Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

Notat om amatørteaterarbeidet i Norge.

Jeg håper det kan danne opptakten til en frukbar diskusjon om utviklinga av amatørteatret, som jeg mener det er på tide å begynne å ta alvorlig.

Det følgende er et sammendrag av et notat skrevet av Barbro Rønning, Hedemark Teater. Omredigert av Bjørn-Erik Hanssen med vekt på problemstillinger i forhold til amatørteatret.

TEATERSITUASJONEN.

Norsk teater befinner seg i en brytningsperiode. Stortinget har vedtatt en ny teaterpolitikk, og krav om at det må skapes vilkår for kunstnerisk fornyelse reises fra stadig flere hold i norsk teater. Fra en ensidig satsing fra statens side på et profesjonelt teater i de større byene, har man nå erkjent at om sentrale kulturpolitiske målsettinger skal nåes på teatersektoren, kreves det en helhetlig teaterpolitikk hvor ulike typer teater inngår som nødvendige elementer.

Hovedmålet for norsk teaterpolitikk er formulert i Innst. nr. 132 fra Kirke- og Undervisningskomitéen, vedtatt av Stortinget 28/3 85:
    Hovedmålene i norsk teaterpolitikk har for det første vært knyttet til at teater skal komme i kontakt med og angå alle sosiale grupper og alle deler av landet, for det andre være rettet mot fornying, utvikling og bruk av teaterkunst og dramatikk.

Det har opp igjennom historien vært gjort mange forsøk på å trekke nye publikumsgrupper til teatret, men med dårlig resultat. Det publikum som idag besøker institusjons- og regionteatrene er stort sett de samme som da teatret som kunstform ble etablert i Norge for ca. 200 år siden: Folk med høy utdannelse og god råd.

Sett på bakgrunn av dagens teatersituasjon er det en svært ambisiøs målsetting som er trukket opp for norsk teaterpolitikk.

HISTORIKK.

Den etablerte teaterform vi kjenner i Norge idag kom til kystbyene her i landet på begynnelsen av 1800-tallet, som en del av borgerskapets medbrakte dannelse fra kontinentet. Teater som kunstform har derfor aldri fått noen naturlig forankring i store deler av landet. Særlig gjelder dette i miljøer og regioner som har vært preget av bonde-, fisker- og arbeiderkultur. En litterær tradisjon har derimot ofte frambrakt såvel nasjonalt som internasjonalt store kunstnere som har formidlet disse verdiene og bidratt til å styrke en kulturell sjølbevissthet.

Ikke alt teater kan idag sees i perspektiv av å være teater for en elite i byene.
Teater har i store deler av landet oppstått som en del av aktiviteten i folkelige bevegelser fra århundreskiftet og utover. I mellomkrigstida blomstret denne aktiviteten, for så gradvis å forsvinne på 50- og 60-tallet. På 70-tallet vokser aktiviteten igjen, og idag er amatørteatervirksomheten i flere deler av landet i kraftig vekst.

Profesjonelt teater har derimot vært, og blir, av storparten av befolkningen betraktet som "fint" og fremmed, og lite i pakt med de tradisjonene som er miljøenes og regionenes kulturelle særpreg. Den politiske viljen og grunnlaget for å satse på den typen teater som har forankring i disse miljøene har ikke vært tilstede.

Man kan noe forenklet si at den teatertradisjon som er forankret i lokalmiljøene er teater som aktivitet og ikke som kunst.

HVA ER GODT TEATER?

Det som skiller teater fra andre kunstarter og gjør det viktig, er at det er forgjengelig, det oppstår og forsvinner i øyeblikket. Er teatret ikke godt her og nå, blir det aldri godt teater, teatret kan vanskelig bli godt "i seg selv". Teater er bare godt i forhold til noe: Nemlig i forhold til det publikum det vises for og det samfunn det eksisterer i.

