Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

1. DAG:

500 METER - BARNDOMMENS DISTANSE.
Hvem har ikke foran gjennomføringen av en avgjørende oppgave i livet et øyeblikk skuttet seg, for så å kaste et blikk framover og med dødsforakt gitt seg oppgaven i vold?
Slik er også skøyteløperens situasjon på startstreken foran 500 meter. Han trer ut på banen, alt er ennå uprøvd. Løperen har hittil levd beskyttet, i sitt varme treningsstudio, på sin ergometersykkel, innesluttet i pulsens ordløse dunking, i tilværelsens pre-eksistens, så å si i dens uterus. Så kastes han brått ut i den gnistrende virkeligheten, ut på den glatte isen. Den har han riktignok betrådt tidligere, men i treningsøyemed, nå på startstreken er det plutselig alvor. Løperen skutter seg, sirkler, finner sin utgangsposisjon for første ekstatiske øvelse.

500-meteren har sitt særpreg i mesterskapet ved at den i likhet med livets barndom kommer først, den har med andre ord ingenting foran seg. Den mangler dermed forutsetninger og det er ingen gitt å lage kalkyler, beregninger; enhver vurdering av løperens gjennomføring av distansen vil være basert på antagelser, gjetninger. Dette skaper naturligvis en enorm forventning, ikke bare hos publikum, men også hos løperen selv. Hva vil han makte, vil han få en god start, er han i form, vil han stå mesterskapet ut?

Så går startskuddet, ikke bare distansens, men også selve mesterskapets. Løperen slynger seg instinktivt framover isflaten, kaver etter fotfeste, forsøker å få kontakt med isen og stabber framover. De første metrene er avgjørende. Som ved ettåringens første famlende skritt, legges her grunnlaget for de senere distanser, og løperen vil i disse første metrenes kaotiske stabbing gjennomleve bardommens første steg. Lykkes han her på de første metrene, er forutsetningene lagt for å få opp farten, komme inn i drivet, så å si på livets første etappe. Klarer han det ikke, skjærer han ut, snubler han, vil han gjenoppleve barndommens nederlag og dra med seg denne usikkerhet, denne urytmiskhet gjennom hele 500 meteren. Det vil være like vanskelig å rette opp denne fatale feilen som å rette opp barndommens mislykkede øvelser. De vil feste seg i sinnet som traumer.

Framover første langside får løperen opp farten, han vil som barnet oppleve veksten og modningen, det å mestre. Kontakten med isen (les:livet) er etablert.

Ikke før er kontakten opprettet, kommer imidlertid første hindring, svingen. Livets bane har som kjent aldri vært mulig å skissere opp med linjal alene, og å mestre inngangen til første sving, det være seg i indre eller ytre bane, er av største betydning. Første sving er 500 meterens 2-års-trass. Atter en gang vil en for oppkavet rytme bringe løperen i kontakt med traumatiske opplevelser og i verste fall bringe ham av helt ut av stilen. Har han også hatt en dårlig start, vil løpet nå være halvvegs spolert. Hva mer er: Det vil allerede stå klart at løperen ikke vil kunne nå opp blant de beste, han vil framstå som "skakkjørt" etter bare drøyt 100 meter.

Kommer han derimot godt inn i svingen, vil han være i kontakt med det beste i seg selv. Denne første hindring takles med god timing, solid fraspark og stadig øking av farten. Han vil legge den trassige svingen bak seg som noe naturlig, og skyte ut på vekslingssida.

Etter 2-års-trassen gjelder det å konsolidere stillingen rytmisk, gli, igjen komme i kontakt med mestringens rytme og øke farten, gi på det som finnes av energi og gli, gli. Dette til tross for at man med åpne øyne går inn i neste krise: Siste sving, 6-årstrassen.

Her er det bare slik at enkelte er heldigere enn andre. Noen må ta den tunge prøvelsen, siste indre, andre kan cruise seg gjennom krisa, i ytre. Det gjelder uansett å avfinne seg med sin skjebne, gå på med dødsforakt, presse seg inntil snøkanten, omsette minnene om 6-åringens heftige utbrudd til fart, og ved utgangen av svingen være stand til å skifte takt. For uansett gjennomføring av de tidligere fasene av løpet, vil siste langside nå være plankekjøring. Det vil rytmisk minne om de siste harmoniske årene før puberteten setter inn. Man har skaffet seg en smule erfaring og kan bare øse på, første etappe vil snart være gjennomført, det gjelder nå bare å gli inn over målstreken.

Så er løpet over, barndommens distanse ble som den ble, godt eller dårlig gjennomført. Den ligger der uansett, uavvendelig. Hvor ofte har man ikke hørt løpere si: Hvis det bare hadde gått bedre på 500-meteren, hadde alt vært annerledes. Den modne løper avfinner seg imidlertid med den 500-meter han faktisk har gått og forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen.

Analytikerne vil uansett nå strømme til, og de første prognoser over mesterskapets utvkling vil kunne legges fram. Men 500-meteren vil alltid gjennom sin flyktighet representere et usikkert analysegrunnlag. Mye vil avtegne seg som tendenser, men heller ikke mer. På den annen side vil brister i løperens karakter og styrke, slik det kom til uttrykk på 500-meteren, alltid bli liggende der, så å si i bunnen av mesterskapet. Som ubønnhørlig går videre.

fortsett 5000m ->

 

Distansens Rytme
-500 meter
-5000 meter
-1500 meter
-10000 meter
Skøytesporten sett fra Afrika