Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

Når jeg ser du ler, kjære Olga, må jeg gråte
Novelle av Bjørn-Erik Hanssen

Trondheim 1965.

Ettermiddagssola kasta de døsige strålene sine over stallområdet. Vi var ferdige med stell og trening for dagen, vi hadde stengt stallen, og jeg traska omkring i skogholtet ved Myra på måfå.
    Helt på måfå var det forresten ikke, jeg kikka etter planter. Det var ikke direkte sannsynlig å finne noen jeg ikke hadde i det vesle skogholtet på oversida av Myra. Jeg hadde finkjemma skogen før, men en kunne aldri vite. Planter var små, de kunne være dekka av trær og busker.   
    Vi fikk igjen de tjue plantene av Tigerinna vi skulla ha i 7. rett før helga. Jeg hadde egentlig tredve og fikk Meget, men til slutten av 8. skulle vi ha førti tilsammen. Det var likegodt å benytte sjansen en hadde tida.
    Fluene surra late under furutrærne. Solstrålene lyste opp bringebærbladene så de ligna grønne lykter, med nervene som ei sprikende hand omkring.
    Føttene mine krasla gjennom skogbunnen. Blåbær og tyttebær, mose. Jeg hadde verken blåbær eller tyttebær i herbariet, men ingen av dem hadde blomster, det var for tidlig å presse noen av dem foreløbig. Men der, hva var det?
    Over mosen stakk ei lita klokke opp på en tynn stilk, nei to var det, og bortafor to til. Det var en linnea! Jeg kjente den igjen med en gang, jeg hadde ei tegning av den utapå herbariet. Tenke seg, en linnea i travebanskogen, ikke mer enn hundre meter fra stallen. Jeg bøyde meg ned og plukka den, passa på å få med bladene og rotstilken som krøyp innover i mosen. Jeg la planten forsiktig i handflata, måtte ikke brekke den istykker, den var så tynn og liten.
    Linnea, den hadde navnet sitt etter Carl von Linné. Tenk at han hadde laga system i alle plantene, delt dem inn i familier og funnet på latinske navn på alle blomster og trær i hele verden. Han måtte ha hatt en solid jobb. Men kunne han vite at han hadde funnet absolutt alle planter? Tenk om det fantes en liten blomst på Sør-Polen eller Grønland eller i Norge som han ikke hadde fått registrert, som var utafor systemet? Glemt?
    Jeg begynte å gå sakte tilbake til stallen hvor jeg hadde sykkelen. Jeg måtte hjem og presse den straks.
    På plassen foran stallen kom Tore og Øyvind trillende.
    - Hallo, sa Tore.
    - Hei, sa jeg.
    - Ka duheld' på med? spurte Øyvind og studerte handa mi.
    - Nei -. Samle planta, sa jeg.
    Pause. Øyvind så på Tore, Tore flirte.
    - Jøss. Ka du har funne' i dag, da?
    Jeg skulle til å svare, men droppa det. Gikk bort til sykkelen.
    - Fær du? spurte Øyvind.
    Jeg stansa.
    - Ja?
    - Bli' du itj med og crosse' litt da?
    - Nja, sa jeg.
    Jeg stod med linneaen i handa. Det virka dumt å stå der med handa åpen og utstrakt. Øyvind gliste.
    - OK då, æ blir med, sa jeg.
    Jeg kasta blomsten i grusen.
    - Bra, sa Øyvind.
    Vi heiv oss på økene og crossa rundt i store svinger, sveiva med bakhjulene i grusen, crossa fram og tilbake, sanda spruta.
    - Veit du ka DBS betyr då, ropte jeg til Tore:
    - Døden Bak Styret!
    - S-s, sa Tore. - Gammel den, det betyr Damene Bruker Saba!
    Tore kom inn bak meg og steila med sykkelen sin over bakhjulet mitt. Han la seg framover sykkelen min og laga hese parrelyder. Han sklei av, og forhjulet dunka i bakken.
    - No kjem det snart en liten trehjulsykkel, sa han.
    Vi flirte, bremsa opp og kjørte inn mot hverandre i en ring, satte oss på bagasjebærerne. Øyvind hang over bakskjermen, tok fram en røykpakke og bøy oss.
    - Jøss, South State, sa Tore.
    - Den e sterk! sa jeg.
    - Itjno' kvinnfolkrøyk, nei, sa Øyvind.
    Vi tente røyken.
    - Tar dokker'n på lungan da? spurte Øyvind.
    Sigarettene gløda røde som lebestift og Tore og Øyvind dro røyken inn. Du kunne se at røyken bare sank inn i dem og kom ut igjen bleikere, blass. Jeg hadde bare røyka inne i munnen før, men det var ikke noe poeng i, da fikk du ikke røyken i deg, fikk den ikke i blodet.
    Jeg tok et kraftig drag, kjente at røyken blei sugd nedover som i røret på en støvsuger. Jeg ville hoste, men holdt igjen, jeg klarte det godt hvis jeg stramma magemusklene, jeg hosta ikke, bare kremta litt svakt. Jeg styrte røyken ut igjen.
    Øyvind holdt sigaretten mellom pekefingeren og tommelen og skua bortover plassen.
    Det skrangla i skjermer og kjedekasser, og der kom Bente og Guri syklende. Tore plystra fornøyd.
    Jentene kom nærmere.
    - Nå, koss går det? sa Tore.
    - Det går no bare bra det.
    - Går det kver gang? gliste Tore.
    - "Ha-ha", sa jeg.
    Jentene satte seg på baggisene. Jeg gløtta bort på Bente.
    Tore og Øyvind sprang bort og satte seg på benken foran Blekkan-stallen, porten ved siden av vår. Jeg bare satt på sykkelen min, Øyvind blunka til Guri. Tore begynte å synge:
    Nøtteliten bor i toppen av et tre
    Han er aldri ferdig når han skal av sted
    Han skal pule frøken skjære og en gammel kråkemann
    Han skal jokke førti liter i et gammelt melkespann
    Men så hører han at fitteleppa slår
    Ifra tre til tre så jokkestaven står
    Og hopp og sprett og tjo og hei
    og fire fitter deler seg
    så kommer Nøtteliten, her er jeg

