Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

Gategutt
Utdrag fra dokumentarroman (1990)

Forord

Denne dokumentar-romanen bygger på Håvard Danielsens egne notater, nedskrevet i fyldige kladdebøker, samt på ukentlige samtaler mellom ham og meg gjennom et drøyt år. Jeg har også, i forståelse med Håvard Danielsen, hatt tilgang til viktige saksdokumenter fra Trondheim Sosialkontor.
Framstillinga er dokumentarisk og tro mot virkeligheten så langt det er mulig. Navn på personer, steder og institusjoner er imidlertid i en del tilfeller forandra eller utelatt.
Leseren vil forstå hvorfor.

Bjørn-Erik Hanssen

Jeg kom til verden i en murstensgård
og ble en gategutt.
Og ingen gategutt er født igår.
Han finner tidlig både skyteskår
og krutt.

Rudolf Nilsen

1. FREDLØS.

Det må ha vært på grunn av Agneta. Agnetas ansikt, sangen.

    Jeg vakla inn på kaffebaren, New York-trafikken drønnende forbi på gata, hjertet mitt. Klatra opp på en av de høye krakkene, forlangte en kaffe, supte den skjelvende i meg.
    I TV'n på veggen, plutselig Agnetas ansikt.

    Det samme drønnet på hybelen, hjertet, bilhjulene mot asfalten, pusten, min egen. Jeg så innover i rommet, hørte plutselig den samme sangen.

    Agneta, de triste øynene. Det lyse håret i vinden.
Syntesizeren, de klare tonene fra et piano.
Benny, Bjørn og Annfrid snur seg, de står på rekke, de smiler og snur seg, går.
Leppene til Agneta.
    I don't wanna talk
    about things we've gone through
    Agnetas sørgmodige øyne.
    I've played all my cards

    Jeg tenkte: Er virkelig alle kort spilt?
    Skyggen av Agneta, alene i parken. De andres rygger, smilene, de hvite tennene, leppene blanke.
    The winner takes it all
    The looser standing small

    Jeg reiste meg, det gnistra.
    Skal vinneren ta alt, for evig og alltid?

    Jeg hadde tenkt på det lenge, kanskje bestandig. Det var ingen impuls-handling, det var overlagt, planlagt. Jeg skjønte at tida var inne.
    Jeg dro inn til byen. På Gresvigs Sportsforretning gikk jeg inn. Kikka på soveposer. Jeg hadde ikke tenkt å anskaffe noen sovepose.
    Jeg gikk til disken.
    - Æ skulla sjett på soveposa, sa jeg til ekspeditøren.
    - Ka slags type har du tenkt på? Vi har en del forskjellige.
    Han begynte å dra fram uulike poser, grønne, blå, røde. Han snakka om dun, vatt, temperaturer i skog og mark, jeg hørte ikke.
    - Æ trur æ vente litt med soveposen, sa jeg stivt. - Æ ska ha med mæ dama, hu ska ha en sovepose hu og. Men æ skulla sjett på haglegevær og.
    Ekspeditøren gikk bort og låste opp et stort skap. Geværene stod på rekke og rad, jeg svaia.
    - Enkelt- eller dobbeltløpa? Ska det vær kraftig? spurte ekspeditøren.
    - Enkeltløpa, sa jeg. Det trent itj å vær så kraftig. Du skjønne' æ ska ta mæ en tur på hytta i helga, og æ e så plaga med rotta utpå der. Få ei billig ei.
    Ekspeditøren løfta ned et av geværene fra stativet. Jeg kunne ikke puste.
Han demonstrerte hagla for meg, montering, demontering, hvordan kolben kunne taes av og settes på.
    - Og den koste-?
    - 665 krona.
    - Æ tar'a.
    Ekspeditøren nikka.
    Han satte hagla tilbake på plass igjen i stativet, blei borte et øyeblikk og kom tilbake med ei eske. Han åpna og viste meg delene. Jeg kremta.
    - Æ må vel ha nokka å skyt med. En 30 skudd skull' klar' sæ.
    Han la skuddene på disken. Jeg betalte, la skuddene opp i den store pappeska.
Jeg løfta opp eska og gikk mot døra. I det jeg skulle gå ut, dukka en polis opp, på veg inn, i full uniform. Jeg trakk pusten.
    Bestemt skritta jeg ut døra og kom ut på Torvet.
    Jeg dro rett hjem. Fant fram baufila i kjøkkenbenken og satte meg til og file. Etter en halv times tid var løpet kappa. Jeg pakka inn geværet i noen skjorter, så ikke delene skulle skrangle og la det på plass i baggen min. Med hagla i baggen, sammen med en eneste patron, dro jeg til byen på nytt.
    Jeg rusla omkring, prøvde å ta det med ro. Spiste middag, gikk på ei musikkforetning og kjøpte en Walk-man og noen kassetter.
    Det var en fin dag. Alt hadde en hensikt, en mening. Jeg visste hva jeg skulle gjøre. Kanskje hadde jeg sett fram til denne dagen i ti år. Det skulle bli en befrielse.
    Byen virka merkelig vanlig; bilene, trafikken, folka. Jeg gikk rundt og tok farvel med Trondheim, byen som lå der helt vanlig og ikke visste noe om hva som skulle skje.
Mot kvelden vandra jeg ned til Jernbanen. Kjøpte billett til Oslo,ingen retur, steig ombord. Tok på med hodetelefonene, toget begynte å trille.

