Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

Prinsen av Fogo
Utdrag fra barnebok (1987)

Kjære mamma!
    Jeg har nettopp kommet hjem fra skolen og har satt meg ute i slottet vårt. Jeg har tatt plass på steintrona og sitter her og ser utover byen og tenker. Ser utover de grå steinhusene, den brune svidde jorda og akasietrærne som står som mørkegrønne flekker innimellom. Jeg hører menneskesnakk, og hanene som galer og en og annen bil som skrangler avårde langt nede i gatene i byen. Det er en helt vanlig dag, og jeg sitter her og tenker. Tenker på hvordan slottet vårt engang skal bli, når det kommer vinduer og dører i, og tak på, og ikke bare er disse murene. Tenker på hvordan det skal bli når du er her igjen, og alle andre som har dratt.
    For det er sant, mamma, nesten alle reiser fra Kapp Verde. Du og onkel og tante og faren til Manuel og alle sammen. Men jeg vil ikke at dere skal dra, jeg vil at dere skal være her på Fogo, i Sao Filipe, her i huset, sammen med meg.
    Alt skjedde så plutselig, fort som en vind var du borte. Vi fikk ikke snakka ordentlig, synes jeg. Men jeg vil skrive dette brevet nå, og forklare deg skikkelig hvordan det henger sammen.

Det begynte den dagen onkel og tante reiste.
    Jeg våkna i halvmørket, før sola hadde stått opp, av en bil som tuta. Jeg hørte bestemor rope, og onkel og tante som svarte noe. Stemmene var urolige. Fort stod jeg opp og gikk ut på trappa. Aida kom slepende på en diger koffert, og onkel og tante løp fram og tilbake med noen pappesker, de hadde reiseklærne på seg.
Inne ved husveggen stod mer bagasje, og på plassen der vi sparker fotball stod en lastebil med presenning over. Akkurat.
    Så ropte bestemor på meg, og jeg måtte også hjelpe til å bære alle veskene og plastposene til onkel og tante bort til lastebilen, sammen med Fernando og Daniel og Pedro. Sjåføren var utålmodig, tuta i hornet og ropte til onkel og tante at de måtte skynde seg, og så klatra de opp på planet. Sjåføren røyka og smilte til oss, men jeg synes ikke det var noe koselig smil, for jeg ble nesten sint på ham, som dro avgårde med onkel og tante sånn. Så tuta han igjen og starta opp,og bilen humpa bortover i en sky av støv. Onkel Joaquim prøvde å vinke, men han var helt alvorlig i ansiktet, og jeg så at tante gråt. Fernando og Daniel og Pedro gråt også, de vinka ikke, men Aida vifta stivt med arma. Akkurat da bilen svingte inn på vegen ned til byen, begynte de å løpe etter. Men lastebilen bare kjørte, sjølsagt, og forsvant nedover vegen, og Fernando og Daniel og Pedro og Aida skjønte at det ikke var noe vits i, og stoppa. Så stod de bare der. Det var akkurat begynt å lysne.
    Så ropte bestemor på meg igjen.
    - Hva er det nå da? skreik jeg tilbake.
    - Det veit du godt, sa hun og kom leiende på geita.
    Hun tømte ut potetskrell til grisen, så gikk hun inn. Jeg syntes alt var trist, jeg orka liksom ikke noe, jeg bare gikk. Dro den dumme geita med meg og gikk. Og sola steig opp over Pico.

    Jeg veit ikke hvorfor jeg begynte å tenke på det, men det var da jeg kom på det med eventyret i boka, det om Prinsen som må gjøre tre dåder for å få prinsessa fri fra det forheksa fjellet. Og jeg kom på: Tenk om jeg var den Prinsen! Og du var den Prinsessa? Tenk om jeg kunne gjøre de tre dådene, og du kunne komme tilbake fra Norge? Jeg kom på det da, det er sant mamma.

