Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost
RØRDELER M.V.

    Afrika er et eldorado for folketeknologi; enkle og geniale små oppfinnelser fra folkedjupet. I motsetning til kompliserte høyteknologiske industriprodukter, kan folketeknologien finnes opp og repareres lokalt. Hvis noe plutselig ikke fungerer, er det bare å tilkalle landsbyens Petter Smart, så er man snart på banen igjen.
    Dette har ungene allerede forstått, de er i full gang med å konstruere egne lekebiler sammen med sine nye, afrikanske venner. Materialene som brukes er ting de finner rundt huset, blikkbokser, trebiter, småspiker og hyssingstumper. Til hjul brukes flaskekorker og lokk, snart er hvert eneste sylte-tøyglass i huset åpna og lokkene freser rundt hushjørnene i støyende racerløp.
    De voksne har på si side bestemt seg for å investere i et varmtvannsanlegg for solvarme. Denne kjempeoppfinnelsen består av et panel av glass og svartmalte kobberrør som legges på hustaket og kobles til kaldtvannstanken på loftet. Dermed vips! sirkulerer varmt vann i rørene og kan tappes i varmtvannskrana på kjøkkenet og i dusjen. Den eneste energitilførselen som trengs, er solvarme. Enkelt og funksjonelt; genialt.
    Vi har gjort en avtale med rørleggermester Msaki i Arusha som leverer panel, rør og deler komplett, samt monterer stasen.
    Ålreit, vi drar til Arusha og laster full Landcruiseren. Panelet fyller godt opp i bakrommet, vi blir enige om å sende rørene og rørdelene med en viss pater Karata, en venn av Mr. Msaki som også bor i Mbulu. Vi setter oss inn og tar løs sammen med Mr. Msaki og assistenten hans. Pater Karata følger bak oss i sin røde pick-up.
    Etter fire timers kjøring ankommer vi huset vårt i Mbulu og laster ut. Vi venter på pater Karata; monteringa skal begynne dagen etter.
    Vi venter litt lenger på rørene til pateren, ettermiddagen og kvelden går, han dukker ikke opp.
    Lørdags morgen, monteringa skal ta til; ingen rør. Herr Msaki driller irritert hullene ferdige i murveggen, venter. Hadde han ikke vært en god katolikk, hadde han banna og sverta, paterens røde pick-up er ingenlunde å se. Dagen går, kvelden faller på, vi kjører Msaki og assistenten til gjestehuset.
    Da vi kommer tilbake, ligger stålrørene på trappa!
    Men hvor er plastposen med rørdelene? De er ikke å finne, de ligger sjølsagt i pick-up'en, og pateren har kjørt avgårde hjemover, til huset og kirka si oppe i regnskogen. Dit er det umulig å ta seg fram i mørke, vi må vente.
    Søndagen opprinner. Det viser seg at pateren har viktige prekener i flere kirker på søndag, dessuten er ikke katolikken Msaki videre lysten på å arbeide på hviledagen. Og kanskje kommer pateren helt av seg sjøl hvis vi bare venter. Vi venter.
    Det blir morgen den tredje dag, mandag. Vi mangler fremdeles en pose trekvarttom rørdeler, i landsbyen får vi bare halvtom, det går ikke. Vi får med oss lærer Hotay, setter oss inn i bilen for å få tak i pater Karata. Med firehjulstrekken innkobla klatrer vi opp i regnskogen. Stiger opp i over 2000 meters høyde.
    - Her finnes det mye elefanter, sier lærer Hotay.
- Leoparder også, fortsetter han. - To små unger som var ute og gjette ble drept her forleden.
    Greinene dasker mot frontruta, hjulene spinner i det fuktige graset. Vi stiger og stiger. Etter et par timer ankommer vi pater Karatas lille steinkirke i skogen. Vi stormer inn: Rørdelene!
    Innafor finner vi Pater Paskali, han ligger i senga, blank i blikket, han har malaria, veit ingenting om rørdeler, snakker fjernt i feber.
    - Pater Karata dro herfra for en time siden, sier han lavt. - Han dro ned til landbyen.   
    - Vi burde ha møtt ham! sier jeg.
    - Han må ha tatt en annen veg, slår Hotay fast.
    Vi kaster oss inn i bilen igjen. Slingrer oss nedover de smale vegene, kommer atter ned til Mbulu, den røde pick-up'en har sunket i jorda. Vi oser omkring, oppdager med ett bilen, den står bak gammelkirka. I løpet av sekunder er vi der, braser inn. I lokalet inntil kirkerommet er flere patere samlet, med knepte hender, de sitter i møte. Rørdeler?
    - Dem gav jeg til en student på presteseminaret på lørdag, sier pater Karata. - Jeg oppdaget plutselig at jeg fremdeles hadde dem i bilen.
    Vi er allerede på veg for å leite opp teologistudenten. Etter ei tid finner vi ham, han luker ugras ute på seminarets åker.
    - Rørdeler? sier han forbløffa. - Dem gav jeg til naboen din, engelskmannen, på søndag.
    - Rørdeler? sier Ben engelskmann spørrende.
    Jeg oppdager en hvit plastpose rett innafor døra, løfter den opp, det klirrer.
    - Hva er dette?
    - En pose en student kom med forleden, jeg veit ikke hva det er, sier Florence, kona.
    Jeg gløtter opp i posen. Jo, det er trekvarttom. Genialt, enkelt.