Ser en nærmere på amatørteatervirksomheten i Norge, blir dette forholdet helt tydelig.
Amatørteatret trekker et stort publikum og har en mangfoldig aktivitet. Repertoaret spenner over alt fra større satsinger på klassisk dramatikk til revyer, komedier og nyskrevne tekster. I Sør-Hedmark gav f.eks. 12 amatørteatergrupper i 1986 63 forestillinger for tilsammen 17 977 tilskuere. Befolkningstallet i regionen er vel 56 000. Til sammenligning spilte Riksteatret i 1986 i samme region 9 forestillinger for ca 1600 tilskuere.

På Nationalteatret spilles "Den Glade Enke" for et begrenset publikum i en gigantoppsetning som alene går med et underskudd på flere millioner.

Det kan være grunn til å snakke om krise for det profesjonelle teater. Men dette er ikke en krise for teatret i seg sjøl.
Man kan stille spørsmålet om tida har løpt fra en form for teaterkunst, og at det må være en oppgave å utvikle en form for teater som står i levende kontakt med sitt publikum.
Kvalitet kan ikke bestemmes bare ut i fra hva som er "kunst" og godt håndverk "i seg selv", kvalitet bestemmes også ut i fra hva som faktisk klarer å skape kontakt med publikum.

Dette betyr ikke at enhver form for dilletanteri er kunst, eller at publikumsoppslutningen er kriteriet for hva som er godt eller dårlig. Det betyr at skal man utvikle teatret videre idag, er det viktig å utvikle det der det oppstår, når det oppstår. En dårlig amatørforestilling er et godt utgangspunkt for utvikling, hvis den trekker folk. Målet må være å heve nivået mest mulig.

TETAER OG SAMFUNN.

Teatret er viktig når det forholder seg til samfunnsutviklingen, tolker den og påvirker den. Ser vi på de store epoker og de store navn i teaterhistorien, har de følgende kjennetegn:
Dramtikerne skrev ut fra sin egen oppfatning av verden, Shakespeare, Molière, Goethe, Schiller og Ibsen ble store navn fordi de levde i epoker og samfunn som ikke fant seg tilrette med det gamle slik det var, men stilte krav om å spille teater på en måte som sa noe om det samfunnet de selv levde i. Kunst ble ikke bare oppfattet som noe som var ferdig utviklet av andre i andre tider, som så skulle formidles videre. Det skulle skapes nytt, ut fra tidas egne behov.

Amatørteater har alltid vært et uttrykk for lokal indentitet, fellesskap og tilhørighet. Utviklingen av amatørteateraktiviteten rundt i landet viser noe av dette. I perioder med avfolkning og liten lokal sjølbevissthet, forsvinner aktiviteten, for så å blomstre opp igjen, som på midten av 70-tallet, da den "grønne bølgen" satte lokalsamfunnets verdier på dagsordenen igjen. Mens teateraktiviteten tidligere døde ut når lokalkulturen var truet av ødeleggelse, er den idag flere steder sjøl i ferd med å bli en motkraft.
Den lokale kulturen, både i byene og på landsbygda, er idag truet
fra andre hold enn hva som var tilfelle tidligere. Utviklingen idag går mot en lokal "nasjonalisering" eller "internasjonalisering", gjennom satelitter, parabolantenner og videomaskiner. I dette bildet skal vi alle bli passive konsumenter. Det kulturelle særpreget tynes ut.

TEATER SOM SPRÅK

Å utvikle det som er særegent og nært, framfor å motta det som er ferdiglagd utenfra, ser ut til å være såvel teatrets som lokalsamfunnets mulighet, på land som i by. Oppblomstring av velforen- inger,istandsetting av gamle grendehus, interessen for lokalhistorie mv. er uttrykk for dette behovet. Når teatret er en del av og forsterker denne utviklingen, blir det en viktig faktor i lokalsamfunnet.

Man kan vise en klar sammenheng mellom beliggenhet og befolkning på den ene siden, og amatørteatergruppenes rolle i lokalsamfunnet på den andre. Det er naturlig å dele inn teatergruppene i to kategorier.

