Forsiden
Biografi
Produksjon
Utdrag
Artikler
Kritikk
Skoletilbud
Nøtteliten
Afrika
Intervju
Skøyteløp
 
English Site
Send Epost

Piratene
Utdrag fra ungdomsroman (1983)

Stereoanlegget.

Egentlig var det stereoanlegg han skulle ha kjøpt. Ronnie hadde det klart; det hadde når sant skulle sies vært klart i over et år nå. De nye receiverne til JVC skulle være meget bra: kombinert radio/forsterker, 65 watts utgangseffekt, kvartsstyrt, digital synthesizer på søkeren og equalizer. Også JVC platespiller skulle han ha hatt, direktedreven. Men høyttalerne skulle han ha fiksa sjøl. Det fantes mange skitfine byggesett, der hadde han ikke helt bestemt seg. Jørgen hadde noen utrulig svære Pioneer-bokser, men de var så helsikes tungdrevne, måtte omtrent opp i 120 watts forsterker for å få noen guffe i dem. Nei, da hadde han mer sansen for noen byggesett det gikk an å bestille fra England: Wharfedale. Wharfedale-sett var det en skulle hatt. Roar Paulsen i Kabelvåg hadde Wharfedale, men de var mindre, to-veis, 15 watt bare, men Ronnie hadde hørt dem på fest hos han. Det var en herlig romklang i dem. De fleste ferdighøyttalere, særlig de japanske, hadde en skarp metallaktig lyd, men ikke Roar sine. De vibrerte mer som i tre, eller korsen han skulle uttrykke det. Jo, han kom nok til å satse på Wharfedale-høyttalere.
    Ronnie kryssa gata mot El-kjøp. Der sto den utstilt, JVC'n. R-S77. Før 6.325,-. Nå 5.700,-. Han hadde jo pengene, det var egentlig bare å gå rett inn døra og si: - Æ skal ha den her JVC-receivern som står i vinduet! Kanskje kom de til å se litt rart på ham først, lure på om Ronnie Sjøstrøm kunne være god for 6000 raske. Men da skulle han ha tusenlappene klare i lommeboka og smekke dem fram, 1-2-3-4-5-6.
    For Ronnie Sjøstrøm hadde stål, visst faen. Han huska lønningsdagene på kontoret til Hermetikken. Du går inn den svære metallporten og inn i det gule tilbygget til høyre, inn døra og opp trappa. Du går på kontoret og ber om lønna for siste måned. Så far du posen med penger og strimmel, kvitterer. Stålet varmer, nei gløder i lomboka, for nå kan du gå på byen med dama og slå deg laus. Det er sjelden du virkelig trør til, men tanken gir den syrlige smaken i kjeften, i alle fall ei kort stund. For det er dine penger, du henter ut din rettmessige del av fortjenesten, tjent på din egen bedrift så å si, du hører til her, sjøl om det altså er Øivind Hermansen som eier Hermetikken og trålerne og hele smørja.
    Han skulle sjølsagt aldri ha fiksa den VHF-radioen om bord. De hadde det jo fint som snus oppe i Barentshavet. Det gynga ved tanken.
    - Pass dæ for vaiern, Jørgen!
    Ropet hans ljoma over dekk idet trålposen forsvant ned slipkanten. Vinsjene dura, vairene stramma seg i et rykk og skalv, vibrertc i kraftanstrengelsen, og Jørgen som fjotta omkring på dekk, holdt på å fa foten i ei vaierløkke. Dørene plaska i havet.
    - Det skulle tatt sæ ut med sønn tel redarn som ei kjøttkaka i trålen, ka? gliste Karlsen.
    - Hø, grynta Jørgen, men Ronnie merka usikkerheten hans.