Røyken ligger tungt rundt lampetten, siger ut i rommet. Lager striper i lufta som en virkelig skybanke. Jeg sitter på stollenet til fattern, drar handa handa forbi lampetten og løser skyene opp. Sola lyser klart igjen.
    Det er fattern som røyker, han sitter på den vanlige plassen sin i den grønne lenestolen og stirrer ut i lufta med de tettsittende, mørke øynene.
    På teppet foran ovnen ligger Buster og sover.
    Dette er mitt bilde, bleika, forandra, men jeg ser det klart, det er bildet mitt av familien vår, alle er der.
    Ute er det vår og bildet går i milde farger.
    Ved stuebordet sitter Anne Berit med leseboka og muttern, lita og tynn, leser i Hjemmet. I senga i stua ligger Arne med feberblankt blikk.
    Bildet er stumt, jeg hører ingenting, men jeg kjenner lukta av sneipene i fatterns askebeger.
    Nå kommer lyden, lette fottrinn i trappeoppgangen. Det banker på døra. Jeg løper for å åpne. Det er Eva, som pleier å sitte barnevakt. Hun står der smilende, det lange lyse håret henger med krøller ned på skuldrene. Jeg blir stående.
    - Får æ lov te å kom inn, spør hun.
    - Ja, sier jeg, og rygger bakover.
    - Kan æ få snakk med pappan din?
    Jeg snur meg og løper inn i stua igjen.
    - Pappa, det e hu Eva, hu vil snakk' med dæ!
    Mor går ut på kjøkkenet og setter på kaffekjelen. Eva kommer inn, hilser smilende på fattern.
    - Hei.
    - Heisan.
    Fattern er alltid blid når Eva kommer på besøk, han og Eva holder en spøkefull tone seg imellom som jeg aldri hører mellom ham og muttern.
    Muttern kommer inn og setter to kopper på bordet.
    - Ska itj du ha kaffe? spør fattern.
    - Æ har nettopp drukke', sier muttern.

    Slik er det første bildet mitt og jeg kan kalle det fram når jeg vil.

Vi var på veg hjem fra barnehagen.
    - Vi fær bortpå trikkeholdeplassen, sa jeg.
    - Ja, sa Hugo.
    Vi la vi oss ned på ryggen på graset ved gjerdet til det gamle Vollanfengslet, så oppunder skjørtene til kjerringene. Vi så trusene til en hel drøss.
    Fru Jensen steig av trikken, hun smilte til oss, vi blei helt forfjamsa. De hårete beina hennes fortsatte og fortsatte opp under det blåblomstrede skjørtet, og akkurat da det blåste litt opp i vinden så vi en kølsvart dott mellom lårene hennes. Det støkte i oss, det var musa hennes! Fru Jensen hadde ikke truse på seg!
    - Pip, pip, sa Hugo og så flirte vi, det var bare såvidt vi klarte å reise oss og gå hjem.