Kategori A: Amatørteater og revygrupper i små lokalsamfunn.

Disse gruppene er svært godt integrert i lokalmiljøet. Dette kommer til uttrykk i ulike sammenhenger. Rekrutteringen skjer etter prinsippet om at alle kan være med. Det finnes få barrierer mot at alle som er interessert kan delta. Alderssammensetningen er bred, barn, skoleelver og pensjonister kan delta i samme gruppe. Lokalsamfunnet støtter godt opp om teatergruppa med hjelp til utstyr og avvikling av forestillingene. Arbeidet i gruppene er ofte jevnt fordelt og hviler ikke bare på f.eks. en instruktør eller "ildsjel".

Kategori B: Amatørteatergrupper i byer og større tettsteder.

Slike grupper fungerer på flere måter forskjellig fra den andre kategorien. Gruppene er mer lukket, og ikke knyttet til stedet som helhet, men til et bestemt miljø. Ofte er de blitt en fast gjeng som få utenforstående tør nærme seg. Gruppene kan være i en sårbar situasjon fordi de ikke i den grad er intergrert i et helt miljø, og derfor oftere er avhengig av en drivende kraft, "ildsjelen". Publikumsoppslutningen for grupper i byer og tettsteder er mer avhengig av repertoarvalg, og mange slike amatørteatergrupper har større kunsteriske ambisjoner.

De fleste amatørteatergrupper, av begge kategorier, er svært bevisste på at stykkene skal angå både publikum og de som spiller med. Forankring i valg av tema eller form er ofte en forutsetning for å utløse aktivitet og trekke et stort publikum. Teater er i ferd med å bli et språk, en måte å være aktiv og uttrykke seg på. Det ser en bl.a. ved at en vesentlig del av veksten innenfor amatørteatret er knyttet til lokale revyer, den aktuelle kommentaren om lokale forhold. Et tiltak som f.eks. Trygg Trafikks musikkrevy, med et sterkt budskap knyttet til ungdom og trafikk, har utløst teateraktivitet i en rekke ungdomsmiljøer. Mange steder i landet trekker lokale historiske spill et stort publikum.

Teatret forholder seg slik til samfunnsutviklinga, og er derfor både et uttrykk for og istand til å møte behov i sin samtid. Det er derfor folk slutter opp om amatørteatret midt i mediemyldret. At teatrene i våre store byer har hatt sine største publikumssuksesser nettopp ved å gi form til et lokalt stoff, bekrefter den samme tendensen. Jo mer særegent og nært, jo større tiltrekning.

FORANKRING AV TEATRET - EN KUNSTNERISK NØDVENDIGHET.

Kravet om forankring av teatret bygger på et teatersyn som handler om at det bør være en sammenheng mellom de ulike nivåene i en teaterproduksjon. En sammenheng mellom hva man har lyst til å fortelle, hvordan det blir gjort, til hvem og hvorfor. Kort sagt at valget av innhold og form i det stykket som spilles, må stå i forhold til publikum og samfunnet omkring - den tida vi lever i.

Forankring av teatret betyr derfor ikke at alle skal snakke dialekt fra scenen, lage revy og lokale spel; en begrensning av kunsterisk frihet og teatrets muligheter. Tvert imot, en teaterproduksjon bygd på en idé som innebærer et reflektert forhold til disse tre nivåene, vil åpne nye muligheter. Et planmessig og langsiktig teaterarbeid basert på dette grunnlaget kan nettopp oppløse den motsetningen som idag er ødeleggende for teatrets muligheter: Mellom det som abstrakt blir definert som god kunst og det folk flest har lyst til å se. Det er når denne sammenhengen ikke er til stede, teatret opplever krisetider, mister sin aktive rolle og blir "museum".

Graden av forankring setter rammebetingelser for det kunstneriske arbeidet. Det er derfor amatørteatergrupper kan spille Ibsen og Shakespeare og trekke et stort publikum som ellers aldri ville gått i teatret. De kan avlive myten om at klassikerne er kjedelige og tillate seg å være dristige i valg av repertoar i forhold til sitt utgansspunkt.

