Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

En antilitterær forfatter?
(Annet intervju med tilgrensende tema ligger her.)

- Mitt prosjekt som forfatter er å gi en stemme og et språk til de som ikke har ordet som uttrykksmiddel. Jeg vil fortelle historiene deres, sier Bjørn Erik Hanssen. I disse dager, november 01, legger han siste hånd på en dokumentar om Ole Klemetsen, bokseren som snakker med knyttnevene i ringen.

Tekst og foto: IDUN HAUGAN

Bjørn-Erik Hanssen er ikke blant de som «alltid» har visst at forfattertilværelsen var veien. Han utga riktignok to diktsamlinger på 70-tallet, mest fordi han syntes det var artig å uttrykke seg med dikt, som han sier. Men plutselig åpnet det seg en dør av muligheter som virket mer forlokkende enn læreryrket han hadde utdannet seg til og startet på. Som aktiv i teatermiljøet i Svolvær skrev han i 1980 stykket «Radio Feskslog», omarbeidet deretter stykket til filmmanuset Piratene, og fikk det antatt av Norsk Film. 130 000 blanke kroner trillet inn på kontoen, og muligheten for å leve av kreativ skriving åpnet seg. Hanssen grep sjansen.

- Men det har ikke alltid vært så innbringende som det virket da, sier han med en liten latter.

Vi sitter i lun hjemmehygge på Møllenberg, i et av disse gamle husene som er restaurert til urban idyll av idealistske 68-ere, kjøpt i grevens tid før prisene tok sikte på himmelen. Det tidligere arbeiderstrøket er blitt akademikernes arnested, og kan passe bra til arbeiderklassegutten som valgte ordet som redskap. Men ikke helt; man aner en uro, et evig murrende opprør mot det konforme i Bjørn-Erik Hanssen. Veltilpasset i byens kulturelle liv, men likevel ligger behovet for å gå egne veier og synliggjøre en annerledeshet under overflaten. Han vandrer freidig fra sjanger til sjanger: poesi og prosa, romaner og dokumentarbøker, barne- og ungdomsbøker, filmmanus, radioteater, rockemusikal, teaterstykker.

- Jeg har egentlig aldri greid å plassere meg selv i en sjanger, og stressa en stund med det. Skal du bli skikkelig god i noe må du spesialisere deg. Men det kjennes som en tvangstanke for meg. Jeg har erkjent at jeg har en allsidighet, og at jeg må gjøre det jeg har lyst til.

- Hva er det som driver deg som forfatter?

- Outsider-perspektivet. Og det har med min arbeiderklassebakgrunn å gjøre. Vil vise at det ikke er så dårlig. Det handler mye om synliggjøring.

Han vokste opp på Strindheim hageby, Trondheims første drabantby. Første del av boligområdet ble bygd av tyskerbrakker i 1948, den nye delen ble bygd i 1951. Alle hus var bygd over samme lest, likhetsdisiplinen var beinhard og janteloven rådde. Mor Hanssen var svensk, og det var nok til å bli mobbet av de andre ungene.

- Den mørke siden av arbeiderkulturen var Jante. Alt som var annerledes var truende. Det var et tøft miljø med mye slåssing og beinharde kamper mellom ungene fra den gamle og den delen av hagebyen, væpnet til tennene med skjold og sverd. Like ved lå travbanen på Leangen. Her hang ungene mye rundt. Snuste inn lukta av hest, sagflis, penger og dram.

- Leangen var et lite Las Vegas for oss. Vi samla program, kunne navnet på alle hestene og lekte travløp mellom husene.

Oppvekstromanen Freedom Fighter skildrer miljøet rundt travbanen på en levende måte, med replikker på trøndersk og med et muntlig språk, som i mange av Hanssens bøker.

- Jeg har aldri vært en "litterær" forfatter, slår han fast.

- Hva legger du i "litterær"?

- Det har noe med finkultur å gjøre. Min første diktsamling var tilegnet de som ikke leser dikt, for eksempel.

Det er her vi kommer inn på Hanssens prosjekt om å målbære historiene til de som ikke besitter språket som redskap.

- Når jeg forteller historien til mennesker som uttrykker seg på andre måter enn med ord, passer det ikke med et snirklete, litterært språk. Det må bli ganske direkte og muntlig.

I arbeidet med boka om Ole Klemetsen har han jaktet på Stavanger-bokserens språk og historie. Han har snakket mye med bokseren selv, familie og venner har komplettert bildet, særlig far John, som har fulgt sønnen gjennom hele karrieren.

