Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost
OM Å SI JA.

    Vi er i regntida, på skolen er årets første semester slutt, og studentene som ikke bor i nærheten skal hjem på en måneds ferie. Det strømmer på med forespørsler om transport. Den ene daglige bussen til Arusha er noe usikker på denne tida av året og fylles fort opp, den er fulltegna i flere dager framover; når hundrevis av studenter begynner å røre på seg, merkes det i hele lokalsamfunnet. Vi må likevel svare nei til fleste som spør, vi har lovt oss bort til søsteren til Mama Ndosi. Hun, søsteren, skal hjem til familien i Moshi ved Kilimanjaro, og skal samtidig ta med seg et par av tantebarna sine. I tillegg skal ei klassevenninne sitte på. Sjøl skal jeg på innkjøpstur både til Moshi og Arusha.

    Jeg stiller hos familien Ndosi på morgenkvisten. Familien har pakka ferdig, det er liksom høytid over å kwenda safari, å legge ut på reise, ungene sitter på poser og vesker ved husveggen og venter. Vi voksne samtaler litt om hvordan vi har det nå på morgenen, hvordan barna har det, hvordan det står til på shambaen, på skolen, og med arbeidet i det store og hele. Det står bra til, nzuri sana. Vi laster inn bagasjen og ungene, Mama Ndosi gir de siste beskjeder til familien i Moshi, og jentene setter seg inn. Vi vinker og er ute på vegen.

    Søster Ndosi sitter bak med ungene, venninna, som heter Happiness, foran. Det blir ikke sagt stort. Jeg forsøker å få igang en samtale, på engelsk, på swahili, men det virker som om jentene har for stor respekt for meg; den tanzanianske ungdommen blir oppdratt til å vise de eldre respekt, og særlig må ei ung jente respektere en eldre mann. Samtalen går i stå.

    Vi nærmer oss Karatu, ungene vil tisse, Happiness tar en røyk. Hun står med ryggen til på ei termitt-tue i lang, svart kjole, håret oppsatt i kunstneriske fletter, tett inntil hodet. Blåser røyken coolt ut i lufta, myser ut over det tørre savannelandskapet. Stumper røyken, gjør noen små vrikk på hoftene før hun med et blendende smil klatrer inn ved siden av meg.
    Vi fortsetter, kommer inn på asfaltvegen ved Makayuni, den
intense skranglinga avtar; samtalene humper videre.

    Arusha; bruspause. En time igjen. Jentene tør litt opp, stemninga letter, vi nærmer oss hjemplassen deres.
    Vi svinger opp foran familiens hus i Moshi, et stort enetasjes murhus. Familien kommer ut på trappa, alle ønskes velkommen, ungene mest sjølsagt, de spretter ut av bilen, det er afrikansk familiegjenforening, smil og latter. Alle skal hilse på hverandre, høre nytt, og vi skal inn til te. Jeg blir sjølsagt invitert. Det begynner imidlertid å li utpå dagen. Jeg skulle ha vært innom på den internasjonale skolen og henta Ida, signert henne ut fra skoleområdet, med tillatelse til å overnatte hos ei norsk venninne som skal ha bursdagsselskap, forklarer jeg. Joda, det forstår seg, men det haster vel ikke så mye? Kanskje ikke. Jeg forstår jo at det vil virke svært uhøflig å si nei, alle er dessuten uvanlig hyggelige, så jeg takker ja og blir med inn.

    Her dukker Bwana Ndosi også opp, han hilser hjertelig og vil som rimelig kan være høre nyheter fra Imboru. Ndosi har gått av som rektor, underviser nå ved en Government School utafor Moshi, og føler at han kan snakke åpnere og friere om problemene ved Imboru enn da han satt med ansvaret. Vi samtaler lenge og vel om problemene ved Imboru, drikker teen vår og har det storarta.

    Men jeg må altså videre. Jeg gjør verten oppmerksom på at jeg må opp på International School for å skrive ut Ida. Javel, det er vel så det; vi hilser hverandre farvel, jeg går ut til bilen. Happiness står der og venter. Jeg åpner for henne og beklager at jeg ikke har lasta ut sakene hennes.
    Neida, det er ikke nødvendig, det. Om jeg kan kjøre henne ned til busstasjonen i byen?
    Ja, jeg kan jo det, men først må jeg altså opp på ISM.     Happiness smiler på sitt bredeste, sier tusen takk.
    - Jeg trodde du skulle av her i Moshi?
    - Nei, jeg bor oppe ved Kilimanjaro.
    Vi starter, det er bare noen minutter bort til International School. Jeg ber Happiness vente i bilen. Vakthavende lærer på internatet sier at Ida har sjekka ut for lenge siden, hun er hos sin norske venninne, mor til Ingvild har skrevet henne ut. Men forsåvidt var det fint at jeg dukka opp slik at jeg kunne bekrefte at alt var i orden.
    Hjemme hos Ingvild er forberedelsene til festen vel igang, jeg avtaler med Ida at vi ordner med overnatting når jeg kommer tilbake.