For institusjonsteatrene er tendensen motsatt. Det er underholdningsteatret som trekker folk i byene idag. Fordi det profesjonelle teatret mangler forankring, blir det sjøl et offer for denne utviklingen. Istedet for å gå offensivt ut, gi andre svar på det behovet oppslutningen om underholdningsteatret avdekker, tvinges de til å kjøre "safe" for å holde på publikum. Denne situasjonen skaper dårlige vilkår for det seriøse og nyskapende kunsteriske arbeid, det som framfor alt må være det profesjonelle teatrets oppgave.

Regionteatrene som ble etablert på 70-tallet, skulle bidra til å realisere kulturpolitikkens målsettinger om egenaktivitet, desentralisering og demokrati på et nytt felt: Teatersektoren.
At de i for liten grad har vært forankret i et miljø til å lykkes med dette, er bakgrunnen for at Stortinget nå har bidratt til å få prøvd ut andre modeller for regional teaterutvikling. (Innst. nr 132)

AMATØRTEATRET SOM FRAMTID

Amatørteatret kan med sitt mangfold av uttrykksformer og ulike aktiviteter være et møtested for skapende krefter i et lokalsamfunn. Ved å utvikle et "grunnfjell" av aktivitet og samtidig gi utviklings- og arbeidsmuligheter for talenter som ønsker å gjøre teater til et levebrød, vil vi kunne skape en regional teaterkultur hvor ulike former for teater eksisterer side om side og samarbeider innenfor en helhetlig ramme. Ikke som idag, hvor amatørteatret og profesjonelt teater lever i to skarpt adskilte båser, og fordommene er store på begge sider.

Amatørteatret i Norge har helt til nå vært vært sett på som dårlig og mindreverdig teater. Bruken av begrepene amatør og profesjonell har sjelden stått i forhold til betydningen av ordene, nemlig hvorvidt et arbeid er lønnet eller ikke. Begrepene har i stor grad vært brukt som kvalitetsstempel. Dette er i ferd med å snu seg. I løpet av de siste åra har amatørteatret gjennom et samspill med profesjonelle teaterarbeidere skapt teaterforestillinger som har snudd opp ned på gamle holdninger, og skapt en situasjon hvor det er blitt naturlig for langt flere å se teater og ta i bruk teater som uttrykksmiddel.

Forbilder for denne utviklingen har vært hentet fra Finland, som har en lang, frodig og folkelig teatertradisjon, samt Sverige og Danmark hvor samspillet mellom amatører og profesjonelle har skapt nye teaterformer. Det er gitt nytt liv til folketeatertanken og skapt en alternativ teatertradisjon på frammarsj.

Amatørtearet mangler imidlertid ressurser, det er behov for profesjonell bistand på alle områder. Det gjelder nye, aktuelle manuskripter, instruksjon, ulike former for kurs og opplærings- virksomhet, og ikke minst organisasjon. Gjennom svak organisasjon på landsplan og dårlig kontakt mellom ulike teatergrupper og regioner blir de ressursene som finnes tatt for dårlig vare på.
En forutsetning for videreutvikling av aktiviteten er derfor at disse behovene imøtekommes.

Amatørteatrets utfordring idag ligger først og fremst i å utvikle det kustneriske arbeidet. Det må bli dristigere og dyktigere i arbeidet med det teatrale uttrykket, utvikle håndverket og diskusjonene om hva man spiller og hvorfor.

Amatørteatrets utvikling må ha sitt utgangspunkt i det som er dets særpreg og utnytte dette i samspill med impulser utenfra: Nærheten og kontakten med publikum og kunnskapen om lokalsamfunnet. Dette vil utvikle et større mangfold i form og innhold, og skape en teatersituasjon hvor alt fra enkelt programarbeid til store ressurskrevende produksjoner har sin naturlige plass.