Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

Leopardmannen
Utdrag fra dokumentarroman(2000)

Vi lever alle våre liv på denne siden av speilet. Men når vi beveges av glede, når vi i korte øyeblikk henrykkes, åpnes sansene. Det beste livet, det livet vi virkelig ønsker å leve, er på den andre siden av speilet - den siden som vender ut mot det store lyset og som gir bud om et ufordervet paradis. De beste fortellingene snakker til oss med vår egen stemme, men de snakker til oss fra den andre siden.

Ben Okri

Folk er sinte for tida. Det er ingen forståelse mellom en mann og foreldrene hans eller en mann og naboene hans. Dette har ført til vanskeligheter for hele familien vår, for hele Iraqw-folket. Det blir sagt at det å samle folk er medisin god nok; å samles og å drikke sammen fører folk til det de søker; stemmen til mange mennesker som har tanke for én ting: Jorda og markene i verden. Dette vil visserlig Looaa høre og ta imot stemmene fra denne samlinga. Hvis hver og en ber med ett hjerte, vil Looaa visserlig lytte til bønnene våre.

Iraqw eldste på innhøstingsfest.

Døde kyr.

Jeg våknet av en lyd, som et rapp i brystet, og satte meg opp i senga med et rykk. Lyden gikk som en mørk dur gjennom kroppen. Jeg lyttet igjen, men det eneste jeg kunne merke var pusten til Ingeborg ved siden av meg i senga og den svake susingena i trærne utafor vinduet. Ellers var alt stille. Ungene sov i rommet vegg i vegg.
    Det var bekmørkt. Det luktet parafin. Jeg åpnet myggnettet og tok noen skritt ut på det kjølige murgolvet. Jeg fant lysbryteren ved dørkarmen og skrudde på. Ingenting skjedde. Nei, selvsagt, dieselaggregatet sluttet å gå klokka ti. Jeg fortsatte mot vinduet. Det knaste til under de nakne føttene mine. Jeg skulle til å skrike, men holdt inne, trakk hurtig føttene til meg. Det var kakerlakker på golvet; de bet, det stakk.
    Hva er det jeg har rotet meg borti? tenkte jeg. Hvorfor famler jeg rundt i dette rommet, i dette gjestehuset, midt på natta? Jeg må ha blitt gal; Bjørn-Erik Hanssen fra Trondheim er blitt klin sprø som roter omkring i belgmørket på dette gjestehuset i svarteste Afrika, etter hva?
    Skulle jeg tenne parafinlampa?
    Lommelykta, tenkte jeg og bøyde meg ned ved siden av senga. Jeg gikk bort til vinduet og prøvde å lyse ut gjennom myggnettingen. Lysstrålen danset rundt mellom trærne, men jeg så bare gras og trestammer. Jeg senket lykta, tok et skritt tilbake. Der var lyden igjen! Et langtrukkent brøl; det måtte komme fra et dyr, en forferdelig rauting. Jeg prøvde å åpne luftespilene i vinduet for å høre bedre. Lyden kom borte fra skolen. En uhyggelig rauting var det, buring fra et dyr i nød. Kanskje var et rovdyr på ferde, en hyene eller en leopard? Skulle jeg vekke Ingeborg? Nå hørte jeg stemmer også. Jeg lyttet intenst for å prøve å skjelne noen ord, men så ble det stille igjen. Lenge. Stillheten senket seg svart som natta over trærne og markene.
    Jeg merket at jeg var begynt å hutre. Jeg lukket luftespilene i vindusglasset og trippet tilbake over murgolvet bort til senga. Krøp ned i soveposen og prøvde å sove. Men det var som den spøkelsesaktige rautingen hadde satt seg fast i brystet. Jeg ble liggende og gruble, vred meg urolig fra side til side. Hvorfor var jeg her? I en nedfallslandsby så langt ute i bushen som det gikk an å komme?
    Begynte det ikke ved frokostbordet? En av disse ugne morgenene i heimen; vi kranglet med ungene om å sitte ordentlig ved bordet. Jeg tror det var Gry som forsynte seg av maten da Ingeborg bare eksploderte. Om Gry var klar over at hun spiste opp alt brødet selv og bare lot skalkene ligge igjen?
