Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

Freedom Fighter
Utdrag fra ungdomsroman(1989)

1.

De grå øynene. Jeg så dem i går, blanke stirra de innover i bussen. Jeg kjente redselen, men han så meg ikke, han så ingenting.

Det er seint, kona mi og ungene mine har lagt seg, jeg sitter her ved spisebordet og prøver å forstå.
    Det er jeg som er Dag, Dag Eidissen. Jeg er 34, har vært ekspeditør hos S-Elektro i åtte år.
    Jeg har sagt opp jobben. I dag, en helt vanlig sørpevåt aprildag. Hvorfor gjorde jeg det?

    Jeg reiser tilbake, jeg går ned i byen, stiller meg opp i Dronningens gate, utafor Stiftsgården, den gule Stiftsgården, med hagen bak det sprinklete smijernsgjerdet. Den grå bussen med det røde taket vil komme, jeg stiger på og løser billett, den koster 70 øre. Leser på det vesle skiltet at det er "forbudt å sitte på motorkassa", jeg siger ned i setet som er blankt og lukter lær. Bussen starter og pruster som et lokomotiv ned Nordre og til høyre bort Olav Tryggvasons gate. Husene vokser, alt blir større, slik det var. Lysreklamen tvers over Sentrum Kino er kommet på plass igjen, blinker ikke nå tidlig på dagen, men etter kinoen kan vi ha konkurranse om hvem som sier det fortest: Stjerne, stjerne, Philips Radio TV-lamper.
    Men i dag kjører vi ut av byen, utover Innherredsvegen forbi Nidar og Bekga Fabrikker, det lukter kakao og bek. Husene ligger mer spredt, det blir lysere, det er forsommer, lyset flyter over den vide himmelen på Strindheim som melk, den svevende følelsen, angsten i brystet er lett, lett.
    Ved Leangen tar vi av til høyre og svinger inn på plassen foran hovedinngangen til travbanen. Hjulene skrenser i grusen, stopper, jeg går av. Bortover plassen kommer Tore og Øyvind syklende.
    Vi er framme, det er 1965.

