Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

10 000 METER - ALDERDOMMENS DISTANSE.

Det er vår påstand at alle skøyteløpere i virkeligheten gruer seg til 10 000-meteren, på samme måte som ethvert menneske med frykt og beven ser fram mot alderdom og død. Likevel, også denne siste etappe av vårt rytmiske rituale må gjennomføres, og en trøst er det at etter mesterskapets "synkoperte" opplegg, med forvirrende forskyvninger av ungdom kontra middelalder, er vi nå logisk tilbake hvor mesterskapet startet: Tingene kommer i sin rette orden, barndom først, alderdom til sist. Løperne er igjen omsider i takt med seg selv og sine egne erfaringer.

Og erfaring er nettopp stikkordet for denne siste rytmiske øvelse. 10 000 meter, 25 runder, er i virkeligheten så langt at ethvert forsøk på lettvinthet i forhold til distansen er dømt til å strande, så å si før løpet tar til. Her er kun ett opplegg mulig: Å gå i et tempo som om man skulle gå til evig tid. Å finne denne rytme er det som krever erfaring. Har løperen gått noen 10 000-metre tidligere, vet han hva som venter ham; en langsom og seig pine. Pinen blir imidlertid ikke mindre ved å gå så langsomt som mulig, om løperen skulle falle for denne villfarelse. Nei, igjen er det snakk om finne distansens spesifikke rytme, bygd på kroppens og livets skiftende bevegelser. I noen grad kan løperen trekke erfaringer fra 5000-meteren ved å justere opp rundetidene herfra noe, og så forsøke å holde dem. Men 10 000-meteren er like mye som enhver annen distanse sin egen, og krever følgelig sin egen utførelse.

Altså går starten, man stabber igjennom første sving, ut på langsiden, på leting etter dette siste løps egenart. Hvordan har stevnet utviklet seg så langt, er man fornøyd eller misfornøyd, hvordan er marginene til løperne foran og bak i sammendraget? Analytikerne har for lengst presentert bildet: Er det noe å kjempe for, hva med plassen på adelskalenderen?

Mer enn noen annen distanse er 10 000-meteren skøyteritualets psykiske kraftprøve. Allerede etter få runder vil løperen merke om han orker dette. Om han orker å presse seg gjennom disse monotone runder før mesterskapets slutt, rett og slett om han orker å kjempe. Orker han det ikke, vil løpet fortone seg som et nærmest evigvarende skal-skal ikke, valgets kvaler vil blande seg med verkende rygg og lårmuskler, og gjøre mesterskapets avslutning til et lidelsens helvete. Som en klagende olding vil løperen være fanget av deltagelsen, men ikke ville eller torde bryte ut, samtidig som de andre løpernes prestasjoner periodevis vil presse ham til å yte, periodevis til å gi opp. Den ubesluttsomme løper vil i mesterskapets siste fase stå ansikt til ansikt med tilværelsen på samme vis som Jean Paul Sartres Garcin i skuespillet "For lukkede dører": "Helvete, det er de andre." Han vil drages mellom krefter han ikke selv har kontroll eller innflytelse over, som en avmektig, avfeldig pasient fanget i spiralens transcendentale monotoni. I sannhet en pinefull avslutning.

Den besluttsomme 10 000 meterløper derimot, vil finne sin evige stayerrytme og ufortrødent gli og arbeide seg igjennom, holde rundetidene, nærmest uansett. Monotonien vil utvilsomt også for ham slå inn som et smertelig element, men ved å gripe fatt i den, så å si ta tyren ved hornene, og lytte, føle på dens egenart, vil løperen kunne tvinge mening ut av den, som en Sisyfos hos Albert Camus. ("Var ikke Sisyfos egentlig et lykkelig menneske?") Han vil se livet og ritualet i perspektiv, kjenne på oppsummeringens og det tilbakeskuendes melankoli, det hele går mot slutten: "Ja, ja la det skje, jeg har gjort hva jeg kunne, og jeg går fortsatt, altså er jeg med." Monotonien vil i dette mønsteret få sin egen verdi, klarhet, som i trance, som i livets mest opphøyde øyeblikk. Slik vil alderdommens distanse med ett framstå som mesterskapets egentlige og virkelige kuliminasjon: Den modne manns refleksjon og overvinnelse av tilværelsens tyngde ved mesterskapets solefall. Mer enn noe annet under hele ritualet vil mestringen av 10 000-meteren avtvinge respekt og beundring. Ikke uten grunn er det den seirende 10 000-meterløper som i vårt land nyter den aller største respekt blant andre skøyteløpere og publikum. Og tilsvarende: Intet fyller oss med større sorg enn synet av den beseirede langdistanseløper. Eksemplene burde være unødvendige å rippe opp i, vi nevner dem kun forsiktig i stikkords form: Karuizawa, Innsbruck, Grenoble, Sarajevo. 10 000-meteren er og blir "kongen" over alle distanser, det er her løperen vil vise sine sanne kvaliteter. Det er her det virkelig gjelder. Kort sagt: Står løperen distansen ut eller gjør han det ikke?

Vi har hittil framstilt 10 000-meteren som en enhet, i virkeligheten vil løperen gjennomgå flere bevissthetsmessige faser i løpet av sine 25 runder: 10 000-meteren rommer hele mesterskapet i seg, den barnlige optimisme ved starten, som er nødvendig for at man i det hele ønsker å starte, ungdommens vågemot, den middelaldrendes nøkternhet og alderdommens visdom. Livet og mesterskapet passerer revy undervegs, der løperen svinger mellom håp og slit, drøm og fortvilelse. 25 runder kan virke langt som en evighet, men har nødvendigvis en slutt. Løperen glir før eller siden over målstreken og mesterskapet vil være brakt til ende. Det vil si: Ikke helt.

Atter en gang skal analytikerne ha sitt, poengsummer regnes ut, og for siste gang gjøres marginene opp. Det gikk nødvendigvis som det gikk, rekkefølgen settes opp, den seirende løper hylles. Så er mesterskapet historie.

Dermed trasker løperne ut fra arenaen, til garderobe, dusj og badstu. Her kan de nå med største sinnsro, gjerne med en duggfrisk pils i neven, lene seg tilfredse tilbake. For de føler nå, de vet, i dypet av sin bevisshet: Skøyteløp er livet!

 

Distansens Rytme
-500 meter
-5000 meter
-1500 meter
-10000 meter
Skøytesporten sett fra Afrika