Jeg var i det store, grønne huset, hos Nilsen. Det lukta løk.
    Fru Nilsen hadde tatt av meg alle klærne, unntatt trusa. Vi stod på kjøkkenet deres. Jeg frøys litt. Fru Nilsen kledde på meg igjen, men det var andre klær. Jeg fikk ofte klær av fru Nilsen.
    - Den underskjorta kan du ta, veit du, sa fru Nilsen og dro ei skjorte med brodert krage over hodet på meg.
    - Og den strømpebuksa og den kjolen.
    - Kjole? spurte jeg.
    - Ja, så bli du så fin, smilte fru Nilsen. - Og te slutt tar du den nette lua her.
    Hun satte på meg en hvit sommerhatt, knytta bandet under haka. Hun så på meg, slo hendene sammen.
    - Nei, no va' du vel nydelig.
    - Ja, sa jeg.
    - No kan du gå hjem te'a mor, sa fru Nilsen.
    Hun gav meg mine egne klær under arma og åpna døra for meg. Jeg så meg for og gikk over gata, inn porten.
    Ute i gården stod muttern og hengte opp klesvask.
    - Hei, sa jeg.
    Muttern stoppa midt i opphenginga. Buster logra mot meg, men knurra.
    - Har du vorre' hos Pess-Nilsen no igjen?
    - Ja, sa jeg.
    Muttern satte hendene i sida.
    - Har æ itj sagt dæ at du itj får lov te' å ta imot klær av'a Pess-Nilsen? Du sjer ut som en veitj-unge.
    - Åja, svarte jeg.
    Muttern så på meg med urolige øyne. Buster gjødde.