    Jeg dro geita oppover skråninga. Nesten alt var brunsvidd, men jeg fant noen grønne tuster under et akasietre og bandt geita. Sola var allerede kommet høyere på himmelen, og jeg satte meg i skyggen under trekrona. Der satt Prinsen av Fogo og så utover sitt rike, Sao Filipe og havet. Men så kom jeg på at Prinsen har jo ikke noe rike, det er Kongen som har det. Og jeg så oppover landskapet, og der så jeg Pico. Jeg skjønte at vulkanfjellet, Pico, det var Kongen. Fogo, det er Picos rike det, mamma. Jeg speida oppover, rundt fjellet lå den hvite ringen av skyer, som de pleier. Alt var stille, det eneste jeg hørte var stemmer langt borte, og kneppinga fra gresshoppene. Det tusla i graset, og Etilvina og Maria som bor ved siden av Manuel kom gående med vedbører. De stoppa og satte seg under treet de også, og spiste en brødbit. Jeg fikk også smake, og de spurte etter deg, og jeg sa at jeg trudde du hadde det bra.
    Etter ei stund gikk de videre ned til byen, og jeg var aleine igjen, tygde på brødet og så oppover mot Pico. Og da visste jeg med ett hva den første prøven var: Å besøke Kongen, å klatre opp på Pico, helt til toppen.

    Jeg bestemte meg for å gjøre det allerede samme dag, for det var fridag på skolen. Jeg lot geita stå og løp ned til Manuels hus, rett inn på gårdsplassen, så hønene og kyllingene deres skvatt til side.
    - Manuel, Manuel! ropte jeg.
    Manuel kom fram i døråpninga.
    - Hva står på, kamerat?
    - Kom og bli med, jeg har en plan, sa jeg, litt lavere, så ikke mora hans skulle høre det. Manuel skjønte opplegget og kom listende ut. Vi gikk bak steinmuren deres og jeg sa:
    - Blir du med på toppen av Pico, Manuel?
    - På toppen av Pico, er du helt gal, eller? Øynene hans var runde som på en fisk.
    - Nei, jeg er ikke gal, sa jeg.
    - Men Carlos, hvorfor skal du oppå der?
    - For at jeg er -. Jeg stoppa plutselig. Det måtte jo være hemmelig. Ingen måtte vite om det, ellers ville ikke dådene ha noen virkning. Bare du og jeg kunne vite om det. Jeg bestemte meg for at dette skulle være hemmeligheten vår, mamma.
    - For at jeg har vedda med bestemor, sa jeg.
    - Har du? spurte Manuel mistenksom.
    - Ja, tenk, jeg var så lei av mais og bønner til middag hver dag at jeg sa til bestemor at nå syns jammen du må slakte grisen og servere koteletter her, sa jeg.
    - Skal jeg slakte grisen nå, sa bestemor, må du minst klatre opp på Pico.
    - Jeg vedder, sa jeg.
    - Greit, sa bestemor.
    - Jøss, sa Manuel.
    - Ja, sa jeg, bestemuttern er grei hun. Blir du med, eller-?
    - Men det er kjempelangt, sa Manuel.
    - Ja, men veit du hva vi gjør, sa jeg. Vi spør om å få sitte på med en av bilene til Jordbruksprosjektet. De tyskerne drar opp til det der vinkooperativet rett som det er, sa jeg.
    - Trur du vi får sitte på med dem da?
    - Vi sier bare at vi skal besøke noen slektninger.
    - Du er litt av en bløffmaker du, sa Manuel.
    - Jeg bløffer aldri, sa jeg.

