Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

2. DAG:

1500 METER - UNGDOMMENS DISTANSE.

I den klassiske utførelse av full firkamp starter 1500 meter et stykke ut på dagen 2. dag. Dette gir den riktig balanserte følelsen: 1. dags bravader er fordøyd, morgentimene er unnagjort i langsom forberedelse og motivasjon før neste distanse, 1500 meter. Det er noe ungdommelig overmodig over begynnelsen på 2. dags rituale. Forventningen ligger over formiddagen, solas blanke stråler over den skinnende isflaten. Denne forventning er helt ulik den som hviler over starten av mesterskapet, 2. dags forventning gjelder avgjørelsen.

Med ungdommelig pågangsmot er det nå løperne samles, uansett tidligere resultater: Dagen er ny, mesterskapet skal krone sin mester: Gi på.

Og starten på 1500 meteren er som skapt for å utfordre dette ungdommelige pågangsmot, for ikke å si overmot. Provoserende, med ulik lengde fram til første sving, starter løperne på bortre langside. Mannen i indre bane har intet valg, han er tvunget til å ha som kortsiktig mål å gå seg inn i ryggen på sin makker, like mye som makkeren må ha som mål å holde dette lumske bakholdsangrep fra livet. Dermed er mye gitt: En ungdommelig oppkavet kamp over tre og en halv runde, i en rytme som hverken er barndommens sprinttakt eller noen middelaldrende langdistanseløping. Imidlertid; ungdommen hadde ikke vært ungdom om det ikke var nettopp dette første han forsøkte, nemlig å gå 1500-meteren som en sprintdistanse. Innerst inne vet han at dette er halsløs gjerning, men hva annet kan han gjøre? Makkeren kjemper foran eller bak, godt synlig, eller også godt hørbar, pesende, med skrapingen av skøytejernene mot isflaten.

Den raske takten virker gjerne helt uproblematisk fram mot første passering, bare 300 meter. Man har knapt fått opp farten. Mer enn noe annet konsentrerer man seg overmodig om makkeren, hvor er han, foran eller bak? Man går inn i svingen, konsentrerer seg om vekslingen, hvor ofte ser vi ikke problemer mellom de ungdommelige kamphanene nettopp her, ingen vil vike, det må bli problemer, gjerne med påfølgende disputter i etterkant. Men løperne halser inn i sine nye baner, med eller uten problemer, med nye differanser og konstellasjoner, ungdomstiden er omskiftelig som været, men farten holdes ufortrødent oppe og det bærer fram mot neste passering. Løperen tror seg nå konsolidert i denne hastighet. Som på barndommens 500 meter vil han oppleve mestringen som noe postivt og oppmuntrende, svevende i den villfarelse at slik er livet: Her er det åpenbart bare å øse på og nærmest surfe inn til laurbær og berømmelse.

Intet kan imidlertid være mer feilaktig, og dette begynner nå også langsomt å gå opp for løperen etter andre passering, i takt med at kreftene svinner, som dogg for sola.

Ikke noen distanse får løperen til, i den grad, å møte veggen, ungdommens heftige fortvilelse, som 1500-meteren. Nettopp denne lettsindighet i rytmen, fordi distansen i utgangspunktet synes så kort og enkel, er det nå som blir straffet så grusomt. For i løpet av denne herostratisk berømte "3.-runden" oppdager løperen den banale sannhet direkte på kroppen: 1500 meter er faktisk tre ganger så langt som 500 meter. Den lette, ungdommelige takt han la ut i, blir med et trylleslag forvandlet til noe som fort kan ligne de middelaldrende passeringer han dagen før presterte på 5000 meter. Og det rytmiske ritualets indre logikk tilsier at jo lettere løperen la ut, desto tyngre vil han nå få det i løpets avsluttende fase. Å buse på er ungdommens vesen, på samme måte som det å stå forvirret tilbake over konsekvensene over en slik tankeløs framferd er det. For på 3-runden vil løperen mer enn noe annet møte seg selv. Har han planlagt løpet en smule, vil han profittere på dette nå og tross alt styre inn mot noe som er ungdommens etappe verdig: Fortsatt mellomdistansetakt. Planløs sprinting vil med ubøyelig konsekvens straffe seg i form av total sprekk, som en krass illustrasjon av ungdommens kanskje mest lattervekkende vesen: Opp som en løve, ned som en skinnfell.

Uansett, passeringen etter tre runder vil måtte være som den er. En runde gjenstår og den ærekjære ungdomsløper vil uansett forsøke å pynte på passeringen, i noen grad "ro seg i land", ved å kjøre en sterk sisterunde. Dette vil ikke sjelden lykkes fordi distansen tross alt ikke er mer enn 1500 meter, og de fleste løpere vil være istand til å presse ut litt ekstra på de siste 2-300 metrene. Dermed suser løperen over mål, sannsynligvis med samlede rundetider som i uvanlig grad spretter opp og ned: Omskiftelige som tenåringens luner.

Men sannsynligvis med en løper som er blitt en erfaring eller to klokere. Noe som ikke er direkte uvesentlig foran skøyteritualets mest fryktinngytende prøvelse, alderdommens 10 000 meter.

fortsett 10 000m ->

 

Distansens Rytme
-500 meter
-5000 meter
-1500 meter
-10000 meter
Skøytesporten sett fra Afrika