Hvor mye går det inn i en to-roms leilighet? Mye, jeg trudde ikke det gikk an.
    Vi stabla opp på fortauet, potteplanter, kasser med klær, kjøkkenkopper, verktøyet til fattern, vesker og bagger og den rutete skoleransla til Anne Berit.
Naboene stod og kikka. Nå var de snart ikke naboene våre lenger, de skulle bli naboene til de nye som skulle flytte inn, hvem det nå kunne være. Det var det samme for meg, jeg ville ikke savne så mange av dem. Den eneste var Hugo. Hugo med det røde håret, knallrødt, som en gulrot.
    Vi pleide å klatre opp i lønnetrærne i Høgskoleparken og rope til sladrekjerringene. Hugo brukte å spise maten sin oppe i treet, brødskive med tyttebærsyltetøy og hver gang vi så fru Jensen på gata eller bak gardina ropte vi fusskjerring og flirte. Fru Jensen mente det var vi, Danielsen sine som var en fuss-familie. Hun fulgte med med hva vi gjorde hele tida. Om muttern hadde glemt å vaske vinduene, om jeg eller Arne var ute om kvelden eller om jeg lekte med Hugo nede ved elva. Det var ei som visste alt, fru Åshild Jensen.
    Men etter at vi hadde sett musa hennes, klarte vi ikke å være så irriterte. Muttern sa dessuten at det var synd på fru Jensen, for mannen hennes var død og hun mangla skaft til kosten sin.
    Hugo stod og så på flyttesjauen nå, sa ingenting.
    Jeg gikk opp for å hente en blomst som muttern ikke fikk med seg i den siste eska. Jeg klatra opp i den lysegrønne trappeoppgangen, det knirka i trappetrinnene , med de kalde jernbeslagene med bokstavene Ø.M.V. på kantene. Entredøra vår med blomster i glasset stod åpen, rørte seg sakte i trekken. Jeg gikk inn, leiligheten var tom. Stua hvor sofaen og stuebordet og TV'en og senga til Arne hadde stått var hvit og forlatt. Bildet av den spanske senorita'en som fattern hadde vunnet på tivoli, hadde etterlatt seg et høl i veggen, og der sofaen hadde stått kunne jeg se en gul skygge. Leiligheten var naken og spøkelsesaktig. Hadde vi virkelig bodd her? Jeg løfta opp potteplanten fra det tomme entrégolvet og sprang ned på gata igjen.
    Jeg merka oppstyret allerede i trappa, på fortauet var det full røre.
En mann jeg aldri hadde sett før stod nærmest bøyd over muttern, brølte henne inn i ansiktet. Muttern freste tilbake, som en lemen.
    - Men høre' du itj ka æ si da mann? Æ har itj no' med det!
    - Så sje å skaff mæ ein som har no' med det, da! Et visst kjennskap te han der forbanna taktekkern har du, eller -?
    Vi stimla sammen rundt dem, hele Klostergata var visst der, mange så ut til å like seg. Jeg likte meg ikke.
    - Der kjem'en! var det plutselig noen som sa. Alle snudde seg.
    Fattern kom trillende rundt hjørnet i den røde folkevogna for å hente det siste lasset. Bobla sklei opp langs fortauskanten og stoppa. Fattern sveiva ned vinduet, stakk ut arma og åpna døra. Alles øyne var retta mot ham.
    - Ja, her va' det folksomt, smilte fattern.
    Mannen i skinnjakka gikk og stilte seg opp foran ham.
    - Roar Danielsen?
    - Ja, det e mæ det, sa fattern.
    Fru Jensen lo.
    - Det va' det her taket på en viss gård i Mellomila-?
    Fattern tenkte seg om, rynka panna intenst, øynene blei pressa enda tettere sammen. Gjorde han seg til?
    - Jo, det stemme det, sa han til slutt.
    - Taket lekk' som ei sil, ropte skinnjakka.
    - Har du prøvd å tett det? sa fattern.
    Alle flirte.
    - Itj prøv dæ! skreik mannen i skinnjakka.
    Fattern stramma seg opp.
    - Det taket va' tett som ei potte da vi va' ferdig, sa han skarpt.
    - Den pesspotta har itj æ villa hadd under senga.
    - Nei, nei, sa fattern. Kver sin smak.
    Skinnjakka gav seg ikke.
    - Hvis itj dokker har tetta den lekkasjen i løpet av 14 daga forlange æ pengan på bordet. Vi e lei no!
    Fattern så alvorlig på ham, bretta opp skjorteermet og satte rolig knyttneven under nesa på skinnjakka.
    - Sjer du den neven her, Woldseth? Hvis itj du trekke' te dæ trynet ditt og det litt brennkvikt, så ska' æ faen mæ vis dæ at æ kan bruk den herre'n te no' mer enn å tekk tak med, ja!
    Woldseth stirra lenge på fattern, så snudde han og gikk. Det var noen som klappa.
    - Det e rett det, Danielsen, itj la dem ta dæ!
    - Nei, så faen heller, sa fattern.
    Han hupsa på seg buksene og gikk bort til muttern.
    - E det her det siste?
    - Utenom salongen, ja.
    Det var stille og rart. Vi bar sakene inn i bilen. Den blei helt full, bagasjerrommet, baksetet og forsetet.
    - Dokker får ta bussen oppover, sa fattern.
    Anne Berit og Arne var allerede dratt.
    - Forresten, han Håvard kan kanskje trøkk sæ inn i forsetet?
    Jeg nesten hoppa. Fattern var bra grei. Jeg holdt blomsterkassa foran meg og klemte meg inn. Plantene kilte meg i nesa og jeg så akkurat over kanten på pappkassa. Foran føttene mine klirra syltetøyglassene.
    Hugo så på meg.
    - Ha det, sa han.
    Ikke noe mer, men han så på meg, det var som om han ville si noe.
    - Ha det, sa jeg.
    Fattern rusa igang bilen og tok laus. Bak oss stod salongmøblementet igjen på fortauet, det var alt.
    Vi kjørte bortover forbi Dødens Dal og Høgskolen.
    - Ka va' det han mannen villa, pappa?
    - Itj bry dæ om det du, Håvard, han Woldseth e en drittsekk. Hvis'n prøve' sæ igjen, så tar vi'n. Greit?
    Han smilte, jeg smilte tilbake.
    Vi passerte krysset ved Lerkendal og tok opp Dybdals veg, det rykka i folkevogna.
