Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send E-post

Lukkøye
Historien om Ole Klemetsen (Tiden 2002)

Videopresentasjon fra NRK.
Les anmeldelsene her
Se også forfatterintervjuet her

"Vi boksere forstår oss på løgner. Hva er en finte?
Hva er en venstre hook etter en jab? Hva er en åpning?
Hva er å tenke én ting og gjøre noe annet?"

José Torres, tidl. verdensmester i lett tungvekt

Forord
Sommeren 1959 befant jeg meg som sjuåring hos mormor og morfar i Sverige. Det idrettsinteresserte Sverige var opptatt av den forestående VM-kampen i tungvektsboksing. Hele Sveriges Ingo, Ingemar Johansson, skulle møte Floyd Patterson. Store deler av det svenske folket, blant dem min morfar, satt ved radioapparatene og fulgte kampen klokka fem om morgenen. Ingo vant på knockout, og Sverige eksploderte i gledesscener.    - Högern, sa morfar megetsigende. Ett år seinere lå Ingo i canvasen, utslått. Bildet stod i alle aviser. Morfar var tynget av sorg.

   Ingos tittelkamper ble skjellsettende, selv om jeg aldri overvar noen av dem. To ganger ble Sverige som rammet av et jordskjelv. Jeg undret meg: Hva i all verden er boksing for slags sport?
   I Norge har det aldri vært stuerent å interessere seg for boksing, sporten vekker sterke følelsesmessige reaksjoner. Det samme gjør bokserne, og da i særlig grad én mann: Ole Klemetsen. De fleste nordmenn har gjennom årene dannet seg en oppfatning av fenomenet "Team Klemetsen". Men ut fra hvilke kilder? Hvor mange kjenner egentlig Ole Klemetsen? I denne beretningen går vi bak fasaden - forteller hele historien; om den uglesette utøveren i den fordømte sporten. Som likevel har skapt like store overskrifter som Ingo.
   Ole Klemetsens karriere er så omfattende og spektakulær at stoffmengden ville rekke til en bok dobbelt så stor som denne. Men en slik "murstein" ville ikke være hensiktsmessig. Jeg har derfor, som i annen historieskriving, foretatt et utvalg. Noe skiller seg imidlertid fra den "objektive" historieskrivingen: Flere steder i teksten lar jeg Ole tenke og resonnere subjektivt. Tekstsekvensene er forfattet av meg, men har sin bakgrunn i utførlige samtaler. Jeg søker altså å formidle Oles egen, subjektive opplevelse av det som har skjedd. Grunnen er enkel. I alt som er sagt og skrevet om "Sirkus Klemetsen" i løpet av Oles omtumlende boksekarriere, er det én person som faktisk ikke har kommet særlig ofte til orde: Ole Klemetsen selv.
   Nå er det hans tur. Her er historien.

Bjørn-Erik Hanssen

Å svelge gråten
Alexandra Palace, 4. oktober 1997.
   Ole Klemetsen står i garderoben, surrer strekkbandasjen rundt hendene. Pappa John hjelper til. Først venstrehånda. Ole krummer fingrene rundt det hvite stoffet. Den avkappede langfingeren hans peker ut i lufta. Men den hindrer ham ikke i å bokse - hemmer ikke guarden.
   Så høyra. Det fuktige stoffet legger seg over knokene, han strekker armene fram. Trener Ivor de Lima trær hanskene på, strammer snøringen. Ole retter seg opp, den hvite T-skjorta ligger lett rundt skuldrene. Han trekker pusten. Tenker at det er viktig å kontrollere angsten. Blir du redd, er du ferdig; kroppen stivner, binder energien. Du kan ikke bevege deg fritt, danse. Men hvorfor skulle jeg være redd Crawford? tenker han. Jeg er i form, jeg kjenner ham og den brautende stilen hans - triksene.
   Motstander er Crawford Ashley, regjerende europamester i lett tungvekt. Ikke siden han møtte kongoleseren Mohamed Joe Siluvangi i 1996, har Ole stått foran en mer avgjørende kamp. Han er godt forberedt, veltrent, beveger seg lett. Det står om tittelen i lett tungvekt i EBU, European Boxing Union.
   Ole hører stemmen til speaker annonsere resultatet fra forrige kamp. Merker den som et bulder oppe i hallen.
   - Klar? spør Ivor.
   Ole nikker kort, ser bort på John, den ustoppelige sjefen i Team Klemetsen. John er skjerpet og oppspilt, men blunker til Ole. Det vesle følget går ut i den nakne korridoren. Føttene beveger seg med en hviskende lyd mot betongen.
   Korridoren åpner seg mot hallen. Følget kommer ut i lyset, et kameraøye stirrer. Ole smiler langsomt. Som et brølende dyr våkner publikum. Ole prøver å få øye på Elisabeth og mamma Wenche, men lyset blender ham.
   Ole, Ivor og John fortsetter mot det røde hjørnet, klatrer inn i ringen. I øyekroken ser Ole Crawford Ashley, gjør en gyngende bevegelse, beveger skuldrene, ett-to. Speaker introduserer bokserne, publikum brøler. Ringdommeren kommer bort til dem, veksler noen ord. John hjelper Ole av med T-skjorta, ringdommeren kaller bokserne til seg. Ber om "fair fight". Ole snur seg mot Crawford, de dunker hanskene mot hverandre. Crawford ser Ole inn i øynene. Han ser en gutt.

