Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

TRIKKEN SOM POLITISK MAKTFAKTOR I TRONDHEIM. (1987)

For tjue år siden holdt Odd Eidem et innlegg rettet mot de radikale studenter under ledelse av blant annet Berge Furre, hvor Eidem gikk hardt ut mot de røde brushaner, som han mente bare kom dragende med gamle argumenter og støy. Sjøl mente Eidem har var upolitisk og avsluttet sitt innlegg med å si:
- Dere kan om det skal være kalle meg Frognertrikken!
Noe mer upolitisk kunne ikke Odd Eidem tenke seg.

Det var imidlertid dengang, og det gjaldt Frognertrikken.
Ganske annerledes stiller det seg med Trondheimstrikken. Den er nemlig i disse dager i ferd med å utvikle seg til en politisk maktfaktor av betydning. Hvorfor?

Det er ikke første gang trikken opptrer som faktor i det politiske liv i byen. Helt siden opprettelsen av sporvegen i 1901 har trikkens utvikling fått engasjementet og temperaturen til å stige i Bystyret i Trondheim. Etter brannen i vognhallen på Dalsenget i 1956 mottok daværende sporvegsdirektør Fredrik Kleven stående honnør fra et samlet Bystyre, fordi han så sterkt gikk inn for å gjenoppbygge sporvegen etter tapene ved brannen.
I de seinere år har sporvegens utvikling ført til dramatiske
politiske begivenheter i Bystyret og i de politiske partiene. Kort repetert ser det slik ut:
I 1979 fikk de borgerlige partier et knapt flertall ved valget, og Axel Buch, Høyre, ble ordfører. Forslag om nedlegging av trikken stod på dagsorden, noe som ble for mye for Fremskrittpartiets Hildur Karstensen, ansatt ved sporvegen. Hun brøt med Fremskrittspartiet, forlot den borgerlige leir, og Olav Gjærevoll,AP, ble ny ordfører. Fremskrittspartiets velgere raste.
Da SV for noen år siden begynte å komme på glid i sitt syn på sporvegen og fattet sitt vedtak om nedleggelse i 1982, grep Oslo SV inn overfor Trondheimspartiet med skarpe reprimander. Trond- heim SV forsvarte sitt standpunkt med at trikken i Trondheim var spesiell, noe man sikkert hadde rett i. Standpunktet førte imidlertid til at Sigrid Irrtun ved avsteminga i Bystyret brøt med parti-linja, stemte for bevaring og dermed reddet trikken. SVs standpunkt til trikken var imidlertid tatt. Det er seinere omgjort, og partiet har vinglet fram og tilbake, noe som ved dette valget kan få betydelige konsekvenser for SV.
Det samme kan sies om Arbeiderpartiet, som i 70-åra gikk i bresjen for å legge ned trikken. De faglige kadre har imidlertid de siste åra satt seg i bevegelse, og både parti og fagbevegelse står nå, etter at sporvegen er vedtatt nedlagt på to påfølgende Bystyremøter, splittet i spørsmålet om hvordan trikkesaken skal løses. Splittelsen går nå så djupt i Arbeiderpartiet at man har valgt å sende hele toppledelsen til Trondheim i forbindelse med valgkampen, for å søke å reparere skadene trikken har påført partiet.

Senterpartiet har også fått føle trikkens politiske aura. Steinar Nygård har som en av Senterpartiets mest framtredende politikere "hoppet av" sin egen liste og stilt seg på den nye Bylista, et temmelig ukonvensjonelt skritt av en erfaren politiker.

Med Bylista er trikken i ferd med å skape en særegen politisk situasjon i Trondheim. Enkeltpersoner fra ei liste, dominert av folk fra fagbevegelsen, og øverst på lista formannen i Trondheim Sam.org., bare forpliktet på noen få saker, nemlig trikken, miljøspørsmål, og helsepolitikk, risikerer å komme i vippeposisjon i det nye Bystyret, og kan komme til å skape betydelige problemer for de vanlige partikonstellasjonene.

Alt som følge av kampen om trikken.
Hvordan kan denne skinnegående doningen kan stelle istand så mye politisk virvar?

