Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost
SUGARDADDIES.

Jeg sitter i restauranten på hotellet i Arusha og nyter en kald Safari-øl. Det har vært en masete handledag for skolen ute i byen.
    En gråstenkt mann i 50-åra gestikulerer ved et bord rett bortafor. Til bords har han ei ung dame, hun er neppe mer enn et par og tjue. Han legger høyrøsta ut om verdensproblemene på en besynderlig blanding av swahili og engelsk. Jenta nikker forsiktig, smiler av og til, men sier ingenting til mannens enetale.

    Vi er etterhvert de eneste gjestene i restauranten. Mannen blir oppmerksom på at jeg sitter og følger med og vinker meg bort til bordet deres.
    - Væsågod, ta plass! Jeg la merke til at du satt og lytta.
    Jeg takker og sier det var vanskelig å la være.
    Mannen ler raust og bestiller en ny runde øl til oss alle. Spør om jeg er ny i landet.
    - Har vært her halvannet år.
    Om jeg liker meg?
    Ja, jøss.
    Mannen rister meg heftig i neven og presenterer seg som herr Schmidt; han har jobba i Tanzania i over tjue år. Kelneren kommer med ølet, og vi skåler for verdens beste land.     Herr Schmidt har produsert elektriske brytere i sin egen bedrift i Dar es Salaam siden begynnelsen av 70-åra. Tanzania er virkelig verdens beste land, han gjentar det høylydt, og vi skåler lystig igjen.

    Jeg lurer på hvordan det egentlig er å drive business her i landet? Man h¢rer jo forskjellig.
    - Aldeles utmerka.
    Herr Schmidt styrer finansene og kona står for den daglige driften.
    - Du må bare huske på å betale folk for de tjeneste de yter deg. Hvis du skj¢nner-.
    Jaså?
    Ja. Den fyldige tyskeren ser skarpt på meg bak ølglasset.
    - Tanzanianerne hater det de kaller "lukkede hender".
    På den måten?
    Nemlig. Og han ser det allerede på meg, sier herr Schmidt, at jeg er nord-européer, at jeg ikke liker det han prøver å fortelle meg. For nordboerne er de verste, de gjerrigste, i sin halstarrige iver etter å bekjempe korrupsjonen.    
    - Dere har visst noe som kalles rettskaffenhetsfeber der oppe, hva?
    Han smiler bredt. Men, og dette blir visst en ny enetale, jeg må bare vite at den holdinga der kjenner han litt for godt. Han er nemlig født og oppvokst rett før krigen, i Hitler-Tyskland, med en far som var SS-offiser og ei mor som var jødinne. Gjerrige hender har han fått nok av, og det har, takk og pris tanzanianerne også.

    Nei, de som har noe å dele med seg av, må bare betale raust for tjenestene folk gjør dem, så skal de få se at businessen glir som smurt, he-he.
    - Jeg tør si at jeg er en jævlig populær mann nede på kysten. Alle kjenner meg, bare spør etter herr Schmidt, så skal du høre.
    Han tømmer glasset, ser på meg, fornøyd, roper på regninga.
    - Og når det gjelder denne vidunderlige skapningen her, sier han og kaster et skjelmsk blikk over mot borddama, pleier jeg å kalle henne opp hver gang jeg er i Arusha. Hun kommer fra en landsby femten mil herfra. Hun holder seg bare til meg, jeg betyr svært mye for henne.
    Jenta drar sky på munnen, på arma hennes glimter et rødt armbåndsur metallisk.

    - Skal vi gå? sier herr Schmidt og reiser seg.
    Han blar opp en bunke tusenlapper som han lar ligge igjen på bordet. Han f¢rer sin vidunderlige mørke skapning ut av spisesalen, han hilser kjekt med handa til meg.
    Kelnerne iler bort til bordet, teller opp flere tusen i dricks.
    - Nice guy, sier de og gliser.   

    Nairobi by night.
    Hun står ved bardisken og smiler og spør hvordan jeg har det.
    Joda.
    Hun har håret festa i nakken i en hestehale, de afrikanske flettene vakkert lagt i striper over hodet. Nydelig dame. Hun lar handa gli kjapt over låret på meg og griper etter handa mi. Jeg blir nysgjerrig.
    - Har du lyst på en drink?
    Hun nikker, smiler det innbydende smilet, stryker seg inntil. Musikk dunker, røde og grønne lys. Det er flest afrikanere i lokalet, men noen europeere også, hvite mannfolk.

    Vi sitter ned, hun holder allerede omkring meg.
    - Du kler den skjorta, sier hun. - Hvor kommer du fra?
    Jeg svarer at jeg kommer fra Norge.
    - Jeg heter Adelaine.
    - Er du her fra byen?
    Hun nikker: - Skal vi danse?
    - OK.
    Hun åler seg ut på golvet, ruller med hoftene under det kledelige blå skjørtet, det kunne ha vært skoleuniformen hennes. Vi danser, hun smyger seg inntil, en heftig rytme. Adelaine smiler hele tida.
    - Du danser godt, hvisker hun. - Har du vært i Afrika lenge?
    Stadig den vrikkende rompa, de leikende hendene. Vi sitter ned igjen, fingrene hennes stryker meg i nakken. De breie leppene.
    - Jeg har en sønn på fire år.
    - Javel.
    - Han bor hjemme hos mora mi i landsbyen. Vil du bli med meg hjem på hybelen?
    - Vi får se.
    - Du kan få gjøre med meg hva du vil.
    Det støkker, jeg ser på henne. I midten av 20-åra. Det er noe oppriktig over henne, til tross for geskjeften.
    - Jeg veit ikke-.
    - Vil du heller at jeg blir med deg på hotellet?
    - Trur ikke det.
    - Kom nå. Jeg gjør det du liker. Men jeg er sulten, først vil jeg ha mat, kjøper du mat til meg?

    Jeg ser trist på henne, gir henne penger til mat.
    - Kommer du?
    Jeg sier nei.
    - Men vi kan gå i kirka i morgen tidlig. Det er søndag.
    Jeg smiler.
    - Pleier du ikke å gå i kirka?
    Jeg rister på hodet. Hun ser alvorlig på meg.
    - Du tror ikke på Gud?
    Jeg rister på hodet igjen.
    - Sorry.
    - Du blir altså ikke med meg?
    - Nei, baby.
    Hun stirrer på pengeseddelen, tårene spretter brått fram i de brune øynene.
    - Men dette er ikke nok. Det er bare såvidt til drosje hjem.
    - Sorry. Du må finne deg en annen.
    - Men-.
    Jeg skuffer henne. Voldsomt. En rik, hvit mann. Hun synker sammen i sofaen.
    Jeg reiser meg, går, snur meg. De brune øynene ser anklagende på meg.
    Sugardaddy.

 

-Fri for Sol, Fri for Klokke
-Afrikanske Bilder
-Drama i Tanzaniansk Secondary School
-Om å si ja
-Heksejakt
-Sugardaddies
-800 000 Shilling
-Rørdeler
-"Den hvite manns byrde"
-Kapp Verde
-Med en kakerlakk i kameraet?