    - Dag? sa Tore.
    - Ja? svarte jeg.
    - Bli' du med under tribuna?
    - Greit, sa jeg og løp etter.
    Vi krøyp inn i rommet vårt gjennom luftekanalen på nytribuna, det var skummelt å krype gjennom blikkrørene. Det var trangt, hvis du ikke passa på, kunne du bli sittende fast. Det lukta blikk og tørt støv, det gjaldt å ikke trekke pusten, du kunne begynne å hoste. Men så kom vi ned til luka, og krøyp ut. Vi var i det hemmelige rommet, kjente eimen av jord.
    Øyvind hadde med et talglys, han tente på og stakk det ned i jordgolvet. Flammen blafra og kasta rare skygger mot plankeveggene. Utafor kunne vi høre hestene som trava forbi.
    Tore tok fram springkniven sin, bladet spratt fram, skinnende i flammelyset.
    - Les opp, sa Tore.
    Øyvind leste.
    - "Vi stifter hermed Klubben Hell Riders."
    - "Hell Riders"? sa jeg. Ka e det slags navn?
    - Har du itj hørt om "Hell Riders" du da?
    - Nja, sa jeg.
    - Amerikanske racerkjørera som råkjøre' og hoppe' med bilan?
    - Dare navn det? sa Øyvind.
    - OK, sa jeg. Jeg hadde ikke noe mot navnet, egentlig.
    - Videre, sa Tore.
    Øyvind fortsatte å lese fra arket:
    - "Et angrep på et av medlemmene er også et angrep på Klubben og vil bli besvart."
    Øyvind så fort bort på Tore.
    - Derre der skjønt' æ itj.
    Tore retta seg opp, bøyde den tynne kroppen sin forover. Det var noe med øynene til Tore, du kunne ikke slippe unna. De stakk, nesten som det kortklipte håret hans.
    - Jo, det betyr at hvis en drittsekk går på dæ, for eksempel, så ska vi hjelp' dæ.
    - Javel, sånn ja. Tøft. Øyvind smilte.
    Det hørtes flott ut. Å ha noen som var der og støtta deg.
    - "To: Hell Riders er hemmelig. Den som monser om Klubben og
hva den holder på med, blir straffet strengt."
    Jeg var enig. Klart at Klubben måtte være hemmelig,
ellers kunne jo hvem som helst komme og få vite om hemmelighetene våre. Hvis ikke, det kunne jo hende-.
    Jeg skulle til å spørre Tore om noe, men jeg droppa det.
    - "Tre", leste Øyvind. "Sjef for Hell Riders er den som veit
mest om Klubben fra før."
    Øynene til Øyvind flakka fra Tore til meg og tilbake.
    Han hadde grønne øyne Øyvind, og stor, rett nese - og fregner. Håret gikk nedpå skuldrene og ligna temmelig på håret til Brian Jones, bare at det var litt mørkere. Jeg fikk ikke lov å ha langt hår. Ikke Tore heller.
    - E all' sammen enig? spurte Tore.
    - Kem som veit mest om Klubben då? spurte jeg.
    - "Kem som veit mest om Klubben då?" Tore flirte. Æ, så klart.
    - Skal du være Sjefen då?
    - Åh, sa Øyvind.
    - Javel då, sa jeg, jeg ville ikke krangle.
    Tore fikk et viktig uttrykk i ansiktet og stakk handa i lomma. Rolig dro han fram tre patroner med skudd i som han satte opp på en plankebit.
    - Dæven, sa vi og stirra på patronene.
    - Kor har du fått tak i derran? spurte Øyvind opphissa.
    - Hemmelig, sa Tore og så ut som Perry Mason i trynet. E det
greit at æ e Sjefen,eller-?
    Jeg nikka sakte. Det var ikke noe å si på det, ingenting.
    Skulle tru hvor han hadde de skuddene fra? Vi skulle nok få greie på det.
    - Ja, da e vi klar da, sa Tore.
    Vi satte oss opp.
    - Vent litt forresten. Vi skulla hatt med nokka om kvinnfolk.
    Jeg måtte flire.
    - Ja! sa Øyvind, og det lyste i ansiktet hans. Jeg visste
hvem det var han fór etter.
    Tore tok arket og skreiv til med penn; leste høyt:
    - "Fire: Hell Riders skal ordne med kvinnfolk til medlemmene.
    - Bra, sa Øyvind.
    Jeg syntes kanskje det var litt barnslig med denne Klubben, men den skulle tross alt ordne med kvinnfolk. Damer, så mjuke og deilige at du bare kunne fantasere om det.
Hestene trava forbi ute på banen igjen.
    - No e det OK, k. Bakbeina var bundet til forbeina med tauene i kryss, som de pleide, for at hoppa ikke skulle sparke bakut.
    Mye folk stod rundt og så, folka fra Garberg og Blekkan-stallen, både stallguttene og kvinnfolka som jobba der. Jeg syntes det var rart at kvinnfolka ville se på noe sånt, for det måtte jo være ganske flaut for dem å se. Men de stod der, jeg så Jorunn også. Og fadern og faren til Tore.