    Jørgen fikk stadig høre hvem som var faren hans, karene fleipa med at det betydde ulykke å ha sønnen til Hermansen om bord. Men uansett, nå var det fisk på loddet, og trålposen i havet, og de sto klare til å ta inn fangsten. Vinsjene dura. Tråleren stampa, opp og ned, opp og ned. Været var grått, snøbygene lå i lufta. Ronnie kunne se de svære snøfillene som svarte prikker i lufta. Bygen kom nærmere og slukte dem. Himmel og hav gikk i ett, ei gråkvit skodde av dansende filler på alle kanter, båten var det eneste faste punktet. Ståldekket under føttene, vibrerende, gyngende. Han huska luktene; havlukt. Saltvann og fisk, og båten; en eim av solar og eksos og fett. Vinsjemannen vinka, og trålen kom sigende ut av snøkavet. Torskebukene lyste i vannskorpa, blei dratt opp slippen, opp på dekk. V erden var fisk og trål, posen som blei tømt, torsken som fløyt utover. Så heiv de seg i sløyinga ved bandet under dekk, gikk laus på fisken som slaktere med knivene sine.
    Ronnie og Karlsen skar. Kniven som gikk inn i fiskebuken og snitta opp, sloget som velta fram. Neven om levra, ut; røsk ut sloget, lever og rogn for seg, sloget vekk, skjær av hauet. Fisken i kasser. Dunket mot plastkassa. Snitt opp på nytt, neven om innvollene, skjær av. Den samme bevegelsen hundrevis av ganger i løpet av dagen. Kaldt? Ja, så forhutla, på nevene. Ingen som ikke har sløyd fisk i Barentshavet vinterstid veit hva en kald fisk er. Men nevene holdt fast, greip om noe, lagde noe.
    Ronnie stakk nevene i lommene der han sto på fortauet, hupsa buksene bedre på seg, tok et langsomt skritt oppover Vestfjordgata.
    Hadde det gått annerledes hvis han ikke hadde fiksa den VHF'en?
    Nei; men likevel.
    De jobba under dekk, Ronnie og Karlsen og Jørgen. Hakka og lempa is i kassene, la i døgnlapper, Jørgen slengte ræva nedpå ei tomkasse.
    - Pinade, æ vart så frøsen!
    Han tok av seg hanskene og blåste på hendene sine. Ronnie og Karlsen jobba videre.
    - Ka du trur far sa hvis han så dæ nu?
    - Det gjer då vel æ blanke i! Den jævla slavedrivarn!
    Jørgen fnøys. Karlsen gliste.
    - Hørte du, Ronnie? Det var han som sa det!
    - Vi skal merke oss det derrane, sa Ronnie karslig.
    Det risla av iskrystallene i kassene.
    Jørgen kvilte godt på den kvite hermetikkassa. Satte de plirende øynene sine i Ronnie.
    - Ka skal du bruke hyra tel, Ronnie?
    - Æ skal kjøpe mæ stereoanlegg, svarte han. Og så ligg æ litt på etterskudd med husleia tel gamlingan. Enn du?
    - Videospellar, sa Jørgen.
    Karlsen klukka, og det svarte hølet i tanngarden blei synlig.
    - Så nu blir det pornokino heime hos han Hermansen?
    Han så lurt på Ronnie, fortsatte:
    - Men sei mæ, Jørgen, tål du nu egentlig det derrane?
    Karlsen og Ronnie flirte.
    - He-he, herma Jørgen. - Jævlig artig.
    - Ronnie!
    Skipperens stemme gjalla nedi rommet oppe fra dekket. Kunne Ronnie komme opp en tur? Ronnie så forbausa på de andre; trakk på skuldrene.
Klatra opp.
    - Har ikkj e du greia på radioa, Ronnie?
    - Jau, littegrann.
    - Du skjønna VHF'en streika. Æ har han Hermansen i radioen, men æ hør ikkje ka han sei, det spraka så djevelsk.
    - Æ e ikkje nokka ekspert på sånn der VHF akkurat.
    - Nei, nei, men det e ikkje nokken her. Du kan nu gjøre et forsøk.