- Jeg har ikke noe problem med å se at Ole Klemetsen bruker boksingen som språk. Jeg har også sett outsider-perspektivet i arbeidet denne boka.

Nå er ikke outsider det første som slår oss når vi tenker på den hardtslående europamesteren, mannen i ringens midte og i oppmerksomhetens sentrum. Men under arbeidet med boka oppdaget Bjørn-Erik Hanssen at familien er av taterslekt. For ham ble dette nøkkelen til å forstå «sirkus Klemetsen»: Behovet for å være synlig og bevise at man er noe. Showet rundt boksingen, med damer, spell og sprell i festlige lag.

- Jeg spurte meg hva som var motoren til Ole, en hvit bokser oppvokst i gode kår. Det som driver mange boksere er hatet. De kommer fra ghettoen og bokser for livet. Den fysiske smerten de opplever utligner den indre smerten. Men Ole er en slags sirkusartist: Han bokser for å lage show og for å vise seg frem. Han bokser ut fra glede. Det er artisteri over det. Familiens bakgrunn ble for meg veldig viktig for å forstå dette.

- Er denne erkjennelsen viktig for familien Klemetsen også?

- Det er et ømtålig tema. Flere i slekta har sagt at «dette har vi holdt skjult i 50 år, og er det nødvendig å trekke det fram i lyset igjen?» Men hovedpersonen synes det er greit, selv om han ikke snakker så mye om det. Og for faren, John, kom det egentlig ikke som noen stor overraskelse. Familien har fått nyss om det opp gjennom årene. Da faren i unge år reiste rundt med danseband, kom en gang El Jucan bort til ham og sa «Du er i slekt med meg du.» Noe som seinere skulle vise seg å bli en helt avgjørende erfaring.

- Jeg har lenge visst at jeg skulle skrive om boksing.

- Hvorfor det?

- Da svenske Ingo - Ingemar Johansson - ble verdensmester i tungvekt i 1959 var jeg i Sverige hos morfaren min. Det var en stor begivenhet, og kampen ble radiooverført. Det var svære saker å oppleve for en sjuåring. Siden har jeg vært fascinert av boksing. Det er noe i det som har med urkrefter å gjøre, noe mytologisk.

Fascinasjonen som den lettbygde forfatteren, med sitt litt akademiske ytre og sin beherskete framferd, har for boksesporten understreker kontrastene i Hanssen. På veggene i Møllenberg-hjemmet henger kunst fra trondheimskunstnere og håndverk og kunst fra Tanzania side om side, og forenes i det universelle behovet for å uttrykke seg og skape.

Vår formiddagspassiar hadde startet i nettopp Tanzania, før vi havnet i bokseringen. Det afrikanske landet er veldig tilstede i husets atmosfære. Han har besøkt Tanzania flere ganger. Sammen med Ingeborg Eliassen, ektefelle og forfatterkollega, samt fire barn, bodde han der i to og et halvt år. Han var såkalt medfølgende ektefelle til Ingeborg, som var engasjert av Norad i et skole- og agronomprosjekt. Selv ble han raskt trukket inn i arbeidet og satte blant annet opp teaterstykker. I dag kjenner han landet godt, men første året skjønte han ingenting av hva som foregikk. Ikke engang at han ikke skjønte noe. Verdensanskuelsen var annerledes, kommunikasjonen på et annet nivå, magien og det overnaturlige en del av tilværelsen og tempoet totalt forskjellig fra vårt. Da han kom hjem til Trondheim gikk han inn i et totalt vakuum, og var ikke helt seg selv før han hadde skrevet seg gjennom opplevelsene og formidlet noe av det ubegripelige i Leopardmannen. Boka, foto - og musikkprosjektet er typisk nok ulikt fra tidligere bøker og prosjekter fra Hanssens hånd.

I selvvalgt isolasjon på et bortgjemt loft har han de siste månedene sittet nedgravd i 25 kilo avisutklipp om Klemetsen-karrieren, på leting etter eks-bokserens stemme og språk. Enkelte avstikkere til Klemetsaunet kolonihage er det blitt, for å slå i noen spiker i hytta han og kona bygger. Med tiden blir det skrivestue med utsikt utover fjorden og Trondheimsleia. Herfra vil det nok komme nye prosjekter. Men hvilke prosjekter, ja det vet verken vi eller Bjørn-Erik Hanssen selv.