La oss se på noen historiske linjer i saken:
Allerde ved opprettelsen av Graakallbanen i 1924 (nå en del av sporvegen) var man klar over at trafikkgrunnlaget for banen var svakt. Graakallbanen, dengang privat eid, kjøpte opp en mengde tomter langs linja for på seinere stadier å selge tomtene til boliger for folk som kunne ta banen. På den måten skulle man skape trafikkgrunnlaget.
Det ble også satt igang en rekke tilstelninger på Ugla gård, og seinere Lian, i den hensikt å få folk til å reise med banen. Man satte igang både med travkjøring på Lianvannet om vinteren, og svømmearrangementer om sommeren. Således var Lianvannet det stedet i Norge hvor det ble tatt flest svømmeknapper i 1936.

Sentralt står altså det spektakulære ved sporvegen.
Gunnar Okstad, journalist og representant for Høyre i Bystyret, sier i en artikkel i Adresseavisen 9/7 87 at trikkesaken er uten ideologiske undertoner og har svært liten praktisk betydning for det store flertall av byens borgere. Dette er forsåvidt riktig, men bare forsåvidt. For hva er av "praktisk betydning" i menneskers liv? Forstått og tolket av en teknokratisk politiker er det de materielle og målbare ting. Men mennesker lever ikke av brødpolitikk alene, og for de fleste trondhjemmere som engasjerer seg i trikkesaken, handler den om noe mer og viktigere enn akkurat kollektivtransporten i byen.
Å reise med trikken har alltid vært noe mer enn det å forflytte seg fra ett sted til et annet. Det har oppfylt noe av behovet vi alle har for noe fantastisk. Trikken har noe magisk over seg, som en buss eksempelvis aldri kan få. Rytmen av hjulene som slår mot skinnene, susinga av den elektriske motoren og den stø, rolige gangen gir en følelse av å reise snarere enn å forflytte seg. Når turen i tillegg går gjennom et landskap fra fjorden i Ringve-bukta, gjennom byen og til nær sagt skog og fjell på Lian, blir en tur med trikken noe spesielt. At slike opplevelser ikke har praktisk betydning, er bare riktig i den forstand at det da heller ikke har praktisk betydning om man opplever noe stort på cirkus eller om Rosenborg blir cup-mester. Den politiker som ikke forstår slike aspekter av folks liv, er etter min oppfatning ute på ville veger.

Og her er vi inne på enda et viktig aspekt ved trikken.
Politikkens vesen er rasjonelt og består av logiske argumenter. Politikerne snakker. Og de snakker nærmest vanlige folk i hjel, folk verken klarer eller gidder å følge med i alt som skjer. I flere saker i Trondheim den seinere tid har mange mennesker fått en følelse av at noe ikke stemmer. Det gjelder f.eks. kulturhus-saken, utbygginga på Nidarø, og utviklinga innen helsesektoren. De innflytelsesrike politikerne argumenterer fornuftig og logisk, men folk føler seg overkjørt og oversett. Men i ett spørsmål nekter man ganske enkelt å bøye av for den spissborgerlige "fornuft", nemlig i trikkesaken. Slik har trikken blitt et symbol, et uttrykk for protest mot det rasjonelle og rigide, et folkelig opprør mot den herskende "orden". At trikken koster penger, spiller i denne sammenhengen ingen rolle, for svært mange er trikken idag blitt et spørsmål om byens og deres egen politiske identitet, og hvem kjøpslår om slike ting?
(I tillegg kommer faktisk også en del saklige argumenter for trikken, men de er ikke emne for denne kronikken.)

Trikken i Trondheim har nå så å si begynt å handle på egen hånd.
Den har blitt foreslått nedlagt en rekke ganger, er blitt delvis nedlagt, men samtidig restaurert, så nedlagt pånytt, på to Bystyremøter etter hverandre, og formelt altså definitivt død og begravet som politisk kampsak.
Likevel splittes partier, ordførere vakler, Bystyret er på veg mot politisk kaos, og en sak ingen politiske partier vil ha på dagsordenen, er den definitivt viktigste saken i hele kommune- valgkampen.
Trikken rører ved byens sjel. Den kan ikke dø.
Leve trikken!