    De rusla opp på brua. Ronnie gikk fram til radioen.
    - Hm. Har du sjekka antenna? Og jordinga?
    Han skrudde på, lytta. Stemmen var borte nå.
    - Ja. Æ trur ikkje det e det. Men prøv nu du og.
    Ronnie sjekka pluggene, de virka ålreit. Han skifta kanal. Sprakende stemmer, han skrudde forsiktig på volumet. Sprakinga holdt seg. Han fant et stjerneskrujern og skrudde av det blågrå dekslet. Kikka ned i myldret av ledninger, viklinger og loddepunkter. Så usikkert opp på skipperen.
    - Han går vel på transistora, den her karen?
    Aksel Fjellvold dro fram et instruksjonshefte og myste og bladde.
    - Jau, det trur æ.
    - For når det e nokka i veien med radioen heime, e det som regel nokka med en sånn der liten transistor.
    Ronnie så saklig på noe som måtte være transistorene i VHF-radioen. De så ikke akkurat kaputte ut, virka helt OK, faktisk. Hvis nå-. Ronnie pirka forsiktig i ledningen til dcn ene transistoren. Festet løsna. Ledningen hang plutselig i lause lufta, loddinga var sprø. Det blei stille i radioen. Jøss, nå hadde han flaks! Her lå feilen, klart.
    - Finn du nokka? spurte Fjellvold.
    - Jau, - har vi en loddebolt om bord? spurte Ronnie.
    - Det må vi ha, vent litt, æ skal sjekke nede i rommet. Hold et øye med kursen så lenge, hold han på nordaust.
    Fjellvold'en forsvant ut.
    Ronnie så fram over det grå havet. Små flekker med fisk tegna seg av på loddet som tikka stille idet penna for over papiret. Bunnen som en svart silhuett, fisken flekker eller belter i havet alt etter som. I det siste hadde det vært bra svart på loddet, de fiska bra. Rart at disse svarte tegningene skulle være så viktige, tenkte Ronnie.
    Fjellvold'en kom tilbake med loddebolt og tinntråd.
    - Nu e det bare å klabb han i sammen igjen.
    Han ga Ronnie greiene.
    - Du har lodda før?
    Ronnie så opp, engstelig av skipperens bryske tone. Han plugga inn loddebolten. Løfta ned radioen, så han kunne komme bedre til. Så opp på Fjellvold igjen.
    - Du, kan du hjelpe mæ å holde på plass den her ledninga, så vi får lodda han fast?
    Ronnie pekte.
    - Den ledninga her, som går tel transistoren.
    - Greit, brumma Fjellvold og myste opp i den vesle radiokassa.
    - Men her e jo så djevelsk smått?
    Han fomla fram med store never blant svarte og røde ledninger.
    - Hold han der, sa Ronnie og viste hvor transistorledningen skulle festes. Han holdt loddebolten mot tinntråden og prøvde å dryppe det smeltende tinnet over punktet. Den første tinndråpa landa på sida. Festa seg på vearbordprinten som en kvit klatt. Nå!
    Han skalv på hendene. Ei ny dråpe falt. Det var som den brukte flere sekunder på å dette en fattig centimeter. Tinnet la seg stilt over ledningenden. Ledningen festa seg. Hjertet hans hamra. En til, så satt det. Der! Dråpa danna en stivna spiss. Ronnie pirka varsomt i ledningen igjen. Den satt! Han retta seg opp.
    - Ja, då skulle han forhåpentligvis være i orden.
    Skipperen så på Ronnie, som skrudde på radioen. Ei klar susing hørtes.
    - Kor e det du har han Hermansen? spurte Ronnie.
    -25.
    Det røde digitaltallet lys te. Ronnie ga mikrofonen til Fjellvold.
    - Æ trur du må kall han opp igjen. Fjellvold tok mikken.
    - Hallo, det e <> tel Vardø Radio.
