Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

1970-ÅRA - OPPBRUDD OG OPPRØR.

En personlig erindring av 70-åra begynner i 1968, med Jim Morrison.
    Via et TV-opptak gjort i København brøyt en gjeng amerikanske rockemusikere seg inn i stua. Jeg var som 16-åring på daværende stadium sjølsagt orientert om the Doors, de hadde tre LP'er ute allerede, men dette var likevel sterkt. I svart skinndress kom Morrison ut gjennom ruta, truende nær, og hele bandet stod og spilte oppå det amerikanske flagget! Scenen var et flagg, og det representerte noe jeg aldri hadde sett før: En grensesprengende politisk frekkhet, på TV; et totalt opprør. Man kan si det gikk rett hjem.
    Sammen med de samtidige bildene på Dagsrevyen av barrikader og brennende biler i Paris, markerer Jim Morrison slutten på de glade 60-åra. Et sosialdemokratisk lykkebilde begynte å slå sprekker.
    Krigen i Vietnam (se 60-tallet) gikk sin gang, med bruk av stadig økende brutalitet fra Norges nærmeste militære allierte. Protestene mot krigen starta allerede midt på 60-tallet og vokste som åra gikk til sterke protestorganisasjoner så å si over hele verden, ikke minst blant amerikanerne sjøl. Men krigen fortsatte.
    I ei viktig bok fra 1970 dokumenterte advokaten Mark Lane at de amerikanske massakrene i Song My, hvor hele landsbyer ble utsletta, ikke var noe uhell eller noen tilfeldighet, men resultatet av en bevisst politikk fra USAs side. Amerikanske soldater fikk opplæring i tortur fra egne plansjer trykt av Forsvarsdepartementet før de ble sendt til Vietnam. Dette gjorde et voldsomt inntrykk, kanskje særlig blant den engasjerte delen av ungdommen, som søkte å holde seg orientert om krigens utvikling. Noe særlig inntrykk gjorde opplysningene derimot ikke i avisredaksjonene og regjeringskontorene rundt i Europa. (Med et mulig unntak av Sverige.) Såvel konservative som sosialdemokratiske toneangivende poltikere i England, Tyskland og Norge fortsatte utover på 70-tallet å forsvare USAs krigføring i Vietnam.
    Som et resultat av the establishments forsvar av krigens grusomheter, begynte protestaksjonene mot Vietnamkrigen mer og mer å fungere som rekrutteringsbasis for den nye, politiske venstresida. Fler og fler ungdommer begynte å stille spørsmålstegn ved et politisk og økonomisk system som syntes å være avhengig av kontinuerlig å drive et slaktehus for mennesker i Sør-Øst-Asia. Krigen tilintetgjorde, med Mark Lanes ord "de verdier som amerikanerne engang talte om med stolthet."
    Vietnamkrigen ble slik an katalysator for en kulturell og politisk nyorientering i hele den vestlige verden. For mange ble en uavhengig sosialisme svaret, noe som i Norge fikk sitt uttrykk i danninga av Sosialistisk Venstreparti (SV) i 1975, og noen år før Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP (m-l). I den andre enden av den politiske skalaen ble det aparte Anders Langes Parti omdanna til det liberalistiske Fremskrittspartiet i 1977.
    Et forhold som fikk politiseringa til å skyte ytterligere fart i Norge, var EF-kampen. Stort sett de samme konstellasjonene som i Vietnam-saken opptrådte her på nytt: Sosialdemokratiet og Høyre i allianse for EF. Mot EF (eller EEC som de fleste sa) stod venstresida i Arbeiderpartiet, Sosialistisk Folkeparti (SF), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og Senterpartiet, samt deler av Kr. F. og Venstre. Både Arbeiderpartiet og Venstre ble forøvrig kløyvd i EF-kampens hete. Arbeidernes Informasjonskomitè (AIK) brøyt ut av DNA og slutta seg til Sosialistisk Valgforbund, sammen med SF, NKP og uavhengige. (Valgforbundet gjorde forøvrig et svært godt valg i 1973, da det fikk over 13% av stemmene og kom inn med 16 representanter på Stortinget. Dette la grunnlaget for partidannelsen to år seinere.) EF-kampen ble utkjempa med stort engasjement og voldsom glød. To store organisasjoner "Ja til EF" og "Folkebevegelsen mot Norsk medlemsskap i Fellesmarkedet" stod mot hverandre. Det var stands og konserter, møter og demonstrasjoner, mange eldre mennesker sa at sider ved EF-kampen minte om motstandsarbeidet under krigen. Sikkert er det at både partier og familier ble splitta, og mange ble påført politiske sår det tok mange år å lege. Ikke minst gjaldt dette Det Norske Arbeiderparti.
