Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

Anarkiets År
Utdrag fra roman (1995)

Så lärde vi nånting om livet
Så lärde vi nåt om at dö
Så lärde vi nåt
om att möta varann
och nåt om att säja adjö
Och nu börjar vi om ifrån början
Nu börjar vi åter en gång
Och kanske kan något
av det som vi lärt
va' lite till glädje för nån

Mikael Wiehe

Fredag 3. april

Jeg hater fattern.
    Det starta i morges. Klokka ringte som vanlig, jeg blei rykka ut av søvnen, gikk ned og laga frokost. Kokte kaffe, tygde i meg brødskivene, først dem med ost og spekepølse, så dem med det søte pålegget; tar alltid dem til slutt. Kaffen dampa, røyken ringla til værs, jeg tenkte: Faen heller. Tok matpakken jeg pleier å gjøre klar kvelden før og gikk ut i bilen, det snødde lett. Vegene var bare, det var ikke skikkelig lyst, snøfillene dalte ned på den svarte asfalten. Ei hvit hinne. Motoren surra, jeg slo på vifta, radioen. Stemmen i Dagsnytt meldte at russerne igjen bomber sivile i Tsjertsjenia. Jeg trykte en kassett inn i spilleren og den hissige stemmen til Jim Morrison spruta ut.
    Jeg tok av til venstre fra hovedvegen og svingte opp foran nybygget. Parkeringsplassen var nesten tom, bare bilen til Jonne var å se. Lufta var skarp, det tok til å lysne.
    Himmelen var rød, metallaktig, alle konturer stod lysende klare, jeg så alt skarpt, som for første gang. En grå sky seilte raskt over horisonten, strøyk grantoppene etter det korte snøfallet.
    Jeg greip matpakken og termosen og smekka igjen bildøra. Gikk opp mot det halvferdige rekkehusbygget.
    Jonne møtte meg i entreen. Jeg hengte av meg, fikk på overallen, henta verktøyet.
Jonne snakka entusiastisk om våren, jeg hørte ikke etter.
    Vi skulle legge varmekabler, gikk inn på badet; det lå i første etasje. Vi skal innstallere varmekabler på badene bortover hele rekka; seks leiligheter eller hva det er.
Vi henta fram et kabelsett. Kablene lyste, kobberrøde.
    Alt var plutselig langt borte. Det vesle badet dreide gjennom rommet, i en vektlaus bevegelse. Veggene velva seg fjernt, som en himmel, jeg tenkte på kobberringen til fattern.
    Jeg satte meg på verktøykassa.
    - E du dårlig?
    - Æ trur itj æ e frisk, sa jeg.
    Jeg pusta, prøvde å holde noe fast. Jonne rynka panna.
    - Du er bleik, sa han kort.
    Jeg kjørte hjem, tom, uten krefter, la meg på sofaen i stua.
    Jeg, Arvid Møller. Jeg tenker på fattern.
    Bildene begynner å rulle.

