Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

BØR BARNE- OG UNGDOMSLITTERATUREN VÆRE UFARLIG?
Foredrag om barnelitteratur (utdrag) i etterkant av "Nøtteliten-debatten".

Jeg vil først få takke for invitasjonen, jeg er glad for at bibliotekarer og skolefolk ikke er fornøyd etter den såkalte "kulturdebatten" som var i fjor høst og utover om barne- og ungdomslitteratur. Den debatten syns ihvertfall jeg ble nokså grunn, tabloid, og ingen ble vel særlig klokere. Man kan kanskje si at debatten illustrerer det som av mange forfattere idag bli betegnet som et moderne problem, nemlig at språket ikke er i stand til å gripe virkeligheten. Akkurat det skal jeg komme nærmere tilbake til.
Jeg håper ihvertfall at diskusjonen idag kan gå i litt andre spor, at vi kan nærme oss det her med å skrive for ungdom som et problem som er litt mer komplisert enn spørsmålet om hvor mye bannskap bøkene eventuelt skal inneholde.
    Bør barne- og ungdomslitteraturen være ufarlig? er spørsmålert som er stilt.
    Som god trønder vil jeg begynne med å stille et motspørsmål. Hva betyr farlig i den her sammenhengen? Betyr det at barne-og ungdomslitteraturen ikke skal innholde elementer som kan være farlige, vil det si destruktive, nedbrytende. Hva er det som er farlig idag?
    Krig er farlig. AIDS er farlig, narkotika, oppløsning av det sosiale nettverket rundt barn og ungdom er farlig, vold er farlig, arbeidsløshet blant ungdom, miljøødeleggelsser.
    Alt det her er farlige problema, det er problemer som er farlige for oss alle sammen hvis de slippes løs over oss, hvis problemene får utvikle seg. Hvis vi lar det skure.
    Spørsmålet om barne og ungdomslitteraturen skal være ufarlig må da bety nå sånt som at "Bør barne- og ungdomslitteraturen beskjeftige seg med alvorlige problemer?"
    Kan det i så fall være farlig, for ungdommen, for oss alle?
    Det leder opp til neste motspørsmål: Hva er barn og ungdom i den her sammenhengen? Hvem er målgruppa som eventuelt skal utsettes for farlig eller ufarlig litteratur? Kort sagt: Hva er et barn?

    La meg ta to små situasjoner som illustrasjon: I forrige uke var jeg på kino sammen med flere klasser fra videregående skoler i Trondhjem, gruppa med mediekunnskap og billedkunnskap. Jeg snakket litt om manusarbeid i film, deretter var det visning av "Piratene". Etter filmen og diskusjonen kommer det ei jente bort, svart hår, svartsminket rundt øynene. Hun sa hun syns filmen var bra, men ungdomman i filmen virket egentlig håpløst naiv, syntes hun. Venninna lurte på om ikke fiksjonsplanet egentlig var falskt, de hadde kjørt filmen fram og tilbake på video og analysert.
    Eksempel 2: Sønnen min som går i tredje klasse kommer pesende hjem til middag, rød i ansiktet, de har lekt karate hos en kompis, og så spilt data, et spill som sønnen min mener vi bør kjøpe: for, sitat: "- Så ligg du og pule med ei dame veit du, ja, du sjer det itj på ordentlig altså, du sjer bare føttern og så teppet som humpe opp og ned, og så får du poeng, husk på at det e bra kult."
    Ja, hva e et barn?
    Jeg synes ungdommen begynner å bli avansert. Det var ikke sånn før, kan man si.
    Hvordan var det før?
    Det er faktisk ikke så opplagt hva et barn er.
    Vi regner med at det er en person av han eller hunkjønn mellom null og femten år. Eller er det kanskje mest praktisk å sette grensen mot spedbarnalderen til 2 år, sånn at et barn er mellom 2 og 15, eller er kanskje 15 grensen mellom ungdom og voksen, som på kino, sånn at et barn e mellom 5 og 10, og ungdom mellom 10 og 15?
    Hva får et barn lov til, som en ungdom får lov te, i det hele tatt hvor går grensene, og hva er karakteristisk for de ulike gruppene?
    For å finne ut hva et barn er, er det nødvendig å se på problemet historisk. Vi går til historien, og starte sjølsagt hos de gamle grekere.
    Det viser seg at grekerne, merkelig nok, ikke har egne begreper om barn, altså at barndommen er en periode av et menneskes liv som skull ha særegne kvaliteter. Barn er for eksempel ikke framstilt i skulpturer, som ellers er en egna kilde til å få et begrep om den greske kulturen sitt menneskesyn.
    Det fins ingen skulpturer som viser barn, rett og slett. Barn er omtalt i den greske litteraturen, men svært vagt.
    Aristoteles tok avstand fra spedbarnsdrap som var svært vanlig den gangen, men han hadde ikke sterke innvendinger mot spedbarnsdrap.
    Men sjøl om begrepene om barn var uklare, var grekerne svært opptatt av oppdragelse. Platon særlig. Platon diskuterer blant annet om tapperhet kunne læres, noe han mente det kunne. Man kan si at grekerne fant opp skolen. Det greske ordet for skole betyr "fritid", noe som sier oss at grekerne så på det å lære som en naturlig prosess, som et hvert sivilisert menneske ville ta del i frivillig. I Sparta satte de unger fra sjuårsalderen i skole, hvor de drev med kroppøvelser og lek. De fikk også lære å lese og skrive. I andre greske skoler begynte leseopplæring i 14-15 årsalderen.
    Grekerne hadde med andre ord en implisitt forståelse av barndommen. Den lå svært langt fra den oppfatningen vi har idag, blant annet de spartanske begrepene om dispiplin og straff, vil idag snarere bli oppfattet som tortur.
    Den greske kulturen kan vi si er et forvarsel om barndommen som ide.
    Romerne fører idéen videre, og gikk et skritt lenger. En lærer i veltalenhet og retorikk, Quintilianus, kritiserer i et skrift om oppdragelse andre voksne for oppførselen deres i nærvær av romerske barn:
    "Vi fryder oss om de skulle komme til å si noe alt for frekt, og ord vi ikke ville tåle selv fra en aleksandrinsk pasje, blir møtt med latter og en klem - de hører oss bruke slike ord, de ser våre elskerinner og yndlinger, hvert middagsselskap runger av slibrige vitser, og det foregår ting foran deres øyne som vi ikke kunne snakke om uten å rødme."
    Den her læreren definerer altså et skille mellom barn og voksne, han antyder at det bør være forskjell på hva barn og voksne bør vite, her da om seksuallivet.

(Resten av foredraget kan fåes ved henvendelse til forfatteren.)