    Natta omhyller oss kattemykt. Vi lener oss tilbake under solar-neonlyset og slapper av etter dagens dont. Simba begynner plutselig å gj¢ voldsomt. Han slutter ikke, er det ei hyene på ferde i hagen?
    Vi lister oss ut i m¢rket med lommelykt og stokk, ser ingenting.
    Da rasler det til borte i buskene, og vi får øye på skikkelsen. Hun står sammenkrøka og stirrer inn i lyset fra lykta. Hun er naken. Vi stopper opp, Simba gjør som besatt, vi pr¢ver forgjeves å roe ham. Dama beveger seg mot oss, en keitete bevegelse, hun sier ingenting, står der bare, et undrende ansikt. Hun må være mellom tredve og førti, vi stirrer også, prøver å få kontakt.
    Hva gjør hun her? Har noen slått henne?
    Kvinna svarer hakkende, hun har kommet for å bes¢ke oss, sier hun, kommer fra nabolandsbyen. Simba roer seg en smule, kvinna tar noen vaklende skritt rundt i graset.
    Vi står opprådde. Vi har ei naken kvinne i hagen, brun i huden, hun bare står der og ser på oss. Vil hun ha mat?
    Intet svar. Vi gir henne et laken, hun tuller seg inn i det r¢de stoffet. Kvinna må komme fra et sted i nærheten, noen må kjenne henne.
    Vi tar oss bort til Biskopens residens, treffer to unge preste-elever som blir med oss tilbake.
    De kjenner henne igjen.
    - Hun var borte i kirka idag, sier de. - Kledde av seg der også. Vi måtte jage henne ut, hun er gal.
    De flirer litt.
    - La henne bare ligge her ute.
    - Men det hender at ei hyene-.
    - Æh, det er mange som henne som sover ute.
    Kvinna står der fortsatt, stum. Vi gir henne litt br¢d, hun spiser det ikke. Vi begynner å bli stressa, b¢r vi ikke ta henne inn likevel?
    - Neida, la henne bare ligge her, sier preste-elevene og går sin veg.
    Vi lukker oss inn, låser døra. Kvinna setter seg på trappa i m¢rket, vi h¢rer henne snakke med seg sj¢l.
    Etter ei stund begynner hun å synge, en Iraqw-dans, det svinger.
    Vi finner henne på morgenkvisten på samme sted, hun sitter på det røde lakenet, hun tier igjen. Folk går forbi på vegen, stiller seg opp og glaner, flirer. Vi finner kjolen hennes, drar den på henne, hun hjelper ikke til.
    Vi krangler om hva vi skal gjøre. Finner ingen løsning, men dama kan for svarte ikke bare sitte der!?
    En mann fra nabolaget dukker opp, han har muslimsk kalottlue, gjeterstokk og iraqwernes korte bukser, og vi forstår det sånn at han er broren til kvinna. De har lett etter henne, sier han.
    Det begynner å bli hett i sola, vi drar henne inn i skyggen under et tre. Hun hjelper stadig like lite til, det virker som om hun protesterer på noe. Broren går sin veg, sier han skal komme tilbake.
    Kvinna sitter under treet, stirrende, mumler av og til uforståelig.
    Dagen går, broren viser seg ikke, vi får omsider skaffa oss greie på hvor han holder til. Vi l¢fter dama inn i bilen, kj¢rer avgårde ned til Mbulu sentrum. Finner butikken som familien hennes angivelig driver. Kan vi sette henne av her?
    Vi bærer henne ut, hun tar taus plass på ei sekkestrie på fortauet, hun smiler for f¢rste gang.
    Butikkeierne fra nabolaget tropper opp.
    - Her kan hun ikke sitte, sier de.
    Broren med kalotten kommer, han sier han ikke er broren, men en venn av broren. Denne er ute og leter etter søstra, blir det sagt. En heftig diskusjon utspiller seg, det later til at det er enighet om at kvinna ikke kan sitte på fortauet. Mannen med kalotten sier han skal bli med henne på hospitalet, kanskje de vil ta imot henne der.
    Vi bærer henne inn i bilen på nytt, hun er tung, gjør seg tung. Vi kjører avsted til hospitalet, setter henne av under et tre foran inngangen sammen med kalottmannen. Kalottmannen går inn på sykehuset og forhører seg, kommer ut igjen, slår ut med armene.
    Vi drar, de stirrer etter oss, ser rådville ut.

 

-Fri for Sol, Fri for Klokke
-Afrikanske Bilder
-Drama i Tanzaniansk Secondary School
-Om å si ja
-Heksejakt
-Sugardaddies
-800 000 Shilling
-Rørdeler
-"Den hvite manns byrde"
-Kapp Verde
-Med en kakerlakk i kameraet?