    Vi måtte jo flire, men jeg syntes Tore var ganske barnslig.
    - Jenny, Jenny, Jenny, wont you come along? skråla Øyvind, det var falskt som bare det. Bente og Guri fniste.
    - Har dokker itj hørt den? spurte Øyvind. Det e Shirrows fra Buvika som spelle'n.
    - Og Swinging Blue Jeans, sa jeg.
    - Swinging Blue Jeans, ha-ha. Tore viste de skeive fortennene sine.
    - De hete' då det, sa jeg.
    - "De hete' då det".
    Tore boksa ut i lufta og vrikka på hoftene.
    - Boom-boom-boom, gonna shoot you right down-.
    - Stones e nu best likavel, sa jeg.
    Tore og Øyvind så rart på meg, myste mot sola.
    Tore grov i bukselomma og fant fram geværpatronen sin og satte den foran buksesmekken. Øyvind lo. Bente og Guri så flaue på hverandre. Men de gikk og satte seg på benken. Det blei knuffing, for de ville sitte ved siden av hverandre, Tore ville sitte mellom dem. Det gikk de ikke med på, Tore satte seg til venstre ved sida av Bente, med Øyvind på den andre sida, ved sida av Guri.
    Tore stakk handa under arma til Bente og klemte henne på brystet.
    - Nei! hylte Bente og flytta seg bortover. Men hun blei sittende. Øyvind pressa seg tettere inntil Guri. Tore reiste seg brått:
    - Æh, ' får da tresmak i rævva av å sitt' på herre forbainna benken.
    Han snappa til seg noen tau som hang på en spiker på stallveggen. Surra jentene fast til benken. De hylte opp, men Tore humra og svirra videre, rastlaust.
    Jentene reiv seg laus. Tore steppa bort og ruska i porten til stallen vår. Porten var låst. Han sparka i døra.
    - Æsj!
    Jeg fikk en idé.
    - Ta det rolig her då, sa jeg.
    - Ka? sa Tore.
    Jeg fiska opp nøkkelen min fra lomma og heiv den opp i lufta.
    - Ka du har der? spurte Tore.
    - En nøkkel, vel, sa jeg.
    - Dæ! sa Øyvind.
    Jeg nikka og gikk bort til porten, låste opp. Snudde meg mot de andre.
    - Kom igjen, då!
    Vi lista oss inn. Jeg skjønte egentlig ikke hvorfor vi var så stille, for det var ikke forbudt å gå inn i stallen, sjøl om den tilfeldigvis var låst. De hadde kanskje begynt å låse nå, etter at vi var begynt å være her så ofte. Men ingen hadde spurt meg om å levere fra meg nøkkelen.
    Etterpå kunne jeg ikke si hvordan det var gått for seg, men plutselig var det Tore og Bente, og Øyvind og Guri. To par. Og et femte hjul.
    Den søtaktige lukta av møkk og halm slo imot oss. Hestene blei urolige da vi kom, fem personer, jeg syntes jeg måtte si fra at de bare skulle ta det med ro, vi skulle ikke ut på trening nå.
    Tore stoppa foran boksen til Freedom. Han holdt Bente i handa.
    - Sje'n Freedom da.
    Bente nikka. Tore så framfor seg, bort mot trappa opp til loftet.
    - Dokker-! sa Tore.
    Det glimta i øynene til Øyvind.
    Tore dro Bente med seg, og de klatra opp trappa. Vi andre smøyg etter.
    Vi kom opp på loftet. Det hang plenty gammelt seletøy der oppe, og sola kasta gule strimer gjennom sprekkene i taket. Men det var skumt. Støvet klistra seg fast i nesa på meg.
Øyvind tok Guri med seg inn i den mørkeste kroken og stilte seg til å råkline.