    Hesten vrinska og trampa, og så blei han leid ut av stallen. Det var Freedom. Tore så på meg og gliste. Jeg smilte tilbake.
    - Stilig.
    Jupiter leide ham, Freedom var opphissa. Han rykka i bisselet og neseborene var vilt oppspilte, øynene stirra, det var akkurat som han var et anna sted. Og under buken vokste kuken som en enorm ridderlanse. Av og til sopte den i bakken, men Freedom brydde seg ikke. My Bella trampa urolig, og Freedom rykka i tømmene og steila over mot henne. Det glinsa i den svarte kroppen. Jupiter hadde sitt fulle hyre med å holde styr på ham, men så leide han ham sakte fram mot baken til My Bella. Fadern gikk fram og holdt unna halen hennes, og med et vrinsk som mer ligna på et brøl reiste Freedom seg på to og la seg framover ryggen til My Bella. Men Freedom var for ivrig, kuken sklei på skinka til My Bella og havna utafor. Jeg så på Tore.
    - E han ikkje hølvant, han her premiehingsten dokkers?
    Tore løfta handa til svar, viste meg fingeren. Jeg flirte.
    - Steiki, sa Øyvind.
    Freedom var nede igjen. Fadern og Jupiter jobba på spreng.
    Freedom reiste seg på nytt. Jupiter tok rundt staken til Freedom styrte den rett inn. Den glei på plass, og det kom et sukk fra Freedom.
    Jeg skjønte ikke hvordan det kunne være plass til så mye kuk i ei hoppe, men Freedom la seg på og støtte den sakte helt inn. Han stønna og dro på, ut og inn. Hovene trampa mot bakken og My Bella blei pressa inn mot stallveggen, Freedom lå fram over ryggen hennes og inne i henne hadde han den lange lansen.
    Jeg stakk hendene i lomma. Jeg så på Jorunn, svalgte, men hun så ikke min veg.
Freedom gjorde noen forte jokk, det kom noen rare stønn, og så var det over. Han lå et øyeblikk stille over ryggen hennes.
    Jupiter dro forsiktig i tømmene, og Freedom akte seg av. Han var helt rolig nå, og staken hang plutselig og slang som ei lefse.
    - Dæven, sa Øyvind.
    Fadern leide Freedom mot stallen. Faren til Tore kom fram og
klappa Freedom, han var sikkert fornøyd med hesten sin. Han kom til å bruke ham en del i avl framover, han hadde snakka om det. Freedom var 6 år, han kunne kanskje bli en like god avls- hingst som Steggbest og Årseth Rauen med tida? Steggbest hadde allerede bedekka 66 hopper. De var kaldblodsere, så det gikk ikke an å sammenligne direkte, men jeg tenkte at Freedom hadde ihvertfall like lang kuk som Årseth Rauen, og han hadde den lengste på hele Leangen.
    - Bli her litt, Tore!
    Faren hans ropte. Vi blei med alle sammen bort til bilen deres, en Volvo Amazon. Berg åpna bakluka og tok opp en pakke. Han gav den til Tore.
    - I anledning overtaking av'n Freedom og avlen og i det hele tatt, værsågod, sa Berg og smilte.
    Han var blid som vanlig. Han kom nesten alltid med en vits eller oppmuntring når han så oss.
    Tore åpna pakken og tok ut et par sko. De var knallrøde,
det var et par kjøresko, sånne som noen av kuskene brukte under løp.
    - Dæ, sa Øyvind. Råtøft!
    Tore sa ingenting.
    - Ka du si da? spurte Berg.
    - Nja, takk, kanskje, sa Tore og så ned.
    - Kor e de kjøpt hen? spurte jeg.
    - Å du veit, æ var en tur med'n Freedom i Østersund, og der
fikk æ kjøpt et par. Du veit når vi har fått egen hest, må vi snart få oss egen kusk og.
    Det stemte, etter seieren i Fiat-løpet, hadde de vært en tur på løp i Østersund. Og så hadde han spart skoene til nå, den luringen.
    Tore klemte på skoene, det lukta godt av det mjuke læret, og
skoene så lette og deilige ut å gå med. Ligna litt på skoene til Peter Pan.
    - Skal du itj prøv dem? spurte Berg.
    Tore tok av seg turnskoene han hadde på og smatt føttene ned i de nye kjøreskoene. Han gikk forsiktig noen skritt til hver side. Så stramma han seg opp og sprada avgårde som en hane.
    - Passe dem? spurte Berg.
    - Ja, passe bra, sa Tore.
    - Ja, med derre sko'n kan du snart konkurrer' både med'n Blekkan og'n Jupiter.