Fattern stod i entreen, henta stemmen ut fra den tynne halsen, den kom som fra et kunstig taleorgan, knirkende.
    - E det sånn du ska gå rundt heretter?
    Jeg var i ferd med å snøre på meg skoene, så opp på det anspente ansiktet.
    - Skinnbukse! Det sjer fullstendig sykt ut! Og sånt bruke du penga på?
    Stemmen gikk rett i magen på meg.
    Han fortsatte å gnåle, pekte på kobbersmykkene mine:
    - Og så det tingeltanglet du har rundt halsen!
    - Dem har æ laga sjøl.
    Fattern kremta, gjorde en pause. Jeg retta meg opp, husker at jeg tenkte: Dette er for dumt, best å stikke før det kommer mer.
    Jeg tok peiling på døra, skritta over golvet.
    - Fattern! Æ går til byen. Ha det.
    Snudde meg raskt og smelte døra i.
    Det var 1. mai; på gårdsplassen til Katedralskolen blafra hvitt lerret i vinden. Det var påmalt store bokstaver:
    RØD ARBEIDERFRONT 1971.
    Ordene hadde virkning på meg. Jeg stansa.
    Det var et nytt språk; hardt, som betong, jeg måtte prøve ordene:
    KAMP MOT MONOPOLKAPITALEN.
    De handla om å kjempe; "vil du være fri, må du slå deg fri."
    Jeg stod tvilrådig. SUF (m-l) stod bak; de trudde på Stalin og Mao Tse-tung; autoritære gamle gubber.
    En liten plakat blei synlig i vrimmelen.
    PARISERKOMMUNEN 100 ÅR.
    Pariserkommunen var opprør, arbeidere og fattigfolk tok makta og styrte Paris i flere uker. Dette virka klarere. Jeg dro meg nærmere mylderet av militærjakker og lange skjerf. De fleste demonstrantene var studenter og skoleelever, jeg var av en annen rase, det var et gitter mellom dem og meg.
    Jonne dukka opp i trengselen; han jobba på Pro-Trykk dengang, trykkeriet til SUF.
    - Progressivt kobbersmykke du har, sa han.
    Jeg smilte.
    Jonne gjorde tegn med arma, lurte på om jeg skulle være med og demonstrere. Jeg nølte.
    Jeg blei oppmerksom på ei gruppe folk i porten til skoleplassen. En liten fyr med tjukke brilleglass gikk først. Han bar på en plakat:
    KRONSTADT-OPPRØRET 50 ÅR.
    Ved sida av ham marsjerte en tynn bengel, som hadde det lengste håret jeg noen gang har sett hos en mannsperson. Han veiva med et flagg på ei stang surra sammen av to kosteskaft. Flagget var svart. Bak de to kom fem-seks andre, fyren med de tjukke brilleglassene førte an over gårdsplassen, gruppa gjorde inntrykk på meg. Folka var anarkister. De virka alvorsfulle, strenge, gikk påståelig og stilte seg bakerst i det som etter hvert var oppmarsjert til et demonstrasjonstog. De bakerste i Rød Arbeiderfront-toget snudde seg og glante, leste parolene:
    FRIHETEN GIS IKKE, DEN MÅ TAS.
    Jeg glei nærmere. Foran meg stod demonstrasjonstoget klart til avmarsj, klart til å slingre seg ut i gatene og slynge budskapet mot himmelen.
    Jeg øyna ikke at de var i farta før de var tett ved anarkistfraksjonen. Det var en høy og kraftig type, ved sida av ham Jonne.
    - Har dokker spurt om lov te det her? spurte den høye kraftige, nå så jeg hvem det var, han het Åsmund Eklo. Jeg hadde truffet ham før, på ei utstilling. Han bemanna SUF-standen, solgte standpunktene deres foran en vegg av plakater av kinesiske mønsterarbeidere, uten sjel.
    - Har dokker fått lov te det her? repeterte Åsmund Eklo. Han snakka ned til anarkistene, som fra en sokkel. Stemmen var djup og skrallende og kom ut av den ravnsvarte hårvasen i ansiktet. Framtoningen ligna på fyrst Rasputin.
    - Lov? gjentok han med de tjukke brillene.
    Åsmund Eklo nærma seg anarkistene, la hodet på skakke mens han leste teksten på plakatene. Som om han ikke for lengst var klar over hva som stod på dem.
    - "Kronstadt-opprøret 50 år", sa Åsmund Eklo høyt. - Den parolen er itj godkjent, nei.
    Han trona i silhuett mot Domkirka, ei bygning som ifølge ham sjøl skulle brukes som spaghetti-fabrikk etter revolusjonen.
    - Det svarte flagget og Kronstadt-parolen går ut. Parolen om friheten kan dokker få ha med.
    Åsmund Eklo nikka faderlig mot plakaten.
    - Vi går med dem parolan vi vil, sa mannen med brillene.