    Susende stillhet.
    - Hallo, det e << Lofotfangst>> tel Vardø Radio.
    - Hallo, Vardø Radio.
    Finnmarkingens stemm e klang gjennom den blågrå radioboksen. Et smil åpna seg i ansiktet til Ronnie. Radioen virka! Fjellvold blunka.
    - << Lofotfangst>> her. Kan du gje mæ Hermetikken i Svolvær igjen? Vi vart brutt her i sted.
    - Kanal 25, værsågod.
    - <> tel Hermansen, hør du mæ?
    - Hallo; det er Hermansen her.
    - Vi hadde nokka trubbel med radioen her, men nu e han ålreit, vi fekk en reparatør tel å se på han.
    Skipperen gliste bredt.
    - Du ropa på mæ i sted?
    - Stemmer. Hvordan går det med dere?
    - Nei, vi feska nu bra, vi har nu vel tadd en 30-40 tonn torsk, og en lO med hysa.
    - Akkurat. Eg tror bare dere skal sette kursen mot land. Det har oppstått en ny situasjon her, etter hvert.
    - På land? Ka i svarte!
    - Ja, eg beklager, men dere skal bli orientert senere.
    Ronnie stirra bestyrta på Fjellvold' en. Skulle de på land? Hva i svarteste Afrika skulle det bety?
    - Men vi har jo bare tadd en 8-900 kassa, innvendte Fjellvold.
    - Eg kan ikkje gi meg til å forklare dette over radioen, Fjellvold. Men eg venter dere inn i morgen eller torsdag. Er det i orden?
    Aksel Fjellvold virka merkelig tafatt. Ronnie hadde ikke sett ham sånn før.
    - Ålreit, skal bli!
    - Greit. Da 5r dere ha det så lenge. Slutt herfra.
    - Jau, ha det; over og ut.
    Ronnie så alvorlig på Fjellvold'en, lette etter svaret på alle spørsmålene sine i det garva ansiktet. Men i ansiktet til skipperen stod ingen svar å lese, Fjellvold virka snarere forvirra, stirra halvt undrende, halvt forbanna på Ronnie, som om han visste hva slags opplegg Hermansen hadde på gang.
    Ja, sånn var det. De var forvirra, og alle tenkte at det måtte være noen andre som skjønte noe. Det var som de klamra seg til hverandre på glattisen. Men egentlig skjønte de alle som en hvor det bar, selv om ingen ville være den som sa det. De bare kjefta på den treskallen Øivind Hermansen som hadde kommandert dem på land når fisken sto svart på loddet.
    Sjølsagt gikk det som de innerst inne visste det ville gå, allerede oppe i Barentshavet. Nemlig opplag. <> blei lagt i bøya. Ikke bare det, båten skulle kondemneres, høgges opp til spiker. Mannskapet permittert og sagt opp, og det midt i sesongen! Dermed var Ronnie Sjøstrøm arbeidsledig; igjen. Den pillen var hard å svelge. At det blei slutt med å lempe sildetønner i Henningsvær forrige året, var så sin sak, at sjauinga på nybygget til Bergen Bank heller ikke kunne vare evig, det lå i kortene. Men han regna liksom med at han hadde jobb da han fikk hyre om bord på <> i november, at han så å si var i fast arbeid. Han var fullstendig klar over at tråling ikke var noen helårsbeskjeftigelse, at de hadde en kvote som de tok det meste av fra januar til ut i mai og resten i månedene før jul. Videre at det knapt nok gikk an å leve av 6-7 måneders jobbing, men trålinga var likevel noe fast han kunne gå til, sikkert som flo og uære. Men altså ikke. Det verste var at han følte seg skyldbetynga. Han hadde fiksa radioen; så å si bidratt med sitt til at det gikk i dass. Ikke at han blei søvnlaus akkurat, men han hadde jo vært litt stolt av å ha lodda sammen den greia, men takka han fikk var altså foten i ræva. En kunne bli såra og vonbråten av mindre.