    Gry prøvde å forklare at hun ikke likte det som alltid blir en tørr, hard ende på brødet. Og det likte tydeligvis ingen andre i familien heller, det var derfor skalkene ble til overs, eller hva? Og dessuten, var ikke den diskusjonen gått ut på dato for lenge siden?
    Ingeborg svarte at sånn som verden så ut var det heller holdningene hennes som var gått over datoen.
    - Så hiv skalkene da! sa Gry.
    - Eller send dem til Afrika, sa jeg ironisk.
    Det ble stille rundt kjøkkenbordet. Jeg kunne se at Ingeborg tenkte, at tingene liksom koblet seg sammen i hjernen hennes.
    - Der har vi det! sa hun gledesstrålende.
    Jeg smilte overbærende.
    - Men jeg mener det! sa Ingeborg.
    - Hva er det du babler om? spurte Ida.
    Jeg bare måpte. Ingeborg mente faktisk det hun sa. Hun var kommet på noe hun syntes var en fantastisk god idé.
    - Jeg må finne ut hvor vi skal dra; jeg vet jo ingenting om Afrika, sa hun. Og begynte å bære hjem stabler med bøker fra biblioteket.
    Ungene og jeg himlet med øynene. Jeg ville dukke, synke i dypet som en stein. Jeg hadde nettopp begynt på et nytt romanprosjekt og hadde faktisk svært liten lyst til å dra til Afrika. I alle fall akkurat da. Jeg så for meg et gult savannelandskap, tørt og skittent; et sted ute i buskene en gudsforlatt landsby. Og der, midt i den skjelvende varmedisen; Bjørn-Erik Hanssen, glemt av sivilisasjonen, uten aviser, TV eller stereoanlegg.
    - Vi kan ikke fortsette å krangle om saker vi ikke har greie på, sa Ingeborg.
    Jeg visste ikke hva jeg skulle si.
    - Skal vi forandre på ting her i verden må vi i hvert fall ha peiling på hvordan de henger sammen, fortsatte Ingeborg.
    Det var vanskelig å være uenig. Jeg følte likevel en motvilje; som når du blir ropt opp på podiet av en tryllekunstner for at han skal lure av deg klokka. Og det sitter folk og ser på.
    Så stod vi der en vakker dag på fortauet utenfor huset vårt. For det gikk selvsagt den veien det måtte gå. Jeg følte meg fortsatt i svevet, prøvde å holde meg fast i noe som ikke var der.
    Skulle vi virkelig reise?
    Ja, vi skulle det. Ingeborg hadde bestemt seg for å legge sine egne skriveprosjekter til side og hadde meldt seg til tjeneste i Fredskorpset. Vi var silt igjennom alle tester og prosedyrer, og Ingeborg hadde fått jobb som landbrukslærer ved en secondary school, en nyopprettet stilling oppe i høylandet i den nordlige delen av Tanzania. Vi hadde vært igjennom NORADs testprogram og svar på spørsmål om flest mulig bruksmåter for ei colaflaske. Vi gikk igjennom helsesjekk og vaksinasjoner, var fullt klarerte alle sammen. Jeg stilte som såkalt Amedfølgende ektefelle@, sammen med mine to barn Gry, tolv og Erik ti år, som skulle reise hjem til mor etter ett år. Så var det Ingeborgs datter Ida, ti, og vår felles Sigve på fire.
    Litt av et prosjekt.
    Ingeborg flyttet oss ivrig rundt på fortauet, naboene lo og skravlet. Fotoapparatene klikket.
    - Nå, sa naboen i andre etasje, tror du at du vil like å bo utenfor bomringen nå da, Bjørn-Erik?
    Jeg smilte skeivt.
    Vi klemte vennene våre for siste gang, og sa ha det bra. Så ruslet vi alle sammen ned bakken mot holdeplassen; flybussen stod og ventet.