    - Itj i det toget her, beslutta Åsmund Eklo.
    SUFerne irriterte meg, jeg bestemte meg i samme sekund.
    - Da får dokker hiv oss ut, sa jeg og tok et steg fram. Det var overraskende lett.
    Alle stirra på meg; jeg blei perpleks, men vi stod der vi stod. Jeg var en del av anarkistfraksjonen nå.
    Åsmund Eklo vinka framover, toget satte seg i bevegelse. Transparentene og de røde flaggene vaia. Åsmund Eklo og Jonne tok noen skrå skritt mot oss. Det svarte flagget bevega seg lett i vinden.
    - Ut av toget! kommanderte Åsmund Eklo.
    I samme sekund tok vi fart, kasta oss mot dem, finta og vrei oss forbi.
    Jeg kjente neven til Jonne trekke i skinnjakka mi.
    - Må du slutt og toill, Arvid! freste han. Han var alvorlig i maska, var i krigshumør. Jeg vrei meg laus, prøvde å se hvor det blei av de andre, men neven til Jonne var der igjen, knappene i jakka mi spratt bortover asfalten som erter. Jeg likte det ikke, jeg blei nødt til å dra til ham. Gav ham en venstresving som traff i kjeven, den ramma ham skikkelig, han beit tennene sammen, svarte med en rett høyre som gikk i brystet på meg. Jeg mista balansen og falt bakover, men vrei meg over og rundt og begynte å løpe.
    Vi var havna på defensiven. De var to mann mot oss seks, men bak seg hadde de store deler av de andre togdemonstrantene. Vi måtte dessuten passe på plakatene og den svarte fanen.
    Åsmund Eklo og Jonne danna en front mellom oss og toget. Vi stod spredd utover plassen, vi kunne springe til igjen, alle på en gang, men uten å veksle mange ord innså vi det håplause. Vi begynte å gå bortover skoleplassen. Et flir dro over skjeggansiktet til Åsmund Eklo.
    Det var ikke plagsomt mange nysgjerrige langs togruta ned Munkegata. De revolusjonære marsjerte ute i gata, og forbundsfellene til fattern, funksjonærene i gabardin fra Folkets Hus, passa nøye på å ikke bevege seg ut i byen før Sam.org.-toget skulle gå.
    Men noen var ute og spaserte på maidagen, folk snudde seg stadig etter oss nedover Munkegata og glodde på det sammenspleisa flagget og ordene om opprør og frihet.
    Vi fortsatte over Torget. Det var mer folk nedover i byen. Toget til Rød Arbeiderfront snodde seg gjennom gatene, toget bestod av noen hundre demonstranter. Det var oss og dem. Åsmund Eklo skulle ha seg frabedt paroler om Kronstadt, om revolusjonært demokrati. Men var det ikke sånn at frihet uten sosialisme var privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet var slaveri og brutalitet?
Det var akkurat som Bakunin skreiv.
    Toget var på marsj opp Nordre gate, for å avslutte med møte på Torget. Vi strena forbi Hornemannsgården.
    I øyekroken obsvererte jeg to uniformskledde figurer med hvite hansker komme kneende mot oss. De så mildt interessert på, den ene strakte ut handa og bad oss om å stoppe. Politimannen lurte på om vi hadde tillatelse til å demonstrere.
Mannen med brillene mente at vi ikke trengte tillatelse for å gå på fortauet.
    - Hvis det er en demonstrasjon, treng dokker det, ja, konkluderte lovens håndhever.
    Vi satt i saksa, så idiotisk det enn var.
    Den høye tynne med flagget ville presse seg videre fram.
    Politimannen sa stopp.
    Vi stod på fortauet. Ordensmakta var saktmodigheta sjøl, men den hindra oss like forbanna.
    Vi stod stille, toget passerte oss ute i gata. Vi på fortauet kunne bøye oss for overmakta. Men jeg hadde forstått det sånn at anarkister aldri bøyer nakken, det er et prinsipp.
    Vår mann med brillene myste bakover. Bengelen lot fanen synke, plakatene vendte mot asfalten. Så spurta vi.
    Vi runda politimennene som blei stående igjen, perplekse. Med fanen høyt heva pløyde vi igjennom Rød Arbeiderfronts tog og dukka inn i folkemengden som var i ferd med å samle seg på torg-kvadranten.
    Uanfekta fortsatte vi gjennom mengden. Vi kikka oss tilbake over skuldra, rulla sammen fanen, senka plakatene. Vi forlot Torget, i retning Park-kafeen.