    Han hadde regna litt på hva den reparasjonen hadde kosta ham. De gikk med halv last fra Barentshavet. Utbetalt for januar, februar og mars 12 848 kroner brutto. Dertil kom så den siste lønninga med 2/3 av det faste beløpet på 3000 kroner, samt 924 kroner i prosenter av fangsten. Det blei 15 700 og noe. Men de gikk jo bare med halv last den siste turen. Hvis en nå tenkte seg at Ronnie Sjøstrøm ikke hadde fiksa den fordømte radioen, og ingen andre heller, så hadde de nok klart å fylle rommet på ei lita uke. Eller garantert på 14 dager. Dermed hadde han kommet opp i ei utbetaling på noen hundre ekstra på prosentdelen og passert de 16 350 han måtte ha for å kunne søke om trygd. Han hadde forhandla med fru Svendsen om det der. Hadde han ligget over minstebeløpet, var det trulig at han kunne fått innvilga dagpenger for våren. Fru Svendsen var grei sånn, grunnlaget for året før var helsløvt. Men det gikk ikke nå, uansett.
    Så Ronnie Sjøstrøm tapte 213 små ståler pr. dag på velgjørenheten sin overfor Hermansens Hermetikkindustri. Det var over 1000 raske i uka, det; sånt kalte en full klaff.
    Sånn var ståa onsdag 25. mai, der han, Ronnie Sjøstrøm hang foran butikkvinduet til Willemsen El-kjøp, uten arbeid, uten trygd, enkelte sa også uten framtid. En kunne trenge ny JVC til trøst. Han hadde jo så å si pengene, de siste han hadde igjen, han gnikka og gnei for å få dem til å vare lengst mulig. Faren trua han.
    - Det bli synd i dæ, Ronnie, hadde faren sagt, hvis du bruk opp hyra på skit og lort!
    Ronnie kjente et dunk i akterenden.
    - Heia, Ronnie.
    May, sjølsagt. Med barnevogna; som vanlig.
    - Heia May.
    Han kyssa henne vart på kinnet.
    - Ka du gjør på?
    - Næh, ikkje nokka.
    Det fór en faen i ham.
    - Bli du med inn?
    Han nikka mot døra.
    - Ka? Har du vunnet i pengelotteriet?
    De blei stående foran stereohylla. Det blinka og lyste i deksler og knotter. Willemsen sjøl kom glidende på det mjuke vegg-til-vegg-teppet.
    - Ja, værsågod?
    - Den her JVC-receivern dokker har på telbud, kunne æ få høre litt på han?
    Ja, det kunne vel gå an. Willemsen strøyk seg over barten han hadde anlagt i forbindelse med utvidelsen av butikken.
    May så forundra på Ronnie. Han hadde slett ikke penger til dette; hun hadde sjøl hørt Bjarne Sjøstrøm kjefte opp Ronnie for pengeforbruket hans. Som faktisk ikke var stort i det hele tatt. Hadde det klikka for ham?
    Ronnie gikk bort til platerack'en og henta ut en LP som han la på platetallerenen med en sjølsikker mine. La støvlokket på og stilte inn på forsterkeren.
    Ronnie visste ikke om Wllemsen El-kjøp noen gang var blitt meldt til Arbeidstilsynet, for brudd på Lov om arbeidsmiljø. I hvertfall måtte faren
være overhengende nå. For Sammy Hagar dundra til gjennom anlegget med en styrke som verken før eller seinere var blitt målt, i alle fall ikke hos Willemsen El-kjøp.
    - Men så skru ned da menneske! skreik Willemsen gjennom larmen.
    - Æ skull bare sjekke bassen, flirte Ronnie og skrudde ned volumet.
    - Skal du ha den her forsterkarn? spurte Willemsen irritert.
    - Tja, sa Ronnie, æ hadde nu tenkt på å kjøp han. Høres fin ut, syns du iokkjje May?