    Som kjent vant Nei-sida folkeavstemninga 25. september -72, etter ei svært spennende valgvake, som ingen thriller-forfatter kunne komponert bedre.
    Et tredje politisk trekk som utvikla seg i 70-åra, var den nye kvinnebevegelsen. Det eksisterte også før 1970 en kvinnebevegelse, i Norge representert ved organisasjoner som Kvinnesaksforeningen og Norsk Kvinneforbund. Men med den nye kvinnebevegelsen ble det mer "sus i serken". I likhet med Vietnam-protestene, kom bevegelsen fra USA hvor den starta helt på slutten av 60-tallet. Brede grupper av kvinner ble klar over at den formelle likestillinga som var oppnådd i åra etter krigen, ikke hadde gitt dem likhet i praksis. I 1970 ble de første grupper av Nyfeministene danna i Norge. Karakteristisk for deres måte å arbeide på var den såkalt flate strukturen. Med bakgrunn i idèer henta fra anarkismen, mente man at et sterkt lederskap fungerte undertrykkende, i strid med målet man ønska å oppnå. Nyfeministene tok utgangspunkt i ei politisering av det private. Man satte grundig spørsmålstegn ved arbeidsdelinga i hjemmene, barneoppdragelse, samliv og seksualitet. Nyfeministene starta med å bevisstgjøre i grupper for så å gå over i egenaktivitet for bevisst å bryte den tradisjonelt passive kvinnerollen. Mange nye aksjonsformer ble skapt, som f.eks. heksesabbat på Karl Johan i Oslo, videre oppretta man egne kvinnehus og krisesentre for mishandla kvinner. Ved kommunevalget i 1971 gjennomførte kvinner en kumuleringsaksjon som gikk ut på å stryke menn og føre opp kvinner på de første plassene på listene. "Kvinnekuppet" førte en del flere kvinner inn i kommunepolitikken. Nyfeministenes arbeidsmåter representerte noe nytt, men mangelen på sentral ledelse hadde også sine svakheter. I 1972 ble følgelig Kvinnefronten danna. Kvinnekampen ble satt i et større samfunnsmessig perspektiv og ført med en sentral ledelse. De viktige kampsakene var flere barnehager og krav om sjølbestemt abort. (Sistnevnte ble vedtatt av Stortinget i 1976.)
    Mange kvinner oppfatta imidlertid etterhvert Kvinnefronten som et underbruk av AKP (m-l) og meldte seg ut, og nye kvinnegrupper som Clara og Brød og Roser ble stifta.
    I 1972 ble en internasjonal miljøkonferanse avholdt i Stockholm, og for første gang ble miljøproblemene definert og satt i et globalt perspektiv. En rekke miljøvernsaker ble satt på den politiske dagsorden.
    Et resultat av at alle disse politiske kampsakene stod på kartet utover i 70-åra, var at folks liv ble sterkt politisert. Det var på mange måter ikke mulig å unngå å ha et standpunkt.
De store perspektivene ble trukket opp i Vietnam- og EF-kampanjene, kvinnebevegelsen politiserte oppvasken. Den trakk sågar politikken inn på soverommene; med den nyfeministiske parolen "Vi vil ligge øverst!"
    Jeg kan personlig huske at min samboer og jeg førte timelister over husarbeidet for å sikre at begge parter jobba nøyaktig like mye.
    Lengst i å utvikle engasjementet og ensrettinga gikk AKP (m-l), som makta å skape en egen kultur rundt seg sjøl og sine standpunkter. Partiet var aldri stort, med unntak av i enkelte universitetsmiljøer. Men medlemmene utvikla et eget språk, en klesstil og væremåte og dominerte til tider hele den politiske debatten i Norge med sine sterkt Kina-inspirerte meninger og manende krav til omverdenen om å "gjøre noe".
    Den nye venstresida snakka stadig om "krise" i 70-åra, og det oppstod en del ulovlige streiker, mest oppmerksomhet fikk Sauda-streiken i 1970. Enkelte bransjer hadde nok midlertidige tilbakeslag, men hovedtendensen var klar nok: 70-åra var en høykonjunkturperiode i norsk økonomi. Grunnlaget for den seinere så lukurative norske oljebransjen ble lagt i og med oljefunnene i Nordsjøen ved begynnelsen av tiåret. "Krisa" var nok mer av kulturell karakter; hvor Vietnam-krigen og de truende miljøperspektivene på hver sin måte slo hull på forestillinga om at økt levestandard i Vesten ville skape harmoni og fred på jord.
