjaller. Blir hanen Regional-
films nye logo?
Den som lever får se, når "Prinsen av Fogo" ruller over lerretet
i Haugesund i slutten av august.

*****************

VULKANEN PICO
Fogo betyr "ild" på portugisisk, og navnet har den kappverdian-
ske øya fått, fordi den egentliog bare består av en vulkan.
Øya er rund, og terrenget skrår ned på alle sider før de svarte
strendene forsvinner i havet. På toppen av øya ligger det enorme
krateret. Inne i "hovedkrateret" ligger ei veldig høyslette, med
et mektig, måneaktig landskap. Men det skal ikke mer enn vann
til, så kan man dyrke druer her oppe. Fogos "vulkanvin" har en
særegen smak. Midt på høysletta reiser toppen Pico seg,
2889 meter over havet. Det er 2-3 timers klatring fra landsbyen
Portela. Vulkanen er ennå aktiv og hadde sitt siste utbrudd i
1956. Det ryker fremdeles. Opp på Pico er det Carlos må klatre for å bestå sin første prøve. Den klatreturen forløper ikke uten dramatikk. Deler av stien går rett opp, og da filmteamet skulle
forsere fjellet, trodde vel egentlig ikke våre kappvedianske vegvisere at vi skulle komme oss opp. De spurte stadig tolken vår, Kristine: -Hva slags folk er dere, som bare klatrer rett opp? Vi kommer også fra et fjelland, svarte vi.

 

-Fri for Sol, Fri for Klokke
-Afrikanske Bilder
-Drama i Tanzaniansk Secondary School
-Om å si ja
-Heksejakt
-Sugardaddies
-800 000 Shilling
-Rørdeler
-"Den hvite manns byrde"
-Kapp Verde
-Med en kakerlakk i kameraet?