    - Heisan, sa fattern. Ja, det e girkassa som e' gåen, men hu' hold no vel te vi har komme' fram.
    Villaene i Dybdalsvegen fór forbi, steinbed og syrinbusker lyste i gult og lilla. Jeg spurte fattern hvem som bodde i husene.
    - Det e' all' de fine professoran og ingeniøran og advokatan det, sa fattern.
    - Ka e en advokat?
    - Ein som snakke' i rettssalen og styre' med lovan, sa fattern.
    Midt i bakken skrangla det til og lyden steig fra folkevogn til Scania Vabis. Vi snudde oss, i gata bak bilen lå et langt, bøyd rør med en boks midt på.
    - Lydpotta, sa fattern og stoppa. Vi gikk ut og kikka. Jeg syntes røret lå og vrei seg som en orm på asfalten. Fattern bøyde seg ned og løfta det opp, men slapp det like fort.
    - Steiki! brølte han gjennom skrallet.
    - Beit det? spurte jeg.
    - Beit? Æ brent mæ for faen! Pass dæ, det e glovarmt.
    Han sparka i eksosrøret så det trilla over fortauet og ned i dalen på nedsida av vegen.
    - Nøtte' itj å reparer' på det likevel, sjø', sa fattern forklarende.
    Vi satte oss inn og starta opp på nytt. Folkevogna brumma som et svært dyr, nei den brølte, lyden kom nedenfra et sted, begynte under oss og dirra og skalv opp gjennom hele bilen, vibrerte helt inn i brystet mitt. Bilen hadde ei voldsom kraft nå, det var som å sitte i en racerbil, vi tok av og satte oss i bevegelse, jeg snudde meg bakover og så, men asfalten lå grå og flat som vanlig og hadde ikke krølla seg det minste.
    Vi durte forbi de gule og lyseblå blokkene på toppen av bakken. Folk på fortauet snudde seg etter oss.
    - No e vi der snart, sa fattern.
    Vi svingte innover mot noen, men det så ganske spennende ut.
    - E det her vi ska bo? spurte jeg.
    Fattern stansa bilen og slo av motoren.
    - Stemme', sa han.
    Fattern steig ut og kom rundt og åpna. Han løfta ut blomsterkassa og jeg lirka meg ut.
    Anne Berit og Arne kom pesende bort, nå så jeg at de var helt våte i håret. Enda sola skinte like mye her oppe som nede i byen.
    - Har det regna her? spurte jeg.
    - Regna du liksom, sa Anne Berit, vi har dusja.
    - Du kan dusj du og, sa Arne.
    Fattern lempa av og vi begynte å bære inn fra bilen. Trappene var av stein, det knasa hardt av sanda under føttene våre. Jerngelendrene ljoma da vi støtte borti dem. Det var bare noen få trinn å gå for oss, vi skulle bo i første etasje. Jeg løp fram til vinduet i stua, jeg så blokker og blokker, det samme fra soverommene på baksida.
    Arne hadde begynt å springe rundt og rundt i leiligheten, gjennom kjøkkenet, ut i gangen, inn på stua og inn den andre enden av kjøkkenet, om igjen og om igjen. Skoene hans klakka hardt i golvet.
    Jeg åpna ei dør, det var badet, med do og vask og dusj! Sannelig, vi hadde bad i huset nå, det var rart, et eget rom til å vaske seg i. Jeg kjente plutselig ei hand på skuldra. Det var muttern som hadde kommet seg oppover. Hun hadde med seg Buster som trippa rundt og snuste overalt.
    - Vil du dusj, Håvard?
    Jeg kjente etter.
    - Æ vil ha mat, sa jeg.
    Muttern grov i en av kassene, fant fram en pose havregryn og sukker. Jeg satte meg ved bordet, som var det eneste møblet som var kommet på plass. Det var merkelig, akkurat som om kjøkkenbordet vårt var blitt mindre. Tingene våre så annerledes ut i dette huset.
    Havregryn med sukker og melk, det smakte. Muttern satt og så på mens jeg spiste.
    - Trur du det bli' fint å bo her da, Håvard.
    - Ja.
    - Bare vent te vi får på plass all' møblan, så bli det sikkert koselig.
    - Kor e'n far hen?
    - Han skull' ned te byen for å få nån te å kjør opp salongen og kjøleskapet.
    - Åja.
    Tærne til Buster tikka som ei klokke mot sementgolvet.
    Jeg kjente plutselig at jeg var trøtt. Det var blitt seint, sa muttern, vi måtte legge oss. Vi fant fram tannbørstene og gikk inn på badet, pussa tennene i den hvite vasken, golvet var hardt og kaldt, ikke som kjøkkengolvet i Klostergata, ruklete og av tre.
På soverommet satt dukkene til Anne Berit på en stol og så på oss. De venta kanskje på fattern de også. Vi venta temmelig lenge, men han dukka ikke opp. Til slutt begynte muttern å skru sammen sengene våre sjøl, men etter ei stund gav hun opp, hun fikk det ikke til. Vi skøyv sengeplankene bort i et hjørne og muttern redde opp til oss på madrassene på golvet. Foran vinduet hengte hun et pledd. Arne og Anne Berit sovna med en gang, men jeg blei liggende våken. Rart å ligge på golvet, taket var så høyt oppe. Det glei liksom avgårde, hjørnet oppe i taket blei mindre og mindre, snart var hjørnet langt borte og jeg var ganske liten og lå på golvet og hadde flytta. Vi skulle aldri mer bo i Klostergata, jeg skulle ikke være kamerat med Hugo lenger. Jeg skulle få nye venner på Moholt og etter sommeren skulle jeg begynne på skolen. Taket blei mindre og mindre. Muttern kom inn i en lysende firkant langt vekk.
    - I morra må du prøv dusjen du og, Håvard, sa hun. Og så kan du gå ut og leik med de ander ungan. Du bli' sikket fort kjent med dem du, Håvard.
    - Ja, sa jeg.
    Jeg tenkte at det var fint at vi hadde fått ny, stor leilighet, og på badet var det en knagg til hver.

 

 

Hvorfor vi ikke vil holde kjeft
Antall muligheter er begrenset
Gategutt
Anarkiets år
Leopardmannen
Lukkøye

Piratene
Freedom Fighter
Prinsen av Fogo

Når jeg ser du ler, kære Olga, må jeg gråte