Boksing er en sport full av motsetninger. To motstandere slår løs på hverandre, begge i den hensikt å sette den andre ut av spill. Det er rått og hensynsløst - mange vil ikke engang kalle boksing en sport. Likevel er den også full av skjønnhet, kanskje til og med ømhet. Etter en kamp omfavner bokserne hverandre og takker for kampen. For enhver bokser vil se noe av seg selv i sin motstander: en nevekjemper med de samme ønsker og drømmer - et speilbilde som gjør kampen mulig. Men at det er brutalt, vil heller ingen bokser benekte.
   I denne motsetningsfylte sporten kjempet Ole Klemetsen i over femten år, de siste ni som profesjonell. Ingen annen norsk bokser har hatt en lengre og mer spektakulær karriere.
   Hva er det som får en norsk unggutt fra et trygt hjem i Stavanger til å kaste seg ut i profesjonell boksing, verdens tøffeste sport, som til og med er forbudt i Norge? Hvem er egentlig Ole Klemetsen?
   Farens familie kommer opprinnelig fra Vik i Sogn, men flyttet til Stavanger på 1920-tallet. John Klemetsens far het Alf - moren Judith, kalt Tulla. De fikk fire barn, men bare tre levde opp, Kari, Roald og John. John ble født i 1938. Alf jobbet som musiker, tivoliarbeider, fisker, anleggsarbeider og håndverker. Tulla holdt hjemmet sammen mens Alf jobbet landet rundt. Alf rakk også å lese en hel del. Han skolerte seg politisk, studerte marxismen, og ble på 1920-tallet medlem av Norges Kommunistiske Parti i Stavanger. Etter annen verdenskrig slo Alf seg opp som entreprenør, men beholdt sin politiske grunnholdning: å ta parti for de svake i samfunnet, en holdning som også skulle komme til å prege John.
   Alf Klemetsen var hele sitt liv en eventyrer og tusenkunstner, og historiene om hans bravader som akrobat, bokser og musiker blir stadig holdt levende i familien Klemetsen.
   John er smittet av farens eventyrlyst og utferdstrang og går tidlig til sjøs. Han seiler ute i tre år og følger i sin fars fotspor også politisk, som medlem av NKP. Utover 1970-tallet får han imidlertid problemer med politikken: Han og Alf har sin egen entreprenørbedrift, men fortsetter å gå i 1. mai-tog. John Klemetsen marsjerer i gata med krav om høyere lønn for de ansatte - som står på fortauet og ler!
   Som Alf er også John musiker. På 1960-tallet lever han godt av musikken som attåtnæring, og turnerer i hele Norge med sitt etter hvert kjente Johnny Band. Bandet spiller mest til dans langs kyststripa fra Stavanger til Oslo, og spiller også inn plater. Sin største slager har de med "Ola var fra Sandefjord", som selger til sølvplate i 1966. John er en dynamisk orkesterleder. Han holder steinhardt på tre prinsipper: Musikerne skal alltid være klink edrue på scenen, de skal være kledd i Johnny Bands hvite dresser - og det er forbudt for musikerne å se på klokka under spilling. Bandmedlemmer som ser ut til å kjede seg, skaper dårlig stemning, og det vil ikke John ha noe av.
   På en turné i 1966 treffer han den kjente fakiren El Jucan i Oslo. Til Johns store overraskelse forteller Einar Olsen, som er El Jucans egentlige navn, at de er i familie. John får ikke dette til å stemme, han vifter det vekk; på denne tida sier jo alle og enhver at de er i slekt med ham. John nevner episoden for sin forlovede, Wenche. Ingen av dem gjør foreløbig noe for å undersøke opplysningene, men El Jucans åpenbare kjennskap til familien Klemetsen blir liggende og murre i Johns hode som et ubesvart spørsmål.