    Tore holdt fremdeles handa til Bente i si, de gikk langs rekkene med buer, plutselig åpna Tore ei av dørene.
    - Her! sa han.
    Bente nølte, men Tore dytta henne inn og lukka døra bak dem.
    Øyvind og Guri forsvant også inn på ei bu.
    Jeg stod aleine igjen i loftsrommet. Det hørtes hva de dreiv på med inne på buene, det romsterte i kropper og hviska og klynka. Noen pusta tungt. Jeg kjente at jeg også begynte å bli sugen. Hvorfor var det alltid de andre som skulle fikse seg kvinnfolk? Hvorfor var det så enkelt for dem å bare ta rypene i handa og leie dem hvor det skulle være, enda damene ikke hadde lyst engang?
    Hva var det kvinnfolk egentlig ville? Mange ganger sa de "nei", som oftest egentlig, men sånne som Tore fikk det som han ville likevel. Akkurat som "nei" ikke betydde "nei". Men når et kvinnfolk sa "nei" til meg, blei hun potte sur hvis jeg prøvde meg etter det. Sånn var det for eksempel da jeg var med Helge i A-klassen på hytta deres i Skatval.
    Vi satt på stranda, på svabergene sammen med Kari og Iselin, som bodde i Skatval. Helge hadde vært sammen med Iselin enda hun gikk i niende, han hadde nesten ligget med henne. De lå i senga sammen i bare trusa engang de hadde vært på fest. Helge fortalte meg det. Som jeg ønska det hadde vært meg! Men hadde jeg først kommet så langt med ei dame, om jeg ikke skulle tatt det siste og!
    Helge og jeg satt i alle fall på svabergene, og Helge tok Iselin på muggene, hun satt mellom beina på ham og lente seg med ryggen mot brystet hans og han tok henne under genseren og BH'en, og det var enkelt som fot i hose. Vi så det alle sammen, men Iselin likte seg og bare flirte. Men trur du at Kari gikk med på at jeg kunne gjøre det samme? Særlig det. Enda Iselin prøvde å overtale henne.
    - Koffor kan'en itj få lov te det da? sa Iselin.
    - Næh, sa Kari.
    Jeg gav blanke og tok henne likevel, men da blei hun sur og gikk hjem.
    Det var ikke lett å skjønne hvordan kvinnfolk ville ha det.
    Jeg stod aleine på det halvmørke loftet, og det dunka i skrevet. Hørte jentene klynke og noen som heiv etter pusten. Skulle tru om de virkelig gjorde det?
Plutselig gikk den ene budøra opp, og Tore kom ut. Skjorta hans hang utafor, og håret så som ei grastue, han ensa meg ikke. Han banka på hos Øyvind og Guri og gikk inn. Jeg hørte dem hviske der inne, og etter ei stund kom Øyvind ut. Han gliste til meg og gikk inn til Bente. Jeg skulle til å si noe, men Øyvind lukka døra etter seg, og så stod jeg der igjen, mutters aleine. Faen.
    På nytt smøyg lyden av klininga seg ut til meg. Det var ikke rettferdig. Der inne på buene lå Øyvind og Tore og kosa seg og strøyk på kvinnfolka mens jeg stod her.
    Tore stakk hodet ut av døra igjen.
    - Øyvind!
    Hodet til Øyvind dukka fram. Skulle de bytte tilbake? Jeg gikk bort til bua til Tore.
    - E det min tur snart?
    - Du? sa Tore.
    - Ja? sa jeg.
    Tore stappa skjorta nedi buksa.
    - Ålreit, men fort dæ da!
    Jeg så fra Tore til Øyvind og tilbake igjen. Skulle jeg satse på Bente eller Guri? Jeg gikk inn hos Øyvind, han kravla seg opp og ut, og jeg stengte døra bak meg.
    Først så jeg ingenting. Jeg famla meg fram.