    Vi rusla ned på vegen ved Enacol-bensinstasjonen, for der pleier hjelpeprosjektbilene å komme forbi. Og ganske riktig, etter å ha stoppa noen av bilene, traff vi på en som skulle til vinkooperativet.
    - Får vi sitte på? spurte jeg.
    Sjåføren så surt på oss.
    - Vi skal besøke onkelen min i Portela.
    - OK, hopp opp da, sa han og var visst litt blidere. - Men sitt stille, ellers detter dere av.
    - Jada, sa vi.
    Så starta vi opp. Og det var litt av en tur, mamma. Jeg har aldri vært oppover der før, vi kjørte gjennom den ene landsbyen etter den andre, Brandao, Achada Furna og Monte Largo. Vi lo og vinka til alle folka vi så, og bilen humpa opp og ned, så vi blei helt møre i rompa. Men artig var det likevel.
    Vi kjørte lenge, en time sikkert, jeg veit ikke så nøye, men til slutt kom vi inn i vulkankrateret. Jeg har sikkert sagt det før, men husk på at oppi der var landskapet merkelig! Jeg har ikke vært på månen noen gang, men jeg er sikker på at det må se ut omtrent sånn. For Manuel har et blad der det står et bilde fra månen, og det ser sånn ut. Frøken på skolen sa det også. Du har ikke vært der du mamma, har du vel? Rundt på alle kanter gikk den bratte fjellveggen rett opp, og den digre sletta mellom fjellene var dekka av svart lavasand. Og midt ute på den kjempedigre sletta var det Pico reiste seg. Over sanda lå den harde, svarte lavasteinen, med masse bobler og høl i, akkurat som om steinen har rent utover, Og det har den også, det fortalte frøken. For lenge sida, da frøken var 12 år, hadde nemlig Pico utbrudd, det kom lava opp av vulkanen! Det røyk og bobla og rant lava ned fra toppen av Pico. Det var akkurat som ei elv, sa frøken, og det rant helt ned til havet, og noen hus i de landsbyene kom under lavaen, men det var ikke farlig, for den rant ganske sakte. Alle rakk å løpe unna.

