Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

Nøtteliten-debatten: 2. runde

Det gikk et år. I mellomtida kom ungdomsromanen Freedom Fighter ut. Romanen inneholder novellen i en annen form, omskrevet og utvidet om man vil. Boka kom ut til påske, uten særlig oppmerksomhet, fikk et par gode anmeldelser, så 24. oktober skjedde det...

Debatten tok øyeblikkelig av - igjen.
    En skolebibliotekar som brenner bøker, utvilsomt verd en debatt.
    Bøkene skolebibliotekar Gunnar Bonsaksen hadde satt fyr på var Ingvar Ambjørnsens "Giftige løgner", Per Knutsens skuespill "Edel har fest" og "Freedom Fighter".
Bonsaksens begrunnelse for aksjonen var at han " Vil spare barna for "LITTERÆRT SØPPEL"." (Arbeider-Avisa 24/10)
    Dagen etter fulgte Dagbladet opp, på forsida. NRK P2 arrangerte en radiodebatt mellom meg og Gunnar Bonsaksen. Arbeider-Avisa dekket debatten i avisa: Jeg var naturligvis provosert av at boka mi ble makulert og mente dette hadde ansatser til "Religiøst diktatur ". Jeg forsvarte naturlig nok min egen bok og mitt eget språk.
    Direktøren i Kulturrådet, Halvdan Skard påpekte i samme avis at Kulturrådet kun vurderte litterær kvalitet ved innkjøp av bøker til skolebibliotekene og sa at: "Kulturrådet sensurerer ikke."

25. oktober hadde også Adresseavisen flere oppslag om saken. Blant annet hadde journalist Sverre Nyrønning en stort oppslått artikkel med overskriften "Ayatolla Bonsaksen". Her het det blant annet:
    "Den geskjeftige skolebibliotekars handlinger gir dystre assosiasjoner til bokbål og annet littært formynderi gjennom historien."
    Tegner Jan O. Henriksens tegning viste en "ayatollah" foran bokbålet med turban på hodet og hakekors på genseren. (Noe han senere beklaget.)
    Bonsaksen poengterte i en kommentar at han ikke angret på bokmakuleringa.

26. oktober kom meldinga om at Gunnar Bonsaksen var oppsagt med øyeblikkelig virkning: "Oppsagt på dagen" (AA) og "Oppsagt, men angrer ikke." (Adressa)

På lederplass dagen etter, 27/10, skrev Adresseavisen blant annet følgende:

Våre ayatollah'er

"Jeg er uenig i hva du sier, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å si det!" Denne voltairske sentens betegnes som demokratiets og toleransens kvintessens. Den er ledestjernen for de holdninger som bør prege menneskene i et pluralistisk samfunn.
    Rett nok er det for oss alle vanskelig å leve opp til et slikt ideal. De fleste opplever stunder hvor vi blir eitrende forbannet over ting som skrives og sies, og hvor vår første tanke er at det burde være forbud mot denslags "sprøyt", "løgnaktighet" eller "griseri". Etter slike opprivende øyeblikk er det godt å vite at man ikke har makt til å gjøre noe med det. (...)

I ytringsfrihetens navn vil vi ikke engang stille oss bak hans generelle og sikkert alment aksepterte postulat om at "det må være en grense". Dette til tross for at vi ikke er ukjent med at det eksisterer grenser - som flyttes over tid. Mykle-saken for et tredjedels århundre siden fortoner seg idag noe surrealistisk. I 1980-årene har bokklubbene dumpet tidligere forbudte bøker ned i titusener norske postkasser. Få har hevet øyenbrynene. Enkelte av disse fæle bøkene er stor litteratur, viser det seg. Dermed står tidligere decenniers ayatolla'er nå i gapestokken."


Forfatter Bjørn-Erik Hanssen svarte da i et innlegg som kom på et par dager etter:

Om ayatollah'er før og nå

"Debatten om sensur av litteratur går høyt om dagen. Adresseavisen rykker hardt ut mot Gunnar Bonsaksen i Meldal og sammenligner ham med ayatollah Khomeini. Sågar på lederplass, igår fredag 27/10.
    Ting forandrer seg. Også i Adresseavisen. For ikke mer enn ett år siden satt Adresseavisens egen Ayatollah, Fridtjof Ålstedt, og sensurerte min novelle " Når jeg ser du ler-", i debatten etterpå bedre kjent som "Nøtteliten". Ironisk nok er novellen en del av romanen "Freedom Fighter" som det nå strides om.
    Hva ble enden på visa ifjor? Jo, ayatollah Ålstedts sensur ble i motsetning til Bonsaksens effektiv, novellen min ble ikke trykt i Adresseavisen, til tross for en muntlig avtale om dette.

Det var heller ingen som forlangte her Ålstedts avgang etter sensurinngrepet. Herr Ålstedt var og er en mektig mann, må vite. Han hadde også lojale medarbeidere. På spørsmål om hva de syntes om inngrepet dengang var svaret fra Gunnar Flikke og Sverre Nyrønning: "Ingen kommentar". Ikke fullt så bombastisk som i år, kan man si, når man anklager skolebibliotekaren i Meldal for å være både stakkarslig og feig.
    Kan det tenkes at definering av ytringsfrihet har noe med makt å gjøre?
    Jeg setter pris på støtte i kampen for det frie ord. Men denne gangen synes jeg støtten kanskje får en aldri så liten bismak."

Debatten fortsatte etter dette på "Litterær Kro" (se artikkelen Skitten litteratur) og i "Ordet fritt"-spaltene i flere uker, med over 20 innlegg, de fleste til støtte for Bonsaksens aksjon - på generelt grunnlag. Ingen av innsenderne opplyser at de har lest noen av de brente bøkene.

    "Nøtteliten"-stridens 2. runde ble avsluttet etter en TV-debatt mellom Bonsaksen og meg.

Nøtteliten-debatten: 3. runde ->