   Wenche Auran har to søsken. Wenches far, Ole, stammer fra Skatval i Nord-Trøndelag og kom som sjømann til Stavanger. Moren Edel arbeidet hos Chr. Bjelland & Co., og Ole vinket til den søte jenta i vinduet og passet henne opp etter arbeidstid utenfor fabrikkporten.
   Wenche ble født i 1943 og vokste opp på Straen. Her bodde seks familier i et lite hus; leiligheten var på bare to rom og kjøkken. Knapt femten år gammel så Wenche en dag et bilde av John hjemme hos et av Johns søskenbarn, Torill Gro. John var nærmere seks år eldre enn Wenche og var på dette tidspunkt til sjøs. Wenche ble betatt av sjarmøren John Klemetsen - hun forelsket seg regelrett i bildet. Følelsene ble ikke mindre heftige da Torill Gro fortalte at John snart skulle komme hjem fra sjøen. Wenche ble gående og vente. Da John endelig kom slentrende ned landgangen i hvite bukser og hvite sko, la han selvsagt ikke merke til lille Wenche som stod på ærbødig avstand. Hun var heller ikke den eneste jenta som var møtt fram. John kom hjem som den store eventyreren, med sjømannssekken full av Elvis-plater og rock 'n' roll. Sakte, men sikkert klarte Wenche likevel å manøvrere seg i posisjon, og de ble kjent gjennom dansen. Både Wenche og John var gode dansere, og Wenche ble etter hvert Johns foretrukne dansepartner. Etter et par år forlovet de seg. Wenche gikk på modellskole samtidig som hun arbeidet på manufakturfabrikken Consul. John spilte til dans med Johnny Band og jobbet i entreprenørfirmaet sammen med faren. På fritida danset Wenche og John, opptil sju dager i uka. De lærte seg swing på egen hånd og drev det til å bli Rogalandsmestere.
   John Klemetsen er en mann med temperament; mer enn én gang har hans spontane avgjørelser tatt overraskende vendinger. Mens John og Wenche fortsatt er forlovet, klarer de å spare sammen til tomt og bygge hus. Tanken er å leie ut huset for å nedbetale en del av lånet. Amerikanske oljefolk har på slutten av 1960-tallet begynt å dukke opp i Stavanger, hvor de representerer et marked for dem som vil leie ut hus og leiligheter. John og Wenche forhandler med et amerikansk ektepar som er interessert i å leie det nybygde huset i Hinna. Amerikanerne pruter hardt på prisen, og da fruen i tillegg tramper rundt på den nylagte parketten i stiletthæler, sprekker det for John: - Det blir ingen leieavtale, forhandlingene er avsluttet!
   Så snur han seg mot Wenche: - Kom, nå gifter vi oss!
Og slik blir det. I 1967 arrangerer de stort bryllup i Stavanger Domkirke, og flytter deretter inn i det nye huset, sammen med Johns bror Roald og hans kone.
   John Klemetsen følger i mange henseender i sporene etter Alf. På ett punkt bestemmer han seg imidlertid for å gjøre tingene annerledes: Selv om Alf opptrådte som et sterkt overhode i familien Klemetsen, var han ingen utpreget familiemann. Til det var han rett og slett for sjelden hjemme. Alf var mye på farten, og John vokste opp med et stort savn etter faren, et savn han som voksen sverger på at hans egne barn skal slippe å oppleve. John bestemmer seg tidlig for at han som far skal følge opp sine egne barn langt tettere enn det Alf maktet å gjøre.
   John fortsetter å spille med Johnny Band, og reiser mye. På vårparten 1970 venter Wenche barn. 3. mai blir hun innlagt på fødeavdelingen. John står på scenen på Hotell Osean i Stavanger og skal spille til dans. Brått slår tanken ham: Wenche ligger fødestua og får vårt første barn! Hva i all verden gjør jeg her?
   Nærmest på øyeblikket legger han gitaren fra seg og drar bort på fødeavdelingen. Dette er slutten på Johnny Band.
   3. mai 1970 blir John jr. født, og allerede året etter, 30. august 1971, kommer Ole til verden.