    Brille sa vi måtte oppsumere. Oppsummere, et av de nye ordene.
Det var ikke mange gjester i kafeen, men noen afghanerjakker hang over stolene innover i røyken langs veggene med grønn velourtapet. Vi benka oss innerst i et hjørne. Brille bestilte ei halv flaske rødvin, de andre kaffe og øl. Jeg stussa, men syntes jeg måtte markere meg og tok også en rødvin; jeg var en del av gruppa nå.
Brille presenterte seg som Karl Amdahl. Det lot til at det herska en viss stil blant anarkistene. Ingen hissa seg særlig opp over at vi var blitt utvist av det gode fellesskap både av marxist-leninistene og politiet. Stilen virka tiltrekkende.
    - Vi har aksjonert i dag, sa Karl Amdahl og skjenka i rødvinsglasset. - Etter det æ kan se, må aksjonen sies å vær meget vellykka. Vi va tre stykker som var enig om å marker 1. mai, og så bli vi dobbelt så mang. Æ trur det ligger nokka i lufta no.
    Kalle sendte rundt ei liste og bad oss skrive oss på, han mente det var viktig at vi hadde et kontaktnett å bygge videre på.
    Et anarkistisk nettverk var i ferd med å bli danna i Trondheim by. Vi som hang rundt bordet representerte de første rebelske spirene. Men vi var av den oppfatning at nettverket kom til å spre seg. De revolusjonære massene ville slutte seg til, en vakker oktoberdag skulle vi storme Vinterpalasset.
    Katedralskolen hadde to på lista. To av de andre, de var stillfarne typer, gikk på Ringve Gymnas og Gerhard Schønning Skole.
    Det gikk opp for meg at jeg hadde havna sammen med en gjeng gymnasiaster. Lista var kommet til meg. Jeg ville ikke skrive, ville skyve arket fra meg, men alle satt rundt bordet, så på, jeg skreiv: Arvid Møller, Strinda Gymnas.
    Jeg førte meg opp på lista som gymnaselev. Det måtte være en hemmelighet at navnet mitt stod der. Jeg måtte holde kjeften lukka, ikke avsløre konspirasjonen. Jeg kunne med gru se for meg oppsynet til Andersen og Lillian Pedersen på jobben hvis det blei kjent at Arvid Møller figurerte på noe som kalte seg "anarkistisk". Jeg ville aldri mer kunne åpne kjeften i spisepausen eller på klubbmøte uten at gapskratten ville ligge på lur hos de andre.
    Jeg vrei meg i stolen, var glad kafemøtet gikk mot slutten.
    Jeg var hjemme ved middagstid, lettere animert. Oppdaga allerede i entreen at en uvant frakk og ei ditto kåpe hang fra garderobehylla. Ved spisebordet satt sammen med muttern og fattern også søster Hilde og Kolbjørn, ingeniøren.
    - Du va sannelig heldig, vi skull akkurat begynn å spis, sa fattern syrlig.
    - Æ visst itj, sa jeg, at vi skull ha middag så tidlig. Men det e kanskje itj all her som har gått i tog i dag?
    Fattern skulte.
    Kolbjørn spurte diplomatisk om det var mye folk i byen.
    - En god del, sa jeg. - Æ veit itj kor mang som gikk i Rød Arbeiderfront sitt tog-?
    - "Rød Arbeiderfront", gjentok Kolbjørn. - Det var ikke småtterier.
    Muttern sendte rundt potetene, kasta et oppgitt blikk på Hilde. Jeg kunne ikke dy meg, måtte spørre hvilket tog Kolbjørn hadde gått i.
    Kolbjørn Bredesen heva brynene over øynene.
    - Jeg går ærlig talt ikke i tog på 1. mai. Syns vel at både "proletariatet" og "klassekampen" har overlevd seg selv.
    Muttern og Hilde humra.
    - Det kan vær nokka i det, sa fattern ettertenksomt.
    Jeg merka at han forsøkte å legge tyngde i utsagnet, men det passa ham dårlig. Revisoren satt regelrett og snobba for den jævla svigersønnen sin.
    - Helt enig, sa jeg - Og de små, gule kommunistjævlan i Vietnam kan vi jo bare sprett opp magen på eller bomb tebake te steinalderen.
    - Slapp av no, Arvid-! sa fattern.
    - E det no'n som skal ha saus på poteten? skifta Hilde tema.
    Jeg tenkte at akkurat sånn var 1. mai i det sosialdemokratiske Norge. Vanskelig å si om en skulle le eller gråte. Men fattern var uansett en vits.

 

 

Hvorfor vi ikke vil holde kjeft
Antall muligheter er begrenset
Gategutt
Anarkiets år
Leopardmannen
Lukkøye

Piratene
Freedom Fighter
Prinsen av Fogo

Når jeg ser du ler, kære Olga, må jeg gråte