    Det politiske engasjementet gjenspeilte seg i kulturlivet. Såvel innen film, teater som musikk og litteratur oppstod sterke samfunnsorienterte tendenser.
    I populærmusikken forsvant det lykkelige 60-tallsoundet, som grupper som Beatles og Lovin` Spoonful (i Norge Pussycats) representerte. Rocken ble splitta opp i flere varianter, bl.a. med den gitarbaserte tungrocken som en ny genre (Eks.: Led Zeppelin; i Norge Veslefrikk.) Etter suksessen med Woodstockfestivalen i USA, grep fenomenet rockefestival stadig om seg, og 70-tallet er fullt av festivaler utendørs i hele Europa som samla titusenvis av ungdom. I kjølvannet av EF-kampen kom visebølgen til å representere en viktig tendens i Norge, og det ble arrangert flere årvisse visefestivaler, f.eks. i Haugesund og i Nordland. ("Troilltampen".) I søken etter nye verdier ble eksperimentering med narkotika vanlig i musikk-miljøene på 70-tallet, særlig i USA. Dop tok direkte og indirekte livet av flere ledende rockemusikere i disse årene: Brian Jones, Jim Morison, Jimi Hendrix og Janis Joplin. I 1976-77 oppstod en ny retning idet punk-rocken (punk=skrap) så dagens lys i England, som en rå og enkel protest mot mye av det nye og sofistikerte (og utstyrskrevende) som hadde utvikla seg. Musikkbransjen og ungdomskul- turen ble også definitivt industri på 70-tallet, uttrykt ved den engelske tungrockgruppa Led Zeppelins enorme plateeksport til det øvrige Europa og USA; noe som faktisk fikk betydning for den britiske handelsbalansen.
    I litteraturen ble begrepet sosialrealismen henta fram igjen fra den sosialistiske tradisjonen på 1930-tallet. Kapitalismen som system skulle avsløres og avdekkes i litteraturen, og et alternativ stilles opp. Tendensen finnes i hele Europa, men ble i Skandinavia i større grad dominerende. I Norge fikk de s.k. "AKP-forfatterne" Dag Solstad, Tor Obrestad, Jon Michelet, Espen Haavardsholm og Edvard Hoem en ufortjent sterk stilling som gruppe. Men Dag Solstads "Arild Asnes 1970" og "25.september-plassen", samt Edvard Hoems "Kjærleikens ferjereiser" står som vikige milepæler over 70-talllitteraturen. Blant kvinnene ble begrepet kvinnelitteratur skapt etter amerikansk forbilde, fra forfattere som Marilyn French og Lisa Alther. Bjørg Vik, Liv Køltzow og Gerd Brantenberg skrev seg inn i denne tradisjonen i Norge. Viktige verk: Bjørg Vik: "Fortellinger om frihet" og "To akter for fem kvinner." (skuespill).
    De samme tendenser gjør seg gjeldene innafor teater og film. Særlig det nyoppretta Hålogaland Teater i Tromsø ble stående som representant for det politiske teatret i Norge. Man spilte i stor grad sjølskrevne, politiske stykker på dialekt. I 1973 gjorde man furore med stykket "Det e her æ høre tel" av Klaus Hagerup/skuespillerne. Forestillinga ble spilt for et samla publikum på over 20 000 og utløste en debatt om teater og politikk som seinere neppe har hatt sitt sidestykke i Norge.
    Innen film ble "Hustruer" av Anja Breien stående som en tilsvarende viktig film. Filmen handler om tre kvinner på rangel, etter mønster fra amerikaneren John Cassavettes film "Husbands". "Hustruer" fikk et stort publikum i Norge og i Norden og eta-
blerte Anja Breien som en internasjonalt påakta kvinneregissør.

    Generelt kan vi oppsummere 1970-tallet med å si at den utviklingsoptimisme som utvikla seg i Europa og USA etter 2. verdenskrig, på 50- og 60-tallet, sprakk. Man ble klar over at et kapitalistisk velferdssamfunn ikke vokser inn i himmelen. Dette førte til en rekke oppbrudd, konflikter og nyskapninger, og 70-tallet blir slik stående som et tiår da det "skjedde mye".