En følge av Johns sosiale og politiske engasjement er at han, helt siden han startet i Johnny Band, har spilt gratis til jul og delt ut gaver på Stavangers varmestue for husløse. Når Lille-John og Ole blir store nok, får de også være med. Dette er en tradisjon Ole har vært vant til så langt tilbake han kan huske. En av disse gaveutdelingene blir stående som en svært spesiell opplevelse for guttene. Etter at de har delt ut pakke til en av Stavangers originaler, Sterke-Gjert, går de videre på runden sin.

Vi banket på den neste døra. Ingen svarte. Pappa så overrasket på oss og åpnet sakte. I et gult rom med hvite gardiner lå en mann i ei seng. Han pustet svakt. Ansiktet hans var rynket og innsunket. Mannen åpnet forsiktig øynene og så på oss med et blast blikk.
   - Guttene og jeg er kommet til deg med julegave, hvisket pappa.
Ansiktet i senga lyste opp. Pappa bøyde seg ned og tok fram en pakke. Jeg så igjen på ansiktet til mannen i senga. Det var liksom langt borte. Han hadde ikke barbert seg. Det var noe som ikke var riktig. Var det noe med pusten hans? Jeg svaiet, som om jeg var blitt truffet av usynlige slag, kikket bort på Lille-John. Pappa så opp, brått la han pakken med nissepapir fra seg. Han gikk bort til hodeenden av senga og la hånda på panna til mannen. Ble stående et øyeblikk før han gikk inn på badet. Han kom ut igjen med et speil. Jeg stirret som forhekset på det gule ansiktet. Pappa la speilet over det, bøyde seg og kikket opp i det blanke glasset. Han ble stille.
   - Jeg tror han har sovnet, sa pappa. Den godslige tonen hans var som blåst bort. Ordene klang gjennom rommet, tungt og tydelig.
   Jeg prøvde å kikke på mannen gjennom speilet. Som om det blanke glasset gjemte en hemmelighet. Jeg holdt hendene for ansiktet, torde nesten ikke se. Pappa holdt speilet i hendene; speilbildet av det skjeggete ansiktet til mannen skalv. I det samme løftet pappa speilet vekk. Bildet av mannen dreide og forsvant. I speilet så jeg bare noe hvitt.
   Pappa holdt oss rundt skuldrene og førte oss mot døra. Jeg snudde meg og kikket etter mannen. Han bare lå der, som i et svev.
   Vi stod ute i gangen. Noe hadde skjedd. Som om noe med ett var borte.

Det ble snø til jul likevel. Sent på ettermiddagen, da vi skulle begynne å spise, dalte de første snøfillene.
   - Det snør! ropte Lille-John og løp bort til vinduet, klemte panna mot glasset.
   Jeg stilte meg ved siden av ham, tenkte på den døde mannen i senga. Jeg så opp mot snøfillene som dalte og dalte og la seg på bakken som hvitt papir. Jeg ville gråte - svelget. Det var urettferdig. Kunne livet bare gli bort så lett?
   Da vi pakket opp julegavene, var det et par røde boksehansker hver til meg og Lille-John.
   - Boksehansker? sa jeg og så spørrende bort på pappa.

 

 

Hvorfor vi ikke vil holde kjeft
Antall muligheter er begrenset
Gategutt
Anarkiets år
Leopardmannen
Lukkøye

Piratene
Freedom Fighter
Prinsen av Fogo

Når jeg ser du ler, kære Olga, må jeg gråte