Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost
KAPP VERDE:
Afrikansk republikk på veg framover (1987)

Allerede ved ankomsten til Amalcar Cabral-flyplassen på øya Sal, merker du noe av atmosfæren i dette landet: På store skilt i ankomst-hallen forkynnes: Velommen hjem, kamerater emigranter.
Dermed er også et av Kapp Verdes viktigste problemer påpekt. Av verdens omlag 600 000 kapverdianere bor nemlig bare halvparten på de 9 befolkede øyene i Sør-Atlanteren, utafor Afrikas Vest-kyst.

Dette er øyenes historiske problem, de har aldri klart å fø si egen befolkning. I gode perioder har befolkninga økt, for så igjen bli kraftig redusert gjennom sultedød og emigrasjon i dårlige perioder. Slik var det ialle fall helt fra 1460, da portigiserne oppdaga de da ubefolkede øyene, til 1976, da Kapp Verde, sammen med Guinea-Bissau, kasta det portugisiske åket av seg, etter mer enn 500 år som koloni. Så seint som i 1946 blei Kapp Verdes befolkning halvert av sultedøden.
I 1956 ble frigjøringsbevegelsen PAIGC (Partido Africano da Independencia de Guinea-Bissau e Cabo Verde) starta, blant andre av kapvperdianeren Amilcar Cabral. PAIGC dreiv væpna motstandskamp mot portugisrne i Guinea-Bissau. Denne kampen bidro som kjent, sammen med MPLA og FRELIMOs kamp i Angola og Mocambique til det reaksjonære Salazar-regimets sammenbrudd i Portugal i 1976.

På Kapp Verde-øyne var det aldri snakk om noen væpna kamp, men gjennom sitt politiske arbeid, hadde PAIGC skaffa seg en overveldende oppslutning. Det var aldri diskusjon om hvem som skulle overta makta på øyene.

Etter hva kappverdianerne kaller et kupp i Giunea-Bissau 1980,
samt uoverenstemmelser mht gjenreisinga av de to statene, blei
PAIGC splitta, og kappverdianerne danna sitt eget PAICV. Etter dette stabiliserte situasjonen seg.

Hva slags politikk fører så PAICV idag? Kapp Verde er en ettpartistat hvor PAICV er eneste tillatte parti. Ved valgene lokalt og sentralt, kan man stemme på forskjellige kandidater
fra den samme lista, og for en utenforstående kan det virke som systemet fungerer godt. Kapp Verde er fritt for den politiske mistenkeliggjøring og stivbeinthet en kan finne eksempevis i Øst-Europa og PAICV nyter stor tillit. I urolighetene rundt 1980 var det eksempler på relativt harde politiske motsetninger som endte med eksklusjoner av hva man kalte "trotskister", men reaksjonene overfor den nokså udefinerbare gruppa opposisjonelle gikk ikke lenger enn at enkelte studenter ble fratatt sine stipendier. En av disse opposisjonelle, for øvrig pasifist og tilhenger av flere partier,uttrykker forbauselse overfor Ny Tids medarbeider over at politiske militærnektere blir satt i fengsel i det liberale Skandinavia.
- Vi har ingen politiske fanger på Kapp Verde, sier han.
Han er en betrodd mann i skoleverket.

PAICV er utvilsomt styrt av marxister, men offisielt fører partiet hva man kaller "en afrikansk uavhengig politikk".
Man vil ikke bruke ord som "sosialistisk" fordi man mener man ikke har kommet langt nok i utviklinga til å ta et slikt ord i bruk.
Hva er så en afrikansk, uavhengig politikk? Vi spør Edith Reis
ved Nasjonalrådets sekretariat.

- At vi følger en politikk som springer ut av den anti-kolonialistiske kampen mot Portugal. At vi bygger opp en uavhengig økonomi, basert på egne forutsetninger, at vi tilhører den alliansefrie bevegelsen internasjonalt.

Vi spør hva som er Kapp Verdes største problem med å bygge opp en uavhengig økonomi?

- At landet må importere så å si alle industrivarer. Vi har videre for dårlig utbygd energitilførsel og problemer med nok vann til jordbruket.

For å få fart på økonomien og skaffe investeringer til landet, fører PAICV en økonomisk politikk som har store likhetspunkter med vår egen sosialdemokratiske. Det er så å si ingen begrensninger på investeringer på Kapp Verde. Til en viss grad vurderes nytteverdien, så er det bare å sette igang. Likheten med sosialdemokratiet blir nærmest slående når en ser på forholdet til Sør-Afrika: Som ett av to land i hele Afrika,(det andre er Guinea-Bissau) tillater Kapp Verde SAA, South African Airlines å bruke landets internasjonale flyplass. Landingene på Amilcar Cabral-flyplassen er viktige for SAA, som ellers er tvunget til å fly rundt hele Afrika, ikke engang afrikansk luftterritorium får de ellers bruke.

- Er dette uavhenig, afrikansk politikk, spør vi Edith Reis.
Hva sier f.eks. MPLA og FRELIMO til dette?

- Det er mange meninger om denne saken, svarer Edith Reis og smiler avvæpnende.

Sannheten er at omlag 10% av Kapp Verdes inntekter i hard, utenlandsk valuta kommer fra sør-afrikanerne. Kapp Verde har tildels ikke råd til å boikotte Sør-Afrika. Det er med uvilje kappverdianerne snakker om dette spørsmålet, og det skaper også gnisninger i forholdet til Angola og Mocambique. Liberalismen har sin pris.