    Den dagen vi landet var klar, med stekende sol. Vi satte føttene på den glohete rullebanen, og passasjerene fra det digre flyet seg sakte som sirup inn i terminalbygget. De tanzanianske passkontrollørene tok møysommelig til å bla igjennom passene og reisedokumentene våre. En fremmed, søt lukt bølget gjennom den varme hallen. Køene stod bom stille, svetten rant. Passkontrollørene hadde all verdens tid og snakket lenge og inngående med hver eneste passasjer om hva han eller hun hadde tenkt å gjøre i landet før de endelig satte stemplene sine i papirene. Alle skrankene var lagd av mørkt tre og var fullstendig nedslitte. Sementveggene i bygningen var skitne. En ung soldat med automatgevær patruljerte uanfektet gjennom hallen, klødde seg i nakken med geværløpet. Sigve surret rundt i hallen mer eller mindre på egen hånd, og soldaten satte seg ned ved siden av ham og begynte å demonstrere geværet sitt. Sigve var henrykt og stirret med store, runde øyne. Andre folk med småbarn var ikke fullt så henrykte, de sank utmattet ned på de uvaskede, brune trebenkene langs veggene. Jeg kjente irritasjonen bygge seg opp. Hva var det de trodde de drev med her i landet? Det var akkurat som om noe hadde ramlet sammen, det fungerte ikke. Folk drev og flikket på noe, prøvde å få noe til å henge sammen som egentlig ikke var liv laga.
    Vi kom fram til tollskranken, og en toller spurte bryskt om vi hadde med oss elektriske apparater eller andre varer som måtte fortolles? Jeg viste fram radiokassettspilleren og tolleren nikket at det var greit. Ingeborg måtte selvsagt nevne den bærbare PC=en vår, og dermed forsvant både tolleren og maskinen og ble borte en evighet.
    Etter to timers venting slapp vi endelig igjennom papirmølla, med PC=en, og kunne bevege oss mot utgangen. Der ble vi overfalt av en gjeng overivrige drosjesjåfører som sloss om få kjøre oss i de nedslitte bilene sine. Bakdøra på en av dem var surret fast med ståltråd. Heldigvis kunne vi gå rett bort til en minibuss som ventet spesielt på oss. Vi ble stuet sammen, og bussen kjørte inn i det flate steppelandskapet; Tanzania. Slik var mitt første møte med det afrikanske kontinent, og jeg glemmer det aldri. Som om jeg holdt på å miste taket i noe. Det løsnet. Omtrent som når du skal åpne ei dør og blir stående med håndtaket i hånda. Du bare står der med et dumt flir.
    De første dagene var jeg likevel helt overveldet. Jeg gikk som i svime, alt jeg kunne gjøre var å se meg rundt. Kurssentret hvor vi skulle være de første månedene lå ved foten av Mount Meru. Flere små elver rant ned fra det skogdekte fjellet, overrislet den grå vulkanjorda og fikk plantene til å skyte opp av bakken. Jeg har aldri sett en slik fargeprakt før. Blomstene duvet mot oss fra bed og busker og trær. Fargene var mette og blomstene bød seg freidig fram. Selv bensinstasjonen like ved var innbydende med et blått, blomstrende jakarandatre ved murveggen.
    Regnskogen stod tett rundt Meru-fjellet, løvverket hvelvet seg over oss som paraplyer. En av de første dagene gikk vi tur i skogen. Det var utrolig romantisk. Vi var som nyforelsket, kysset under trekronene, som om en himmel av grønt var spent opp over oss. Millioner av blader laget behagelig skygge for sola som lyste brennende over skogen time etter time. Den pøste ned over oss, vi druknet i sol. Det var de samme overdrivelsene langs vegene. Folk hadde stablet opp frukt og grønnsaker til salg. Kvinner i brokete khanga'er, kjoletøykast, tilbød haugevis av røde tomater, gule bananer, grønn papaya. Jeg har aldri smakt så god papaya før, bløt i fruktkjøttet som banan, men smaken var søtere og fyldigere. Bananene smaker også mye bedre enn hjemme, friskere og sterkere.
    Det var nesten så en ble mistenksom: Kan alt det sterke og vakre være virkelig, eller dekket det over noe? Det var liksom for mye av alt. Stakk det noe under?

 

Hvorfor vi ikke vil holde kjeft
Antall muligheter er begrenset
Gategutt
Anarkiets år
Leopardmannen
Lukkøye

Piratene
Freedom Fighter
Prinsen av Fogo

Når jeg ser du ler, kære Olga, må jeg gråte