    Han smatta på ordene som drops.
    - Du e ikkje riktig klok, sa May. - Over fem tusen!
    - Kan æ ta han med mæ nu - og så betale i morra?
    Willemsen så granskende på Ronnie. Pønsket han på noe fanteri, Sjøstrøm-glunten?
    - Bare du har penga, så kan du få det akkurat som du vil, svarte han.
    - Flott, sa Ronnie.
    - Ronnie, bad May.
    Kunne han ikke redde seg sjøl, måtte vel hun forsøke å gjøre det.
    - Ka det e du masa med?
    Skulle han ikke få kjøpe det han ville?
    - Men far din bli lynforbainna!
    - Puh, æ skit vel oppi gamlingen.
    - Det gjør du ikkje!
    - Ka veit du om æ har fådd mæ ny jobb med 6000 krona i månen?
    May blei usikker.
    - Har du fådd dæ ny jobb?
    Ronnie svarte ikke, men vendte seg mot Willemsen.
    - Kan æ ta han bare sånn?
    - Du kan nu få han innpakka i originalkassen.
    - Trengs ikkje.
    Ronnie løfta opp forsterkeren. Kjente vekta av det tunge metallet, de runde metallknottene niot handflatene. May så skarpt på ham. Hadde hun kunnet holde ham fast med øynene, hadde hun gjort det nå. Ronnie, Ronnie, sa øynene hennes, kom nå til fornuft, og kjøp deg ikke ut i ulykka. Ronnie satte ned radioforsterkeren.
    - Forresten, æ har ikkje nokka å ha han på. Æ trur æ heller venta tel i morra.
    - Alt i orden, sa Willemsen.
    Ronnie så lurt på May.
    - Skal vi gå?
    - Ja, med ein gong, sa May fornærma.
    Ronnie nikka og smilte høflig til Willemsen, og de sklei ut.
    - Æ e glad æ ikkje e i dine sko når far din får høre om det herrane! ropte May ute på gata, oppkava.
    - Koffør det?
    - Koffør det, æ hørte då vel sjøl ka han sa tel dæ om det med pengan!
    - Æ har ikkje brukt nokka penga.
    - Forsterkarn, då?
    Han sendte henne et utspekulert smil.
    - Æ ska ikkje ha nokken forsterkar. E du vill?
    - Ronnie! May kjente den gode varmen stige i brystet. - Bløffmakar!
    Ronnie så henne inn i de vassblå øynene.
    - Det e ikkje bløff. Æ måtte bare kjenne korsen det var. Å kjøpe sæ ny forsterkar. Å ha stål, gå inn i butikken, forlange. Skjønna du?
    - Nei?
    - Skjønna du ikkje det? Nei, du e ikkje så interessert i stereoanlegg. Æ ha ønska mæ det så lenge. Men nu veit æ korsen det e, nu e det ålreit. Æ ska ikkje nemn ordet radio og forsterkar - før æ har fådd mæ ny jobb.
    Det holdt hun med han i. Var han klar over at han hadde skremt henne? Han var nå en underlig skrue, Ronnie. Men hun skjønte ham visst litt likevel.
    May tok bremsa av barnevogna der prestens unge slumra rolig, dreide den rundt. Ronnie sa:
    - E det nokka du har løst på, så kan vi handle det også? Æ kom sånn i slag.
    - Slutt nu og jåss, så går vi en tur, det e jo fint vær.
    - Ålreit, bare du får med dæ Jesusbarnet, så går vi.
    May dreide vogna oppover gata, og de satte seg i bevegelse opp Vestfjordgata.

 

Hvorfor vi ikke vil holde kjeft
Antall muligheter er begrenset
Gategutt
Anarkiets år
Leopardmannen
Lukkøye

Piratene
Freedom Fighter
Prinsen av Fogo

Når jeg ser du ler, kære Olga, må jeg gråte