Ellers er kappverdianerne mestere i å utnytte sin stilling som uavhengige. Kapp Verdes strategisk viktige posisjon 50 mil fra kysten av Vest-Afrika, blir utnytta fullt ut.Her kunne det servile NATO-Norge virkelig ha noe å lære. Ved å spille på motsteningene mellom supermaktene, får kappverdianerne hjelp fra dem alle. Sovjet har bygd ut havnene i hovedstaden Praia og i Mindelo, USA yter jordbruksstøtte og har en betydelig ambassade, og kineserne er også tilstede i et anseelig antall.
Flere andre land, som Vest-Tyskland, DDR, Østerrike, Brasil, Italia, Frankrike, Danmark og Sverige er også representert med større og mindre prosjekter. Vi treffer et par svenske helsearbeidere. De svenske Afrika-gruppene står for deres bistand, ca 10 helsearbeidere støttet av det statlige SIDA, som har oppsummert at Kapp Verde er det av Sveriges bistandsland som utnytter hjelpa det får best.
Staten spiller naturlig nok en viktig rolle i oppbygginga av økonomien. 94% av investeringene i industrien ble i 1983 gjort i den nasjonaliserte delen av den. Industrien utgjorde imidlertid ikke mer enn 8% av nasjonalproduktet. Staten har vedtatt en industriplan som prioriterer ei industriell utnytting av landets to viktige havner, samt reising av en nasjonal fiskeriindustri. Man vil utnytte havnene i den inernasjonale skipstrafikken, som bunkrings- og forsyningsstasjoner, og de rike fiskefeltene ved Kapp Verde kan utvilsomt danne grunnlaget for eksport av frossen og hermetisert tunfisk.

Satsinga på industri kommer som en følge av jordbrukets svake stilling, som igjen skyldes ekstrem tørke. 65% av befolkninga bor og arbeider på landet, i et jordbruk som er svært ineffektivt. Man dyrker mais og bønner på 95% av den dyrkbare jorda, til tross for at både mais og flere bønneslag er dårlig egna i det tørre klimaet. Å legge om til andre vekster har vært vanskelig pga mat-tradisjonene som i stor grad er basert på mais. Man har imidlertid lyktes i å øke produksjonen av poteter, som ikke er så sårbare, med flere hundre prosent de seinere år.

Det område kappverdianerne kanskje har lykkes best i de 10 åra siden uavhengigheten, er når det gjelder utdanning. Man har 6 års skoleplikt, og det er utbygd humanstisk og teknisk utdanning til og med videregående nivå. Systemet har fremdeles en del mangler etter vår målestokk. Det er bl.a. mangel på både egnede klasserom og materiell. Men kappverdianerne legger stor vekt på utdanning, og resultatet er at det i ferd med å vokse fram en generasjon unge utdannede folk, som ser muligheter i landet og er opptatt av
å skape ei bedre framtid. Derfor er Kapp Verde idag et land hvor optimismen råder. Den misstemninga og apatien mange melder om fra andre land i Vest-Afrika, merker en ikke mye til på Kapp Verde.

-------------

KAPP VERDES "SKANDALEHISTORIER".

Pressa på Kapp Verde er svakt utvikla. Den eneste avisa på øynene, er parti-organet VOZDIPO, som når sant skal sies ligner mer på et internt meldingsblad enn ei moderne avis.
Dette sammen med det faktum at offentligheten er svært liten i et land med 300 000 innbyggere, gjør at det er bra grobunn for gode historier på Kapp Verde. Faktisk kan landet være vanskelig å styre på grunn av skandalehistoriene som med jevne mellomrom oppstår.

Høsten -86 skjedde følgende: Kona til en av toppene i PAICV ble grepet på fersk gjerning i senga med sjåføren sin. Saken ble offentlig kjent, og partiet krevde at partifunksjonæren tok avstand fra konas handlinger gjennom å skille seg. Dette nekta imidlertid mannen. Partiet hadde dermed fått en delikat sak å handskes med, og da vi var på Kapp Verde i februar i år, var saken fremdeles ikke løst. Men folk hadde fått noe å snakke om.

For noen år siden gjorde kona til en av regjeringsmedlemmene seg
bemerka gjennom følgende historie:
Ministerfrua var ute og kjørte med representasjonsbil i hovedstaden. Bilen fikk motorstopp, og sjåføren måtte ut og skyve, sammen med folk som kom til. De fikk start på bilen igjen, men idet den skulle til å kjøre vekk, ropte en av de som skøyv "Carabeza" (skranglekjerre) etter bilen. Dette hørte ministerfrua, stoppa og bad mannen trekke tilbake utsagnet. Mannen nekta og frua anmeldte ham til politiet. Folk hadde allerede begynt å le av historien, og ei pop-gruppe laga en låt som nettopp het "Carabeza". For å stoppe historien, prøvde myndighetene å forby sangen, med det resultat at den sjølsagt ble en hit! Da ministerfrua prøvde å vri seg ut av knipa ved f.eks. be folk om å spille den fatale sangen på fester o.l. var det for seint: Ministerens kone var utflirt og en politisk død person.

Norsk barnefilm fra Kapp Verde-øyene:

 

-Fri for Sol, Fri for Klokke
-Afrikanske Bilder
-Drama i Tanzaniansk Secondary School
-Om å si ja
-Heksejakt
-Sugardaddies
-800 000 Shilling
-Rørdeler
-"Den hvite manns byrde"
-Kapp Verde
-Med en kakerlakk i kameraet?