Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

5000 METER - DEN MIDDELALDRENDE DISTANSE.
Løperen har gjennomlevd barndommen, og på ett eller annet vis kommet gjennom. Det hadde vært naturlig om han nå hadde kunnet bygget videre på erfaringne herfra og umiddelbart tatt steget over i ungdommen. Skøyteløp hadde imidlertid ikke vært skøyteløp om det hadde vært så enkelt. Nei, løperen blir kastet rett fra barndommens uskyld over i den middelaldrendes harde virkelighet. Fra den flyktige, om enn ikke uproblematiske 500-meteren, blir han virvlet direkte inn i en seig utholdenhetsprøve; 5000-meteren.

Ingen av de rytmiske erfaringer løperen har gjort under 500-meteren er i realiteten brukbare referanser i forhold til en distanse som er hele ti ganger så lang. Fra å skulle kaste seg inn i svingene, slå om takten i brå kast osv., gjelder det nå å finne nærmest et rytmisk motstykke, stayerrytmen. Der hvor barndommens hurtige skiftninger opptrådte, kommer nå evnen til ro, taktiske overlegninger og utholdenhet til sin rett. 5000-meterens aparte startsted ved inngangen til siste sving gjør det ikke enklere å finne distansens rytme. Svingtakten innbyr til en raskere rytme enn gjennomgangshastigheten, men å "spasere" gjennom svingen gir assosiasjoner til 10 000 meteren (se nedenfor) og kan lett føre over i et alderdommelig gammelmannstempo: Man får ikke opp farten. Den middelaldrendes tillærte tålmodighet løser imidlertid problemet uten altfor store anfektelser, og man etablerer hva man anser for å være 5000-meterens marsjfart. Her er det naturlig å få hjelp av sekundanten. En rytme som kan føles komfortabel ut fra kroppens egne bevegelser, kan fort ved kontroll opp mot en rundetid målt i sekunder vise seg å være ute av balanse, for rask eller for langsom. Her står løperen med ett midt oppe i den middelaldrendes eksistensielle dilemma: Viljen versus evnen til ytelse. Vel ferdig med barndommens prøving og feiling, er nettopp den konkrete ytelse den middelaldrendes spesiale. Den forholdsvis jevne rytmen i 12 1/2 runde gir også rikelig rom for refleksjon nettopp omkring ytelsen. Mannen setter seg et mål i moden alder. Dette ønsker han å gjennomføre, og er han en mann med ambisjoner, er også dette målet noe han vet han må strekke seg etter. Han må yte maksimalt. Han må holde rundetidene, 5000 meteren blir en kamp mot klokka, sekundantens rop ved hver passering, ligger løperen foran eller etter skjema? Hvordan presse mer fart ut av hvert skjær? Han hører Knut Bjørnsen og Per Jorsett for sitt indre øre: "Han begynner å komme fram på tuppa", "han er stiv der ved inngangen til svingen", eller "han glir innpå for hvert skjær nedover vekslingsiden" og han tenker på ytelsen, hvorfor denne trang til å yte, til å ofre seg? Gjør han det for Kvinnen, Barna, Familien eller kanskje for Samfunnet? For hvem utfører han dette offer, for det er et offer, det framstår klarere for hver runde, for kroppen verker, blikket sløres, bare beina går og går. Og løperen, som nå gjerne har mistet oversikten over hvor han er i løpet, svevende som han er i tomrommet mellom tilværelsens ytterpunkter, skriker det eksistensielle spørsmål ut til sekundanten: Er det langt igjen?

Kanskje står han midt i løpet, kanskje har han seks runder igjen, en evighet. Kreftene som skulle vare hele distansen er brukt opp, men han må likevel fortsette. Her møter han for første gang den middelaldrendes andre viktige livserfaring, leden, livets iboende tyngde. Livet er vakkert, kort og brutalt, og det skal leves. Det er fem, seks runder igjen, kreftene er borte, men distansen skal fullføres. Løperen har opplevd de viktigste elementene ved skøyteløpingen her, intet er lenger nytt for ham, den ene runden er den andre lik, som dagene som udramatisk flyter hen i den middelaldrendes halvt stivnede tilværelse. Han kan vinne eller tape et sekund pr. runde, spiller det noen rolle? For første gang i mesterskapet vil løperen her virkelig møte seg selv. Har han psyke til dette, er han i stand til presse mening ut av løpet? Løperen har i realiteten intet valg: Svikter tilværelsens meningsbærende bjelker her, er mesterskapet kjørt. På dette stadium av løpet har tvilen ingen plass, her gjelder rundetidenes jernlov: Hold deg til skjema, eller du er ute! Oppsummeringen kommer senere, nå gjelder det å holde farten oppe.

Så lysner det. Det er tre, eller kanskje til og med bare to runder igjen, løperen kan forberede seg på å avslutte distansen. Han henter fram de siste kraftreservene, meningen med løpet synes med ett klarere, meningen er å være istand til å fullføre med stil, målet nærmer seg for hvert skjær, og har løperen disponert kreftene riktig, kan han gjøre et ørlite taktskifte og spurte nedover siste langside før han stuper over målstreken.

Mesterskapets første dag er over. Analytikerne har fått mer materiale å samle seg om. Mesterskapet er nå halvgått, poengsummer regnes ut, differansen mellom løperne begynner nå å avtegne seg som et mønster. Man taler med entusiasme eller melankoli om stillingen etter mesterskapets første dag, og ettermiddagen og kvelden er definitivt analytikernes. Med bunker av tallmateriale, rundetider og sluttider, legges ugjendrivelige fakta på bordet, man står midt i livet, gjort er gjort, differanser og relasjoner ligger i dagen. Men mesterskapet er bare halvgått, mye kan ennå gjøres; hva? Bevende foran mesterskapets avgjørende fase går løperne til ro.

fortsett 1500m ->

 

Distansens Rytme
-500 meter
-5000 meter
-1500 meter
-10000 meter
Skøytesporten sett fra Afrika