    - Så, Happiness, var det oss. Var det så at du skulle til busstasjonen?
    Happiness smiler. Vi kjører til busstasjonen. Her viser det seg at bussen til Marangu har gått for flere timer siden, og at flere busser ikke går før i morgen. Happiness virker ikke særlig overraska.
    - Hva skal vi gjøre nå? spør hun med gasellesky øyne.
    Jeg kjenner etter.
    - Tror vi må ha oss noe å spise, sier jeg.
    Vi tar inn på kafé og får oss et kyllinglår i livet.
    Marangu er ytterligere en time å kjøre, pluss en time tilbake, vi har vært undervegs en fem, seks timer allerede. Men det virker som om det foreligger en avtale om at jeg skal kjøre Happiness hjem til Marangu. Det er fredag ettermiddag, om noen timer er det mørkt, ei hektisk helgestemning har allerde begynt å bre seg i byen. Jeg kan ikke etterlate jenta her.

    Jeg sier OK, dette var ikke helt etter planen, men jeg skal kjøre henne hjem. Happiness ser vennlig på meg. Blikket hennes forteller at det har hun visst hele tida.
    Vi oser inn i den lave sola. Til venstre for oss troner Kilimanjaro i all sin prakt, snøen på toppen lyser i rødt og oransje i ettermiddaglyset. Langs vegene står maisen høy og innhøstingsklar med sine svulmende kolber.
    - Marangu, sier jeg, hvor i Marangu bor du?
    - I nærheten av Nasjonalparken, svarer Happiness svevende.
    - Nasjonalparken går rundt hele fjellet, sier jeg.
    Vi kjører feil og tar av innover slettelandet mot grensa til Kenya. Det er vidunderlig vakkert i sollyset.
    Happiness skravler i ett sett nå, om familien, brødre og søstre, hva de gjør og hvor de bor. Vi kommer oss omsider inn på hovedvegen igjen, opp mot Gate'n til nasjonalparken. En masse folk er ute og flanerer langs vegen; Happiness oppdager plutselig broren sin og roper at jeg må stoppe. Et titalls ungdommer strømmer til, Happiness presenterer meg for dem på chagga, lokalspråket, de spør pent om de kan få sitte på det siste stykket. Jeg sier at det er greit, og ungdommen fyller bilen under stor jubel. Noen vil ha skrudd på radioen, og under hissige rytmer, smil og latter, tar vi av fra hovedvegen, inn i regnskogens fuktighet. Vegen er smal og gjørmete, men vi kommer fram til familiens gård, små trehus under bananpalmene. På forsida av tunet har de en liten butikk. Alle strømmer ut, gleden over Happiness' hjemkomst er voldsom, ei begeistring som ikke minst skal deles med meg. Jeg blir geleida inn for å hilse på mor sjøl, far er bortreist sies det. Happiness' mor er ei lita krokrygga kone, sliten etter mange års arbeid på shamba'en, men ansiktet plirer av liv. Hun tar meg ærbødig i handa og neier. En eldre bror kommer også fram, en mann i 35-årsalderen, høy og kraftig. Han mønstrer meg skarpt, men langtfra uvennlig, veier meg liksom.

    - Velkommen hit, føl deg som hjemme, sier han.
    Jeg blir parkert ved et bord i det største rommet.
    - Du er vel sulten? spør mor.
    - Vi spiste for en time siden, i Moshi, sier jeg.
    - Men te da? fortsetter mor ivrig. - Te vil du vel ha?
    - Ja takk, sier jeg, og mor smiler fornøyd.
    Happiness kommer inn i rommet sammen med en mann i 20-åra. Happiness presenterer ham som Jirani, Naboen, han hilser og tar plass ved bordet. Happiness trekker seg skjelmsk tilbake.