    - Dag? hviska Bente, jeg fikk tak i handa hennes. Den var heit som ei kokeplate.
    Hun trakk meg ned til seg. Jeg begynte å venne meg til mørket og kunne se igjen. Og jeg så Bente, hun lå halvvegs lent opp mot veggen, beina flatt utover golvet, og hun hadde buksene på seg. Jeg skalv; la meg ned. Jeg var nervøs for at hun skulle kjenne den gjennom buksa, men det fikk ikke hjelpe. Jeg pressa meg inntil, strøyk henne over kroppen utapå genseren. Jeg lå inntil Bente, jeg hørte pusten hennes, følte den, det lukta halm og kvinnfolk. Jeg huska boka til modern og fadern, "Mann og Kvinne", som handla om kjærlighet og puling og sånt. I et kapittel om "Den unge brudgom" huska jeg at det stod: "Vær hensynsfull mot henne den første natten." Jeg måtte ikke gå for fort fram, kvinnfolk likte å bli tatt "hensynsfullt". Jeg strøyk Bente over håret, dro hodet hennes inntil meg og kyssa kinnet hennes, som var varmt som et nystekt brød. Hun satte seg brått opp.
    - Høh! hviska hun halvhøyt. Kan du itj å klin' skikkelig, eller-?
    Hun kunne ha stukket en boksåpner i brystkassa på meg. Jeg bare lå der, det svei, det svei, men jeg bare lå der, så hensynsfull jeg var.
    Det var slutt, Bente reiste seg og ordna klærne sine, åpna døra. Jeg kom meg opp.
    - Ferdig? spurte Tore.
    - Jepp, sa jeg.
    I det samme hørte vi en klirrende lyd nede fra stallen. Var det noen som gikk i døra!? Vi stirra på hverandre, reiv opp døra til Øyvind og Guri.
    - Det kjem nån! hviska Tore, og Øyvind og Guri kom seg ut i en faderlig fart, kaotiske i klærne.
    Vi heiv oss som Tarzan ned trappa, ut, ut, ut, før noen oppdaga oss. Hestene fór sammen da vi storma forbi, vi kasta oss mot porten og var plutselig ute på plassen. Vi stoppa, trakk pusten. Sola var gått ned bak Garberg-stallen og skyggene begynte å bli lange. Lufta vi trakk inn var kjølig, det var ikke et menneske å se noen steder.
Vi pusta ut, som sagt. Guri ordna på plass BH'en til Bente. Tore kremta, jeg blei rød. Bente stramma leppene og lagde et lite smil.
    - Jøss, Dag-! sa Tore.
    Øyvind så på meg.
    - Nei, æ må hjem æ, sa Guri på den spisse, bestemte måten sin.
    - Æ og, sa Bente.
    Jentene satte seg på rokkene sine. Spant avgårde.
    - Ha det.
    - Ha det, ropte vi.
    Jeg gikk bort og låste porten. Så stod vi bare der.
    - Nei, sa Øyvind. Ska' vi fær'?
    - Ja, sa Tore. Itj my' å stå her etter no.
    Vi slengte oss på økene og svingte bort. Jeg mista kjeda på det forbanna svenske-vraket mitt og var helt svart på nevene før jeg hadde den på igjen og kunne trø etter.
    - "Og jeg synger en serenade ved gassverkets port", sang Tore og Øyvind.
    - "Når jeg ser du ler, kjære Olga, må jeg gråte."
    Vi skratta høyt.
    - Vi fikser alt, sa Tore. - Bra brøst på'a Bente, ka?
    Han nikka mot meg.
    - M-m, sa jeg. Og den bollemusa!
    Øyvind kikka på meg. Jeg smilte tilbake, men inne i brystet svei det.

 

Hvorfor vi ikke vil holde kjeft
Antall muligheter er begrenset
Gategutt
Anarkiets år
Leopardmannen
Lukkøye

Piratene
Freedom Fighter
Prinsen av Fogo

Når jeg ser du ler, kære Olga, må jeg gråte