    Vegen gikk rett over sletta, og vi kom til et vegkryss. Ei pil pekte bortover mot fjellveggen, og i det fjerne kunne vi se noen grønne trær og busker som vokste i terasser, vinkollektivet, der de dyrker druer. Men vi skulle jo ikke dit, så vi fikk sjåføren til å stoppe og klatra av.
    - Hvis dere vil sitte på tilbake, må dere være her når sola går ned, sa sjåføren.
    - Greit, det klarer vi kjempefint, sa jeg, og bilen kjørte bort.
Så stod vi der da, midt på månesletta og visste ikke riktig hva vi skulle gjøre. Det var et stykke bort til foten av Pico, men vi så ingen sti. Hvor skulle vi gå, tru? Manuel så ut som han hadde lyst til å gi opp og dra hjem, men jeg som var, og er, Prinsen av Fogo, kunne ikke gjøre det. Jeg måtte jo klare den første prøven. Kongen venta på meg der oppe.
    Vi fant ut at det beste ville være å gå inn til Portela som lå tett ved. Vi gikk. En masse folk kom løpende og spurte hva vi skulle.
    - Jeg har vedda med bestemora mi om at jeg skal klare å klatre til toppen av Pico, for da skal hun slakte grisen og jeg får koteletter til middag, sa jeg.
    Folka holdt på å le seg ihjel, men det fikk ikke hjelpe, for jeg kunne jo ikke fortelle dem hemmeligheten.
    - Hvor går stien opp til toppen da? spurte jeg isteden.
    - Gå rett bort vegen der til den slutter, så ser du det, sa de. - Men skal dere som ikke er større virkelig klatre helt til
toppen?
    - Ikke større? sa jeg. Veit dere ikke at jeg er-.
    Jeg stoppa.
    Prinsen av Fogo, var det jeg holdt på å si, men jeg huska det i siste øyeblikk.
    - At jeg er Kapp Verdes beste vulkanklatrer? spurte jeg.
    Da lo de igjen og sa at det er lov å prøve seg, og så gikk vi.
    Det vil si at det var jeg som gikk. For Manuel ville ikke. Han så oppover vulkanfjellet. Det gikk bratt, bratt opp, rett til himmels. Manuel ombestemte seg, han syntes det var dumt å klatre så langt bare for det veddemålet si skyld. Å, så lyst jeg hadde til å fortelle ham den egentlige grunnen. Men jeg kunne ikke. Da ville trolldomskraften i dådene forsvinne, og alt ville være forgjeves.
    - Manuel, jeg må opp til toppen, sa jeg bare.
    - Så gå aleine da, sa han. Jeg venter her.
    Jeg så litt irritert på ham der han stod i de grønne kortbuksene og den røde T-skjorta si, mørkebrun i huden.
    Jeg var irritert, men det nytta ikke, han hadde bestemt seg, jeg måtte klatre den lange turen aleine. Sola stekte fra den knallblå himmelen, og jeg la hodet bakover, så oppover den høye vulkanen, som kneisa som en en topp brunt sukker mot det blå. Det var sikkert tusen meter til toppen fra der jeg stod. Og enda hadde vi kjørt oppover og oppover med bilen også. Frøken har sagt at toppen av Pico er nesten 3000 meter høy, og så høye fjell finnes det ikke i Norge, det er jeg sikker på. Men jeg måtte, jeg måtte,
for hvordan skal du ellers noen gang kunne komme hjem?
    Stien slingra seg oppover på kryss og tvers, noen ganger over skarp lavastein, andre ganger over varm og mjuk sand. Jeg steig sakte og rolig, og snart så jeg Manuel nede på vegen som en rød og grønn prikk. Det stakk i føttene da jeg gikk over lavaen, og jeg angra meg for at jeg ikke hadde tatt sko på beina. Men da hadde vel bestemor blitt sur for at jeg sleit dem ut isteden. Fjellsida begynte å stige enda brattere, og jeg måtte klyve oppover i laus grus. Den gav etter for hvert skritt, men jeg steig. Jeg snudde meg og så utover. Portelo lå som små firkanta steiner nede på den veldige kratersletta, og småkraterne reiste seg som spisse syler nede i juvet. Da begynte jeg å skli! Sanda gav etter, og føttene mine rausa nedover og nedover. Jeg tok meg for med hendene, men de gav også etter, det var ingenting å holde seg i. Jeg skreik. Mamma! skreik jeg, enda jeg visste at du var langt, langt borte og ikke kunne hjelpe meg, der jeg raste nedover i en sky av sand og støv. Og juvet kom nærmere og nærmere. Nå dør jeg, tenkte jeg. Dette er slutten for Prinsen av Fogo, han får aldri noen Prinsesse, og Prinsessa får aldri noen Prins, og Pico, Kongen kan aldri mer være stolt av sin sønn Carlos.
Jeg veit ikke hva som skjedde, kanskje var det du som hørte meg i tankene dine, eller kanskje det var Kongen sjøl som sa til sanda si at den skulle stoppe, jeg veit ikke. Men akkurat da jeg føyk ut mot kanten av stupet, og jeg trudde at nå var det slutten, kjente jeg at foten min liksom fikk tak mot noe. Jeg sprella med beina og spente ifra, og så stoppa jeg! Jeg stoppa, mamma! Jeg raste ikke mer nedover, jeg lå helt stille. På magen i grusen lå jeg, på kanten av stupet, men Prinsen av Fogo var i live. Hjertet mitt dunka visst like fort som motoren på et aggregat, men jeg levde!
    Jeg kjente etter om jeg hadde slått meg, men det rare var
at jeg var helt i orden. Jeg hadde ikke slått meg noen steder. Jeg hadde bare seilt med sanda og ikke fått så mye som et skrubbsår engang. Der lå jeg, stille lå jeg, og spekulerte: Skulle jeg gi meg nå, skulle jeg aldri komme til toppen av Pico, og du aldri komme tilbake fra Norge? Var det det som var meninga? Nei, det var det ikke. For da kunne det jo ikke være vits i noen ting, da ville alt bare være trist og urettferdig.
Så jeg reiste meg opp og fortsatte å klatre mot toppen. Det var litt å ta igjen nå, siden jeg raste så langt nedover, men jeg fant igjen stien og fortsatte.
    Og snart tok det slutt med den ekle, lause sanda. Det snirklete og stupbratte vulkanberget kom mot meg. Nå måtte jeg virkelig klatre! Heldigvis fikk jeg godt tak i krinkelkrokene i steinene med både hender og føtter, og jeg følte at jeg nesten svevde oppover. Jeg følte meg sterk, det var som om jeg kunne klare hva som helst. Nå var jeg forbi det bratteste stykket, stien flata seg ut igjen, og jeg kunne se toppen. Jeg nesten løp bortover stien, enda så sliten jeg var.
    Akkurat da merka jeg noe rart. Jeg kom til å sette foten over et lite høl i berget, og så kjente jeg at det var varmt! Det kom varmt luft ut av vulkanfjellet!
Jeg skvatt til, for tenk om om det betød at vulkanen fikk et utbrudd og begynte å sprute lava! Jeg holdt pusten, men det eneste jeg hørte var hjertet mitt. Ikke noe buldring fra vulkanen, bare et svakt sus i lufta og kneppinga av ei gresshoppe som for nedover berget. Jeg løp mot toppen, og plutselig var jeg der, jeg stod oppe på Pico og så ned i vulkanen. Jeg var på toppen! Jeg strakte hendene i været, jeg hadde klart den første prøven!