    Tore gliste.
    - Det bli' saker, ka? sa Jupiter plutselig bak oss.
    Tore så stolt på ham.
    Vi bøyde oss ned og studerte skoene. Det var for at kusken
skulle være så lett som mulig at de laga kjøresko. Og for at det skulle se flott ut.
    - Praktfull hest, han Freedom Fighter? hørte jeg Berg si til Jupiter.
    - Ja, du har skaffa dæ en topp avlshingst der.
    Han hadde rett i det, Jupiter. Freedom var en av de beste hestene som noen gang hadde vært stalla opp på Leangen. Før eide Berg hesten sammen med en som het Abrahamsen, men nå hadde Berg kjøpt ut Abrahamsen sin del og eide ham helt aleine. De leide ham først fra Amerika et helt lag, seinere kjøpte de ham. Det egentlige navnet hans var Wayraid Black, men det likte ikke Berg, og døpte ham om. Jeg lurte på om det ikke kunne bety ulykke?
    - Kosta flesk, sa Berg, men du må betal litt for skikkelig materiell.
    - Men det har vært brukt for my' skit i avlen, ja, sa Jupiter.
    - Enig, sa Berg. Æ skjønne' itj det der. Det e da ingen som har bruk for det her svake avkommet.
    "Det her svake avkommet". Han sa det, og jeg syntes det hørtes merkelig ut. For en hest var nå vel en hest, sjøl om han ikke var verdens beste traver?
    Så ropte fadern på meg, og jeg løp inn i stallen. Utafor veggen holdt de på å løsne My Bella, og hun blei også leid inn i stallen vår.
    Vi hadde seks hester stalla opp hos oss. Freedom hadde den største boksen, til høyre når du kom inn. På den andre sida av midtgangen stod Vinyl og Frøken Attila, to 3-årige kaldblodsere. Så kom Gagarin, en varmblodser. Til venstre for henne hadde My Bella boksen sin. Så kom den tomme, og innerst i kroken til venstre, litt vekk fra de andre, stod 2-åringen Lolita.
    Jeg gikk bort til boksen hvor fadern dreiv og skulle stelle Freedom. Jorunn tok seg av My Bella.
    Jeg gikk og henta ei bøtte vann til Freedom, som han drakk godt av. Han var ikke blitt lite tørst av å stå i med My Bella. Han var varm også, svettdråpene pipla fram i det svarte skinnet.
    - Så, så Freedom, sa jeg og strøyk ham.
    Fadern fant fram striglebørsten og begynte å strigle, gnei børsten, masserte svette og skitt ut av huden til Freedom, nedover leggene. Han likte seg og knegga fornøyd. Eller gjorde han? Fadern strigla i veg, fort og nesten slurvet, syntes jeg, og Freedom rugga på seg, som om han sa: Nei, ikke sånn.
    - Æ skal gjøre det, sa jeg.
    Fadern så opp, blank i øynene.
    Så det var den dagen idag. Fadern drakk, øl og sprit. Ofte. Og etter at vi flytta fra Bardufoss og Setermoen, begynte han å drikke mer. Det var derfor vi måtte flytte, på grunn av at fadern var dranker. Han jobba som stallmann i Kløvkompaniet i Brigaden. En dag klarte han ikke å holde seg da en av sjefene kjefta ham opp. Han hadde drukket da også. Jeg var der og hørte hele historien. Noen hadde glemt å henge opp seletøyet, og da sjefen oppdaga det, fikk fadern kjefta.
    - Å reis tel helvete! skreik fadern.
    Sjefen var offiser, så det var slutten på den jobben, for det var sjølsagt ikke første gangen.
    Men fadern gjorde alltid arbeidet sitt, han var svært glad i hester. Kanskje var han mer glad i hester enn i folk; han sa det til meg en gang.
    - En hest e trufast, han svikta dæ aldri, sa fadern.
    Sant nok. Hvis vi ikke svikter hesten.
    Den dagen i stallen hadde fadern en dårlig dag, han bare rota. Han gav meg striglebørsten og tok fram lerka si fra den "hemmelige" plassen oppe ved takbjelkene. Han tok en diger slurk.
    Jeg så på ham, og hvis jeg hadde kunnet snakke med øynene, veit jeg hva fadern hadde fått høre. Jeg syntes det var ekkelt at han drakk så mye, men det nytta ikke å si det til ham, han blei bare sur. Modern hadde sagt det tusenvis ganger, og kjefting var det eneste som kom ut av det.

 

Hvorfor vi ikke vil holde kjeft
Antall muligheter er begrenset
Gategutt
Anarkiets år
Leopardmannen
Lukkøye

Piratene
Freedom Fighter
Prinsen av Fogo

Når jeg ser du ler, kære Olga, må jeg gråte