    Jeg er en smule forfjamsa, jeg er åpenbart hedersgjesten, men hvorfor forsvinner alle mennesker? Ei tjenestejente kommer inn med kopper og en termos, som hun setter fra seg på det vesle runde bordet. Hun skjenker opp.
    - Værsågod, sier hun og går stille ut.
    Så sitter vi der, Naboen og jeg, snakker litt om kaffeprisene, som er lave. Familiene i Marangu-området er kaffebønder, ganske velstående etter tanzaniansk målestokk, kaffebuskene står tett utafor vinduet. Vi snakker swahili, jeg skjøter på med engelsk når jeg kjører meg fast.
    - De ønsker deg velkommen til å overnatte her, sier plutselig Naboen med et smil.
    Happiness passerer utafor vinduet blant de dypgrønne kaffebuskene. Hun ser en annen veg, vrikker seg grasiøst fram langs husveggen.
    - Se her, sier Naboen og peker på ei bred seng i hjørnet av rommet. - Kjempegod madrass, myggnett er det også.
    Broren til Happiness roper noe på chagga gjennom veggen. Naboen drar på munnen.
    - Du kan få alt du vil ha, føl deg som hjemme, sier Naboen.
    Happiness glir forbi utafor i skumringa, dvelende, som en hildring.
    Jeg får med ett en fornemmelse av at Naboen og jeg sitter og forhandler. Om hva?
    Hjertet gjør noen ukontrollerte sprang i brystet. Er det et arrangenment på gang for å gjøre meg til svigersønn i familien? Har dette kanskje vært planlagt lenge?
    Jo, når jeg tenker meg om har jeg vært omgitt av en nærmest mistenkelig vennlighet hele dagen, og jeg har hele tida blåøyd takka ja. Nå skal de forføre meg, hanke meg inn i familien, knytte meg til seg med sterke bånd, få en europeer med bil med på laget.

    Naboen fortsetter å reklamere for fasilitetene, hvor godt man sover her ute på shambaen, hvor hyggelig det er å stå opp sammen med gode venner og spise uji.
    Jeg ser ham granskenede inn i ansiktet, brenner etter å spørre om hva som foregår, hva som er meninga med dette. Men det er umulig å stille spørsmål, her er alt flytende sanselighet, her planlegges ingenting, her skjer bare det som må skje, og mine overlegninger er uansett ikke anna enn en såkalt rasjonell europeers hjernespinn. Men hjertet fortsetter å hamre, jeg griper fortvilt etter fornuften. Jeg har sagt ja i hele dag, ikke satt ei grense, sier jeg ja nå, kan hva som helst skje, jeg er på veg inn i AFRIKA, vet ingenting om følgene, anna enn at jeg aner Kaos. Jeg famler etter det faste punktet; jeg er en gift mann, har fire barn, ett av dem skal også ha et sted å sove i natt. Dette forteller jeg til Naboen, men han mener som rimelig kan være at det sikkert ordner seg der nede i Moshi, jeg er jo her i Marangu nå, og snart er det mørkt. Jeg har vel ikke tenkt å dra nå, når alt er lagt så vel til rette?
    Jeg forklarer at jeg faktisk må det. Det er som om jeg hører meg sjøl stige opp fra et dyp, jeg stiger opp til de konkrete argumenter, det er nemlig slik og sånn, ergo følger at, og så videre.
    Han ser trist på meg, Naboen. Nå når vi kunne fått det så hyggelig; men han skjønner hva jeg sier og beklager. Jeg bedyrer at jeg mer enn gjerne skulle ha overnatta her, men vi europeere liker å planlegge tingene, det hele kom liksom noe brått på. Jeg bløffer visst på en eller annen måte, hører at noe skurrer, men det kan antagelig ikke være annerledes.
    Vi reiser oss, går ut i skumringa. Happiness kommer trippende igjen, jeg sier at jeg dessverre må dra nå, det har vært svært hyggelig å være på besøk, jeg kommer gjerne tilbake en annen gang. Happiness smiler så det gjør vondt, sier hun skal følge meg til bilen.

    Jeg hilser farvel til alle, og Happiness setter seg inn, hun skal vise meg tilbake til hovedvegen. Vi kjører avgårde, hun sitter ved siden av meg like tilforlatelig som i hele dag. Etter noen minutter er vi ute på hovedvegen, stopper. Happiness ser et kort øyeblikk på meg, med sitt fortrøstningsfulle blikk. Så tar hun meg fort i handa.
    - Takk for at du kjørte meg hjem, sier hun.
    - No problem, svarer jeg kjekt.
    Setter bilen i gir og triller med sviende hjerte ned bakkene mot Moshi.

 

-Fri for Sol, Fri for Klokke
-Afrikanske Bilder
-Drama i Tanzaniansk Secondary School
-Om å si ja
-Heksejakt
-Sugardaddies
-800 000 Shilling
-Rørdeler
-"Den hvite manns byrde"
-Kapp Verde
-Med en kakerlakk i kameraet?