    Før trudde jeg at vulkanen var et stort, svart høl som gikk nedover og djupt innover i jorda, liksom, men slik var det ikke. Kanskje det hadde vært et stort høl før, men nå var det tetta igjen, og stoppa i ei lita slette i bunnen. Men nedover kantene
i den kjempemessige vulkangryta så jeg noe rart: På ei av sidene var det fullt av et gult og grønt stoff, og ut av noen små sprekker i berget kom det røyk. Og plutselig kjente jeg hvor det lukta! Og veit du hva det lukta, mamma? Fjert! Knallsterk fjertlukt, verre enn når bestemor har vondt i magen!
    Det var helt stille fremdeles. Røyken steig opp og forsvant, og så "poff!" Ny røyk kom sivende ut. Den steig mot himmelen og borte var den.
    Jeg så meg rundt til alle kanter: Fjellet, vulkanen, den sviende sola, og langt, langt der nede husene og havet. Ringen av skyer rundt toppen, som jeg så nede fra huset vårt, må ha forsvunnet, men ute i havet, over havflata, var det som et lag hvit bomull hadde lagt seg. Jeg så ned på det hvite, for tenk, jeg var over skyene, mamma, og ut mot horisonten så jeg de spisse fjellene på Santiago. Ja, sånn var det, og Prinsen hadde klart den første prøven, og det kjentes godt, jeg var kjempeglad, mamma!
    Jeg kikka ned i krateret for siste gang, så starta jeg på nedturen. Jeg hadde vært litt redd for turen ned, skal jeg være ærlig, for ofte er det nesten like tungt å gå nedover bakke som oppover. Det blir akkurat som med ei katt som har klatra opp i et tre og ikke tør å gå ned igjen. Derfor var jeg nesten overraska over hvor lett det var å gå ned. Bare i de bratte bergene måtte jeg være forsiktig, så jeg ikke stupte framover og falt. Men sanda, mamma, som hadde vært så skummel da jeg gikk opp, den var det enkelt å gå nedover i. Det var bare å skli, sette den ene foten foran den andre og huske seg nedover. Sanda og støvet føyk rundt meg, men det gjorde ingenting, for det var kjempegøy. Jeg fikk store steiner til å trille nedover, de rulla mot berget ved foten av Pico med et brak.
Før jeg visste ordet av det var jeg nede, og Manuel kom løpende mot meg. Det kjentes som om det ikke var gått noe tid i det hele tatt, men det måtte det visst ha gjort likevel, for sola var gått ned bak kraterfjellet, og det var ikke så varmt lenger.
    - Klarte du det? ropte Manuel.
    - Jeg klarte det, sa jeg stolt.
    - Kotelettene venter, sa Manuel.
    - Kotelettene? Åja, ja de, sa jeg,for egentlig hadde jeg glemt hele veddemålet. Det var jo bare noe tull jeg hadde funnet på.

    Nå trur jeg at jeg må begynne å avslutte.
    Jeg skal bare fortelle at jeg var på Pionér-møte idag, og at vi hadde om hungersnøden i 1946. Det var forferdelig, mange tusen sulta ihjel på Kapp Verde da.
Og Aida har blitt med i "Sao Filipes Blomster". De skal snart begynne å øve seg til karnevalet. De sier de skal feie "Tolv Stjerner" av banen i år.

    Her hos oss er det helt mørkt nå, parafinlampa blafrer, og jeg trur Aida og Fernando og Daniel og Pedro har sovna. Ute synger sirissene. Ellers er alt stille. Nå hører jeg at bestemor kommer der ute, og sjøl om hun ikke kan lese, vil jeg ikke at hun skal se dette. Jeg blåser ut lampa og legger meg nå. I morgen skal jeg skrive mer. God natt, kjære mamma.

 

Hvorfor vi ikke vil holde kjeft
Antall muligheter er begrenset
Gategutt
Anarkiets år
Leopardmannen
Lukkøye

Piratene
Freedom Fighter
Prinsen av Fogo

Når jeg ser du ler, kære Olga, må jeg gråte